*
12 november 2022
Sak om drapet på Birgitte Tengs i 1997/98 og i 2022
Av Marianne Haslev Skånland
professor emeritus
• • • •
Artikkelen ble publisert i nett-utgaven av Haugesunds Avis den 6 november 2022.
I versjonen her er det gjort noen få, mindre endringer, og noen lenker er tilføyet.
• • • •
Så er det ny sak, mot en ny person, for å prøve å få fastslått hvem som var skyld i Brigitte Tengs' død.
Mange intervjuer og reportasjer i media nå i høst har vært opplysende. Men en sentral faktor i 1997/98-saken har jeg fortsatt ikke sett komme klart frem. (Jeg har dessverre ikke hatt mulighet til å lese Bjørn Olav Jahrs bok Hvem drepte Birgitte? ennå, så jeg vet ikke om det er omtalt der.) Det som mangler, gjelder nettopp noe som trenger å komme frem, og å huskes:
Hvilken kilde kom den fra, den avhørsteknikken politiet brukte for å få Birgittes fetter til å tilstå drap? Hvorfor trodde de på tilståelsen? Når ble det kjent at fremgangsmåten ikke gav pålitelige resultater, og hvilken betydning har det for politiets holdning til andre idéer fra lignende kilder?
Birgittes fetter ble heldigvis frikjent i lagmannsretten i 1998. Juryen har åpenbart vært mere våkne enn de juridiske dommerne for hva forsvarets vitne Gisli Gudjonson kunne vise til.
Nå i 2022 hevdes det at politiet nettopp på grunn av lagmannsrettssaken i 1998 har utviklet bedre metoder etter 1998. Vel, det har tatt tid:
Politiavhøyr utvikla i Noreg kan bli global standard
Uniforum, Universitetet i Oslo, 16 oktober 2016
Og først nå 04.11.22 ble erstatningsdommen mot fetteren opphevet. I alle årene helt til nå har fetteren måttet leve med en utbredt forestilling hos godtfolk om at han 'kanskje var skyldig likevel'. Myndighetene har ikke vist frem grumset som lå bak at det ble reist tiltale, før nå, da det kommer samtidig med resultatet av ny etterforskning i Baneheia-saken, samt opplyses at det har vært ny etterforskning i Silje-saken i Trondheim. Men det er ikke så lenge siden vi fikk en tv-serie om Therese Johannessen-saken i Drammen (også rettssak i 1997), hvor politimannen som hadde ledet etterforskningen da man mente Thomas Quick hadde drept henne, sa at han selv ikke hadde satt seg inn i hva som foregikk i Quick-sakene i Sverige, og ennå trodde på Quicks tilståelse. Jf min artikkel Hvor går vårt rettsvesen? – Uhyggelige rettssaker fra 1998.
Pressen da og nå
Men det Gudjonson la frem i lagmannsretten i 1998, var faktisk kjent for lengst, skjønt upopulært og ofte dysset ned hos myndighetene. I saken mot fetteren ble ihvertfall politiet, statsadvokaten og dommerne konfrontert med det allerede i tingrettssaken. Det er bare å lese de fyldige reportasjene for et par måneder fra 20.10.97 i Haugesunds Avis, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad, Dagbladet og flere andre, og dertil om tilsvarende fenomener i Quick-sakene og også i Bjugn-saken.
Har ikke media som dekker saken som er startet nå, gått tilbake i arkivene og rekapitulert det som foregikk i 1997?
Aktoratet hadde i tingrettssaken innkalt en svensk psykolog, Ulf Åsgård, som mente tilståelsen var ekte og hvilte på psykologisk kunnskap. (Jf Hvor går vårt rettsvesen?… .)
Forsvaret sørget imidlertid for å kontakte to psykologer i Stockholm, Astrid Holgerson og Lennart Sjöberg, som lenge hadde arbeidet med 'falske minner', 'fortrengte minner' og forestillinger som regjerte i populære psykologiske kretser i flere land. Sjöberg vitnet for forsvaret i tingretten i saken mot fetteren, og avisene fikk det bra frem, mens rettens dommere øyensynlig ikke tok til seg annet enn at fetteren hadde tilstått? Det fantes ingen fysiske eller andre pålitelige bevis mot ham, og mye ble tilsløret, jf
G.Ø. Helgevold: Birgitte-saken var i mange år en utspekulert prosess
Stavanger Aftenblad, 4 november 2022.
Da aktoratet fikk en fellende dom mot fetteren i tingretten, fortsatte de å støtte seg på at psykologien kunne trylle; juristene gjorde altså intet for selv å sette seg inn i realitetene. Først med frikjennelsen i lagmannsretten begynte noen å undres om det kunne være gyngende grunn i flere saker.
Falske tilståelser
Reportasjer og intervjuer nå gir inntrykk av at politiet først etter 1998 er blitt kjent med at det finnes falske tilståelser. Slik er det jo ikke. Det er gammelt kjent, men ble så kastet overbord. En jurist som tidligere hadde arbeidet i politiet, fortalte på 1990-tallet: – I min tid prøvet vi å finne ut om en tilståelse ble bekreftet av uavhengig evidens. En gang tok vi med til åstedet en mann som hadde tilstått innbrudd, og konstaterte at han var så stor at det var fysisk umulig at han kunne ha klatret inn badevinduet slik vi visste tyven hadde gjort.
Da denne juristen igjen kom i kontakt med politietterforskning flere år senere, var mentaliteten annerledes: Politiet var oppsatt på å få frem tilståelser, og uinteressert i hva deres egen adferd kunne forårsake av reaksjoner hos mange mennesker.
