Bergen 13. april 2005

Fakta og forskning:
Barnemishandling som barnevernsmyndighetene ikke ønsker å kjenne til - 2
Vold mot stebarn kontra biologiske barn: Daly & Wilsons forskning

Av professor Marianne Haslev Skånland


--------

Marianne Haslev Skånland er professor i språkvitenskap ved Universitetet i Bergen. Hun arbeider særlig med vitenskapsanalyse og vitenskapskritikk, både generelt og innen områder av språkvitenskap, psykologi og barnevern, og er medlem at det vitenskapelige råd i Stiftelsen för rättspsykologi i Stockholm. Hun er engasjert i samfunnsspørsmål som angår menneskerettigheter og helse, og spesielt interessert i spørsmålet om det vitenskapelige grunnlag for sosialmyndighetenes og rettsvesenets oppfatninger av psykologi og samfunnsliv.

--------



Innhold:

1. Om forskerne Martin Daly og Margo Wilson
2. Sentral teori og hypotese
3. Undersøkelsene
4. Mulige feilkilder
5. Kritikk, og respons på den
6. Konklusjoner
7. Forklaringen
8. Daly og Wilson mot sosialfagenes representanter
9. Litteratur


*** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** ***

1. Om forskerne Martin Daly og Margo Wilson

De canadiske psykologene Martin Daly og Margo Wilson er to forskere som arbeider med evolusjonspsykologi (evolusjonsbiologisk basert psykologi). De er velorientert i moderne forskning kanskje særlig innen etologi og sosiobiologi, og i biologiens og psykologiens faghistorie. Deler av Daly og Wilsons forskning er av stor betydning for å belyse hvorfor og hvordan norsk barnevern og barneverns-relatert psykologi er på ville veier.

Daly og Wilson har blant annet vært interessert i å undersøke i hvilken grad teoretisk evolusjonsbiologi kan forutsi typer av atferd, og hvorvidt disse prediksjonene stemmer med fakta. Martin Daly er også biolog. Opprinnelig arbeidet de med dyrestudier, men senere er atferd hos mennesker et viktig forskningsområde for dem. Meget opplysende og god er deres bok Sex, Evolution, and Behavior (2. utgave 1983). For oversiktsartikler som gir et faghistorisk perspektiv og klargjør deres ståsted i mange generelle og teoretiske spørsmål se "Discriminative Parental Solicitude and the Relevance of Evolutionary Models to the Analysis of Motivational Systems" (1994/95) s 1269-1273, og "Human evolutionary psychology and animal behaviour" (1999) s 509-516. En diskusjon og kritikk i sistnevnte tidsskrift er: Eric Alden Smith, Monique Borgerhoff Mulder & Kim Hill (2000): "Evolutionary analyses of human behaviour: a commentary on Daly & Wilson".

I en rekke arbeider publisert fra 1980 av har Daly og Wilson tatt for seg forekomsten av forskjellige typer vold i evolusjonsperspektiv. (En del av deres artikler ligger tilgjengelig direkte på nettet, og litteratur-referansene i disse, samt Google-søk, gir rikholdige oversikter over hvor man kan finne flere.) For eksempel har de undersøkt forekomsten av drap, lokalt og nasjonalt i USA og Canada, sett i forhold til 2 variabler: inntektsforskjeller og gjennomsnittlig inntekt, og kommet frem til interessante resultater, se Daly, Wilson og Vasdev (2001): "Income inequality and homicide rates in Canada and the United States".

I særdeleshet har de gjort studier av familievold. Vold rettet mot partnere er behandlet i flere arbeider, blant annet i "Evolutionary Social Psychology and Family Homicide" (1988), "Who kills whom in spouse killings? On the exceptional sex ratio of spousal homicides in the United States" (1992), "Evolutionary psychology of male violence" (1994). Her er blant annet fordelingen av partnerdrap på de to kjønn og mulig sammenheng mellom forskjellige faktorer behandlet. Den siste behandler også grundig teoretiske spørsmål om vold som atferd. Se også redaksjonell artikkel i Psychology Today: "Murder, She Said" (1993) (meget kort, populært anlagt oppsummering av noen hovedpunkter).

