*




Hvor går vårt rettsvesen? – Uhyggelige rettssaker



Av Marianne Haslev Skånland
professor, Universitetet i Bergen



12. mai 1998 / 20. novmber 2012


**
Innlegget sto i sin nåværende form i DT·BB (Drammen Tidende - Buskerud Blad) den 12. mai 1998, mens saken mot Thomas Quick for drap på Therese Johannessen gikk i Stockholm. Therese var fra Drammen, og saken ble derfor meget bredt dekket i DT·BB.

På samme tid gikk saken mot Birgitte Tengs' fetter for drapet på Birgitte for Gulating lagmannsrett.

I begge saker brukte den offentlige part psykolog- / psykiater-uttalelser som ble sterkt kritisert for å være uvederheftige og uten basis i vitenskap eller fakta.

Både Quick-saken i Stockholm og saken mot Birgitte Tengs' fetter er eksempler på rettssaker der anti-vitenskapelig psykologi står sentralt og godtas av politi og domstoler. De er klare eksempler på hvor viktig det er å få uvederheftig psykologi ut og vekk fra alle sine maktposisjoner og alle som har medvirket til tragediene stilt til ansvar.

Artikkelen fins også
på nkmr.org.

**


Quick-saken står ikke alene. Den er bare én i en rekke saker der anti-vitenskapelig psykologi står sentralt og godtas av politi og domstoler. Det er en gjenganger i den offentlige parts påstander i barnevernssaker, i sexovergrepssaker, det dukker opp i barnefordelingssaker, og nå altså i drapssaker. Politiet og våre dommere er visst, gjennom kurs og samarbeid med psykologer som gir inntrykk av å kunne se inn i folks hjerner, blitt tilbudt enkle løsninger på vanskelige problemer, og snakker nå flytende om terapi, regresjon, fortrengning og traumatisk barndom. Spørsmålet blir da om slike begreper og ditto fremgangsmåter fremmer formålet med å ha et rettsvesen: å tjene befolkningen ved å gjennomføre riktige oppgjør om rett og galt på en sivilisert måte.

Mye tyder på at det snarere kan føre til forfølgelse av uskyldige og til gale domsslutninger. I Quick-saken gav DT·BB heldigvis såpass grundige og detaljerte reportasjer fra Stockholm at folk har en viss mulighet for selv å vurdere saksgang og beviskraft. F.eks leser vi at Quick først uttalte at Thereses hår var hvitt/lyst, senere sort (DT·BB 30.4.98). Det er vanskelig å se slikt som en bekreftelse på Quicks kjennskap til sakens fakta; det blir heller som reporteren uttrykker det: at Quick "sirklet seg fram mot" svarene. Det eneste ved Quicks egen opptreden som er sterkt forenlig med forbryterskhet er faktisk det at han ljuger så fælt. Men det er mange andre enn drapsmenn som er ljugarsekker, også uskyldige og mentalt normale mennesker.

Ettersom Thomas Quick sies å lide av fortrengte minner hver gang han ikke gir riktig svar på omstendigheter ved drap han hevder og hevdes å ha begått, kan det bli av interesse for Drammens-distriktet å følge med i lagmannsretts-behandlingen av Birgitte Tengs-saken. Der har politiet benyttet psykologer for å utvikle metoder og forklaringer som har fått professor i strafferett Ståle Eskeland til å slå alarm. Også der hevder Kripos, aktor og en psykiater (Ulf Åsgård) at den tiltalte har fortrengt minnet om drapet. Seksti års forskning har imidlertid ikke lykkes i å vise at fortrengning eksisterer (se D.S. Holmes, 1990: "The evidence for repression: An examination of 60 years of research" i  Singer (ed):
Repression and Dissociation, University of Chicago Press). Professor Lennart Sjöbergs utredning for forsvaret i herredsretten viser videre til at Åsgård tydeligvis har tolket den tiltaltes atferd ut fra den antagelse at han er skyldig, og at Åsgård tar med slikt som at tiltalte i januar 97 sa at han hadde spist cornflakes før han la seg drapsnatten, mens han 20 måneder tidligere hadde sagt at han hadde spist frukt og yoghurt - øyensynlig som eksempel på at tiltalte er lite troverdig. For herredsretten hevdet Åsgård at tiltalte hadde infantile trekk; tegn på dette var at han leste Donald Duck i fengselet (DT·BB 5.5.98). For lagmannsretten får vi så vite at han på tross av den belastning saken er, har gjennomført deleksamener i historie grunnfag på universitetet med godt resultat - knapt noe tegn på spesielt barnslige interesser eller holdninger. Men nå står aktor parat med en ny tolkning: den tiltalte har en usedvanlig sterk evne til å fortrenge ubehagelige fakta.

Vi vår håpe det ikke er slike kunnskaper og metoder Drammenspolitiet mener de har lært og akter å bruke i andre saker. Hemmelige metoder smaker stygt av hemmelig politi. Innsats bør isteden konsentreres om oppgaver beskrevet i to utmerkede leserinnlegg (DT·BB 30.4. av Ivar Larsen og 4.5. av Eva Hansen): Vi må få uvederheftig psykologi ut og vekk fra alle sine maktposisjoner og alle som har medvirket til tragediene stilt til ansvar.








*