Hvor kom forandringen fra?
Flere idéer fra spekulativ psykologi hadde fått innpass i sosialt arbeid og i rettspleien, og har i bølger herjet særlig i den vestlige verden. Verst var det muligens på 1980- og 1990-tallet, men det er fremdeles fremtredende. Slik psykologi har fått bred plass både i folks bevissthet og, med uhyggelige virkninger, i rettsapparatet. Det fins en solid, reell faglitteratur som viser at det er avsporinger og nonsens, men spekulasjonene gir saktens et seriøst inntrykk som ikke er lett å komme til livs.
I saken mot Birgitte Tengs' fetter var det forestillingen om 'fortrengte minner' som ble brukt. Dette er essensielt en hypotese om at når en person opplever en særlig traumatisk hendelse, vil hjernen, for å verge seg, øyeblikkelig trenge erindringen om det vekk fra bevisstheten. Men så, hevdes det, kan psykologisk 'terapi' og lignende – les pågang, påvirkning og press – få minnene frem i bevisstheten igjen.
Men vår hukommelse oppbevarer ikke fotografiske minnesbilder som kan lagres i 'det ubevisste'; hukommelsen er konstruerende. Man kan ledes til å forestille seg noe og tenke på det som virkelig, og så etter hvert komme til å 'oppleve' at man 'husker' det. Da er det ikke virkelige minner som kommer frem igjen, det er falske minner.
Juristenes ansvar da og nå
Det gikk over stokk og sten, med rettssaker i flere land, fengsling og annen tragisk behandling av åpenbart uskyldige.
Doktrinen om 'fortrengte minner' har dessuten som forutsetning at 'fortrengning' i det hele tatt finnes. En stor, kritisk faglitteratur påpeker at det etter tiår på tiår med forskning ikke har kunnet bevises. Dette ble tatt opp av Sjöberg i tingrettssaken, og utløste kontrovers. De rettsoppnevnte sakkyndige Noreik og Grünfeld innrømmet i tingretten at det var uenighet om det, og at 'man kunne få det svar man ønsket' ved å velge hvem man ville spørre.
Det betyr ikke at svarene er like gode, like lite som de er hvis man spør Zelenskyj eller Putin hva som foregår. Kanskje psyko-bransjen er i beit for kunnskap som gjelder i det virkelige liv og at det er derfor mange av dem sverger til 'fortrengning'? Berthold Grünfeld sa under tingrettssaken: "Uten fortrengningsbegrepet står vi på bar bakke. Og det er kanskje det vi gjør." (Stavanger Aftenblad, 13.11.97)
I en drapssak har altså våre myndigheters jurister, kanskje i et ønske om å få saken klassifisert som løst, lent seg sentralt på psykologisk spekulasjon som allerede da var kjent som psykobabbel blant vitenskapelig solide kritikere, istedenfor å gå etter de tekniske bevis som kunne finnes. Myndighetene endret ikke handlingsmønster før lenge etter, etter press. Sånt går ut over menneskers hele liv.
Kommer det nå snart til et oppgjør med ledende juridisk tenkning i Norge? Vi får se når fetteren kommer med erstatningssak.
**
Se også
Lennart Sjöberg:
: Bedömningars ofullkomligheter en fara för rättssäkerheten
BarnasRett, 1998-99
– : Myten om det bortträngda traumat
BarnasRett, 28 september 2004
– : Mot bättre vetande
Stiftelsen för Rättspsykologi / BarnasRett, 11 desember 1996
Richard J. McNally:
Remembering Trauma
Cambridge, Mass.: Harvard University Press, 2003, 2005
Pål Grøndahl, Ellen Wessel, Svein Magnussen:
Blokkeres traumatiske minner fra bevisstheten?
Tidsskriftet, Den norske legeforening, 24/25 juni 2019
Om fortrengte og falske minner
BarnasRett, samlemappe ca 1997 – 2007
Astrid Holgerson:
Psykologin och rättssäkerhet
Domstolarna måste ifrågasätta
BarnasRett, 1995 og senere
Identifikasjonen av Olof Palmes drapsmann
Vitnespsykologisk analyse av Astrid Holgerson
Forord og kommentar av Marianne Haslev Skånland
Oktober 2001, Tillegg 4 - 8 april 2018
MHS's hjemmeside, 2001 – 2018
Sakkyndiges virksomhet i Bjugn-saken
Analyse og vurdering foretatt av vitnespykolog Astrid Holgerson, 1993 og 1994.
Innledning av Marianne Haslev Skånland 3 november 2001
MHS's hjemmeside, 1993, 1994, 2001
Marianne Haslev Skånland:
Nei, Bjugn-saken skal ikke først og fremst legges død
MHS's hjemmeside, 10 juni 2006
– : Diagnosen "Münchausen syndrome by proxy" (MSbP) – Münchausens syndrom ved stedfortreder – er svindel
Fakta og forskning: Barnemishandling som barnevernsmyndighetene ikke ønsker å kjenne til – 1
MHS's hjemmeside, 29 desember 2004
– : Do psycho-babblers learn anything?
MHS's home page, 9 May 1998 / 8 October 2006
familien-er-samlet:
Manglende oppgjør årsak til politiets holdninger?
MHS's hjemmeside, 3 januar 2018
Sylvia Haga:
Forteljinga som manglar
MHS's hjemmeside, 6 september 2020
Gunnar Sveen:
Sakkyndige psykologer
MHS's hjemmeside, 12 juni 2019
*
*