En særlig verdifull forskningsinnsats har Daly og Wilson levert når det gjelder forekomsten av familievold overfor barn, og her har de fått frem i lyset viktige forhold som andre forskere langt på vei har oversett eller lukket øynene for. Det er disse resultatene jeg vil ta opp i denne artikkelen. For referering i teksten nedenfor har jeg utstyrt noen av Daly og Wilson's arbeider som jeg refererer til, med forkortet tittel (se litteraturlisten nederst). For korthetens skyld forkorter jeg også nedenfor "Daly og Wilson" til "D&W". Oversettelser av sitater er mine.




*** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** ***

2. Sentral teori og hypotese

På teorisiden er utgangspunktet slik: En konsekvens av hypotesene om hvordan evolusjon fungerer, er at den må antas å ha ført til utvikling av følelser og reaksjoner som forårsaker at individer - mennesker så vel som dyr - vil foretrekke, og yte mest hjelp og omsorg overfor, andre individer som fører deres egne gener videre: først og fremst eget avkom, andre nære slektninger som ikke konkurrerer sterkt med eget avkom, og seksualpartnere som man har eller kan få egne barn sammen med. Altså venter man at det skal vise seg å være slik i praksis hvis teori og hypotese er riktige. Hvis dette så er tilfelle, støtter det hypotese og bakenforliggende teori.

Det samme teoretiske utgangspunktet vedrørende evolusjonens følger medfører også at man venter at når det oppstår en konflikt, vil et individ ha en tendens til å vise større grad av likegyldighet, fiendtlighet, aggresjon og voldelighet overfor andre individer som ikke bidrar til videreføring av hans/hennes egne gener, enn overfor individer som gjør det. Dette må antas å gjelde både overfor partnere og overfor avkom, hvis hypotesen er riktig ("Discriminative" s 1273-1274, 1278; Cinderella s 11-17).


På faktasiden er slik diskriminering i favør av egne unger vel kjent blant flere dyrearter. De aller klareste tilfellene er slike hvor voksne individer dreper andres unger for å fremme mulighetene for sine egne (Cinderella s 8-10; "Discriminative" s 1279).

Når det kommer til menneskers atferd, pekte familier med en steforelder seg ut som en relevant gruppe å se på for å prøve å fastslå hvorvidt det der hersker tilsvarende forhold som blant dyr. Imidlertid fant D&W at det riktignok på den ene side finnes tallrike "steforeldre"-beretninger av anekdotisk type verden rundt, og på den annen side studier som kan belyse spørsmålet i noen grad, men at disse sjelden hadde gjort bruk av pålitelig statistikk; ingen forskere lot til å ha interessert seg tilstrekkelig for spørsmålet til å søke det klart belagt på generell basis ("Evolutionary Social" s 520; "Discriminative" s 1278; "Reply" s 420, 421; "Violence" s 78, 80; Cinderella s 20-23; "Some Differential" s 207: 'Den første fremlagte dokumentasjon av denne forskjellen i risiko var Wilson, Daly og Weghorts's (1980) påvisning av at stebarn i USA var overrepresentert som ofre i innrapporterte barnemishandlingssaker.'; s 207-208: 'Muligheten for øket risiko i stefamilier hadde vært oversett av forskere uten evolusjonsbasert perspektiv'.) Hva som kan være mulige grunner til at spørsmålet ikke hadde vært gjenstand for studier tidligere kommer jeg forøvrig tilbake til (se avsnitt 8).

D&W har derfor foretatt slike studier selv, spesielt konsentrert om å klarlegge omfanget av vold innen familie/hushold overfor stebarn sammenlignet med biologiske barn eller, som de kaller det, "genetiske barn". Undersøkelsene ble basert på forskjellige oversikter over rapportert og registrert barnemishandling i USA, Canada og Storbritannia. Oversiktenes pålitelighet og mulige feilkilder ble vurdert.




*** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** ***

3. Undersøkelsene

Når man skal finne ut hvor frekvent, og dermed hvor sannsynlig, mishandling av stebarn er i forhold til mishandling av biologiske barn, er det naturligvis ikke nok å telle hvor mange barn som er mishandlet av en steforelder kontra av en biologisk forelder (eller, fra en litt annen vinkel: telle hvor mange steforeldre som mishandler kontra hvor mange biologiske foreldre som gjør det samme). Det må også sees i forhold til hvor mange steforeldre det finnes og hvor mange barn som lever i hushold med en steforelder kontra i hushold med to biologiske foreldre (eventuelt også kontra i hushold med en enslig forelder). Dette er enkelt å forstå, men misforstås eller glemmes faktisk allikevel av og til. Særlig i overfladiske avisartikler kan man derfor for eksempel støte på fremstillinger som hevder at det aller meste av barnemishandling gjøres av barnets egne foreldre, men uten at journalisten har undersøkt forholdstallene.

Slik presentasjon av data er misvisende. Det kan gjerne tenkes at barn mishandlet av egne biologiske foreldre utgjør et høyere absolutt antall enn barn mishandlet av steforeldre, men hvis stefamilier er langt sjeldnere, kan det allikevel være større relativ risiko for at et stebarn blir mishandlet enn for at et barn blir det som bor hos sine to biologiske foreldre.

I D&W's undersøkelse fra Canada for perioden 1974-1990 er det for eksempel slik: 91% av barn under 5 år beregnes å ha bodd i husholdninger med sine biologiske fedre. I dette tidsrommet ble 178 barn under 5 år drept av sine biologiske fedre, som gir 6.3 drepte per million. I samme periode beregnes 0.6% av barn under 5 år å ha bodd i husholdninger med stefedre. 67 slike barn ble drept av sine stefedre, hvilket betyr 392 drepte per million. ("Some Differential" s 210.) Det var altså ca 60 ganger større risiko for at et barn i stefamilie ville bli drept av sin stefar enn for at et barn som bodde sammen med sin biologiske far ville bli drept av faren.

Kunnskap om forekomsten av ulike typer hushold er derfor viktig hvis slike studier skal gi resultater. D&W har vært omhyggelige med å få frem så pålitelige tall som mulig og med å vurdere dem ("Some Differential" s 209; 212-213; "Child Abuse" s 197; "Violence" s 78; Cinderella s 27). Når offisielle statistikker eller andre tilstrekkelig pålitelige opplysninger ikke ga den oversikt over husholdningers sammensetning som D&W trengte for å kunne fastslå slike forskjeller i risiko - altså oversikt over hvor stor andel av husholdningene i forskjellige samfunnsgrupper som inneholdt en ikke-biologisk omsorgsgiver (steforelder) - , har de klarlagt dette i en egen undersøkelse ("Child Abuse" s 198-199, 200-201; Cinderella s 29-30).


*

De konkrete undersøkelsene er gjennomgått og referert til i flere artikler, og er i tillegg oppsummert i Cinderella.


+

Den første USA-undersøkelsen (Cinderella s 26-29; "Child Abuse" s 197) tok for seg data fra AHA (American Humane Association), som fungerer som offentlig registrator av tilfeller av barnemishandling i det meste av USA. Antall registrerte saker løp opp i noe over 87.000. Grunnlaget for beregning av stefamilier i befolkningen hadde vært sånn at antallet stefamilier måtte antas å være overdrevet, altså ville det relative antallet mishandlingstilfeller i stefamilier fremstå som lavere enn det virkelig var. Allikevel kom resultatet ut slik: Risikoen for at et barn under 3 år som bodde sammen med én forelder og én steforelder ville bli registrert som mishandlet, i en undersøkt og bekreftet rapport i AHA's arkiver, var 7 ganger så stor som sannsynligheten var for et barn som bodde hos sine to biologiske foreldre.

For å sikre seg så godt som mulig mot skjevheter som kunne skyldes rapportering eller andre faktorer enn ste-forhold, ble resultatene bearbeidet videre:

Skjevhet i rapportering ble forsøkt eliminert ved at man sjaltet ut de mindre alvorlige sakene, hvor feil-rapportering er mest sannsynlig. Resultatet var at over-representasjonen av stefamilier øket. Altså skyldtes ikke det høye forholdstallet mulige fordommer hos rapportører eller behandlere hos politi eller helsevesen. Når man kuttet ut alle andre saker enn de 279 tilfellene hvor barnet døde av mishandlingen, kom resultatet ut slik: Det var 100 ganger så sannsynlig at et stebarn ville bli drept / mishandlet til døde, som at et barn i et hushold med to biologiske foreldre ville bli det (Cinderella s 28).

Overhyppigheten avtok med økende alder hos barnet. Altså kan ikke mishandling i stefamilier forklares med konflikter mellom steforeldre og oppsetsige eller provoserende tenåringer (Cinderella s 30).

Den eneste tentativt forstyrrende faktor som grunnlagsmaterialet gjorde det mulig å teste, var fattigdom. Det var kjent at der er høyere forekomst av oppdaget barnemishandling blant fattige. Men en nøyere undersøkelse av data-grunnlaget viste at overhyppigheten av barnemishandling i stefamilier var uavhengig av dette og kom i tillegg.

Resultatene av undersøkelsen ble publisert i 1980 og 1981.

+

D&W's neste undersøkelse av barnemishandling gjaldt Canada. De ville her gjøre en bedre kontrollerbar, mindre studie i et lokalsamfunn, og tok for seg området Hamilton-Wentworth i Ontario ("Child Abuse" s 198-205; Cinderella s 29-31). Grunnlagsmaterialet var tilfeller av barnemishandling som var alvorlige nok til å bli rapportert i barnemishandlings-registeret i provinsen.

For førskolebarn viste risikoen for å bli mishandlet seg å være 40 ganger så høy for barn i stefamilie kontra i to-biologiske-foreldre-familie. Den forhøyede sannsynligheten avtok med økende alder; for stebarn i tenårene var den 10 ganger så høy som for barn i familier med begge biologiske foreldre.

Sexovergrep var én av mishandlingsformene studien dekket. Her var forekomsten i stefamilier ubetydelig for de yngste barna, men økte jo eldre barnet var. Det var altså ikke slik at mishandling av stebarn først og fremst var av seksuell art ("Child Abuse" s 207).

+

D&W gjorde så en studie av barnedrap som gjaldt hele Canada og var basert på et statlig arkiv over alle drap som var kjent for politiet og med kjent gjerningsperson ("Some Differential" s 209-212; "Violence" s 78; Cinderella s 32).

Overhyppigheten av drap begått av steforeldre var enda høyere enn overhyppigheten av ikke-dødelig mishandling begått av steforeldre. Sannsynligheten for at en steforelder ville drepe et stebarn yngre enn 2 år var her 70 ganger større enn for at en biologisk forelder ville gjøre det samme, for stebarn i tenårene var den 15 ganger større.

+

En undersøkelse i Storbritannia ga også tilsvarende resultater ("Some Differential" s 212-215). En nasjonal registrering over mishandlingstilfeller kunne vise at 32% av mishandlede barn kom fra stefamilier, mens en beregning basert på tilfeldig utvalg viste at bare 3% av barn med samme aldersfordeling levet i stefamilier. I Storbritannia var det en viss overhyppighet av stefamilier i fattige befolkningsgrupper, men når økonomiske forskjeller ble kontrollert, var det fremdeles overhyppighet av mishandling blant stebarn. (På dette punkt må Cinderella sannsynligvis inneholde en tallfeil på s 32-33. Den forhøyede risikoen som skyldes ste-forholdet, oppgis å være 19 ganger den for biologiske barn. Men de oppgitte tall, med 32% mishandlede mot 3% stebarn i befolkningen, gir 15 ganger så høy risiko for stebarn som for biologiske barn. Hvis så fattigdom er ansvarlig for en del av denne risikoen, må den mangedoblingen som skyldes selve ste-forholdet, være noe mindre enn disse 15, ikke høyere.)

+

En annen britisk undersøkelse, gjort av rettspsykiater P.D. Scott, hadde tall som kunne konverteres til sannsynlighet: Småbarn med en gjennomsnittsalder 15 måneder som var drept ved slag gitt i sinne av fedre/stefedre: 150 ganger mere sannsynlig at gjerningsmannen var en stefar (Cinderella s 33).

En undersøkelse i New Zealand er relevant ("Child Abuse" s 198), og D&W har også studert undersøkelser fra andre land: New South Wales i Australia, Finland, Korea, Hong Kong, Nigeria, Japan og Trinidad. De har dertil gjennomgått litteratur fra antropologi og folkelivs-granskning. Alle har opplysninger eller resultater som peker i samme retning (Cinderella s 23, 32-36).



*

En del trekk går igjen i flere av undersøkelsene:

Jo mere alvorlig mishandling, desto større overhyppighet av en steforelder som gjerningsperson. Men også for alle andre grader av mishandling/vold viser forekomsten seg å være mange ganger høyere i stefamilier enn i familier hvor barna bor sammen med begge sine biologiske foreldre. Sett fra motsatt vinkel: Graden av mishandling er statistisk sett alvorligere når en steforelder er gjerningsperson.

Når det gjelder spesielt voldelige individer som kan tenkes å være overrepresentert i stefamilier, viser det seg at de steforeldre som mishandler / dreper sine stebarn, oftest samtidig sparer sine egne biologiske barn. Derimot fant D&W ingen eksempler på gjerningspersoner som mishandlet sine egne barn men sparte sine stebarn ("Child Abuse" s 205-206).

Egne foreldre dreper også barn, men ikke bare er dette langt sjeldnere, det foregår også på andre, mindre smertefulle måter og med andre motiver. Når biologiske foreldre dreper sine barn, skjer det oftest ved skyting eller kvelning (de antatt minst pinefulle metodene), den som dreper gjør det ofte som ledd i en familietragedie hvor vedkommende også tar livet av partneren og seg selv, og gjerningspersonen er ofte i psykisk ubalanse eller har en psykiatrisk lidelse. Når en steforelder dreper, skjer det oftere ved slag og spark, vedkommende dreper ikke partneren og heller ikke sine egne biologiske barn eller seg selv, og gjør det gjerne i sterkt sinne (Cinderella s 34-35; "Some Differential" s 208-212, 214-216; "Violence" s 78-79; "Child Abuse" s 198).

I tilfellene av alvorlig mishandling og drap av de minste barna utført av en steforelder, er det i langt de fleste tilfellene stefedrene som er gjerningsperson. Imidlertid er det meget få helt små stebarn som bor sammen med stemødre; de bor vanligvis hos sine biologiske mødre og en stefar. Studiene tyder derfor ikke på at kvinner er mindre farlige enn menn når de er i steforelder-posisjon ("Some Differential" s 208; Cinderella s 60-62).

Forekomsten av vold i samfunnet generelt varierer mellom USA, Canada og Storbritannia. Mishandling av stebarn ser ut til å være ganske uavhengig av dette ("Evolutionary Social" s 524 fotnote 18; "Some Differential" s 212: 'Som det også generelt er der hvor drapsfrekvensen er relativt lav (Daly and Wilson 1988b), er andelen saker i Storbritannia hvor foreldre eller substitutt-foreldre er gjerningsperson, relativt høy ..').



*** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** ***

4. Mulige feilkilder

Også andre faktorer enn slektskapsforhold korrelerer med forekomsten av mishandling:

Dårlig økonomi er en viktig risikofaktor,
likeledes en ung barnemor og en stor barneflokk.


Tenkelig relevante faktorer er også:

mulig øket voldelighet hos personer som er gift/samboende flere ganger,
mulig skjevhet i sannsynligheten for oppdagelse,
mulig skjev fordeling i innrapporterte tilfeller,
mulig undervurdering av hvor vanlig det er med stefamilier.


D&W's statistiske resultater ble derfor testet eller vurdert mot slike andre mulig ansvarlige variabler.

Det viste seg at ingen av disse faktorene kunne være ansvarlig for den mangedoblede forekomsten av mishandling av stebarn ("Violence" s 79; "Some Differential" s 208; Cinderella s 27-28, 31-32; "Child Abuse" s 198, 204-206). Riktignok er der høyere forekomst enn gjennomsnittlig for visse grupper inndelt etter slike faktorer. Men overhyppigheten av stebarn-mishandling kommer på toppen av dette og gjør totalforekomsten enda høyere. 'Alt i alt, skjønt flere andre risiko-faktorer lot seg identifisere, var ste-forhold på første plass, og dens innflytelse minsket knapt selv når vi kontrollerte for de statistiske utslagene av alle de andre faktorene' (Cinderella s 31).

Nettopp for de mest alvorlige tilfellene, hvor steforeldre er mest overhyppige som mishandlere, er det minst risiko for at handlingen kan holdes skjult, veltes over på en annen gjerningsperson, underrapporteres, eller forklares / bortforklares som uhell, slåssing, eller vennlig avstraffelse i oppdragelses-øyemed ("Violence" s 78; "Some Differential" s 208: 'Analysen her er begrenset til drap på barn under 5 år. En begrunnelse for denne avgrensningen er at disse sakene ikke kan oppfattes som utslag av gjensidig slåssing eller selvforsvar').

Beregningen av forekomsten av forskjellige husholdstyper i befolkningen (og dermed av hvor frekvente stefamilier er) er diskutert inngående for Hamilton-undersøkelsen ("Child Abuse" s 208-209).

Hvis man inndeler etter husholdstype (stefamilie kontra biologisk familie) er ikke forskjellen i forekomst av mishandling fullt så ekstrem som når man inndeler etter gjerningsperson, men fortsatt meget betydelig ("Reply" s 422-423).

Det er ikke sikkert at alle som regnes som stefedre virkelig er det; det kan i noen tilfeller dreie seg om barnets far som har etablert seg sammen med moren først etter at barnet er født. Heller ikke er alle som regnes som, eventuelt selv tror at de er, biologiske fedre, barnets virkelige far. Men når feil basert på dette anslås, trekker det snarere enda mere i retning av at stefedre er overhyppige som mishandlere, enn det motsatte ("Some Differential" s 209, 212-213).

Varigheten av ekteskapet/samboerskapet, og dermed av forbindelsen barn - steforelder, kunne ikke testes direkte for. D&W foreslår at det burde undersøkes, og fremsetter en hypotese om hvordan det kan tenkes å korrelere med forekomst av mishandling, men mener det er vanskelig å teste. De mener også at ettersom varigheten av forholdet til et barn i baby-alder er like kort for en forelder og en steforelder, mens forskjellen i forekomsten av mishandling er størst for disse minste barna, er det usannsynlig at varigheten av forholdet vil vise seg å være av betydning ("Child Abuse" s 206).



*** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** ***

5. Kritikk, og respons på den

I flere av sine arbeider diskuterer D&W innvendinger og kritikk, og forbindelsen med andre aspekter av atferd og med teori og mulige forklaringer gjøres rede for.

Kritikerne har prøvet seg med å betvile og alternativ-forklare det meste. D&W har gjennomgått slike alternative forklaringer og innvendinger og etter mitt syn vist tilfredsstillende at de ikke stemmer. Noen slike påstander (med diskusjon og tilbakevisning) er:

at steforeldre ikke er overrepresentert blant barnemishandlere (Cinderella s 50-52; "Reply" s 422-423 om Malkin and Lamb 1989 og egne undersøkelser; "Evolutionary Social" s 519);

at D&W ikke har skilt mellom reell mishandling og fysisk håndtering som har andre motiver enn fiendtlighet, som oppdragelse eller beskyttelse ("Child Abuse" s 207);

at Daly og Wilson ikke har klart å identifisere korrekt gjerningspersonen i stefamilier og at deres gruppering etter husholdstype er irrelevant (Cinderella s 52-54; "Reply" s 423; "Some Differential" s 208, 209);

at D&W's tall for antallet stefamilier i befolkningen er satt for lavt (Cinderella s 49);

at (enslige) biologiske mødre er en større trussel enn stefedre ("Child Abuse" s 207-208; "Evolutionary Social" s 519-520, 521-522);

at Daly og Wilsons utvalg ikke er representative og at kritikernes egne er bedre (inklusive en undersøkelse av Richard Gelles hvor folk ble oppringt av intervjueren og spurt rett ut om de hadde mishandlet barn det siste året) (Cinderella s 51, 52-53; "Child Abuse" s 200-02; "Some Differential" s 209, 212; "Evolutionary Social" s 519-20; "Violence" s 78);

at den relativt mindre gunstige stilling stebarn er i, skyldes ubegrunnet stigmatisering og myter, ikke mindre kjærlighet fra steforeldre (Cinderella s 6, 56-58);

at Daly og Wilson tror barnemishandling er en evolusjonsmessig tilpasning (Cinderella s 37-38, 51-58, "Reply" s 421-422; "Child Abuse" s 207, 205 mot bl.a David Finkelhor).

+

Smith, Borgerhoff Mulder & Hill (2000), som jeg nevnte innledningsvis, er en klar og, så langt jeg kan bedømme, betydelig, kritisk analyse av evolusjons-psykologi og av D&W's teoretiske ståsted på viktige punkter. De kritiserer imidlertid hverken D&W's undersøkelser av mishandling av barn, undersøkenes resultater, eller D&W's forklaringer av disse resultatene. Den er derfor lite relevant her.




*** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** ***

6. Konklusjoner

Resultatene var altså entydige. Tilstedeværelsen av en steforelder er den største risikofaktoren for at et barn kan bli utsatt for mishandling (Cinderella s 31, 35), og det er steforelderen som er utøveren av denne kraftig økede forekomsten.

De statistiske resultatene betyr slett ikke at drap og alvorlig mishandling av barn i familien er hyppig. Det er ikke slik at de fleste stadig går rundt som sadister med en lyst til å pine stebarn (Cinderella s 60-65). 'Mange, kanskje de fleste, steforeldre har glede av å hjelpe sin partners barn i oppveksten, og mange, kanskje de fleste, stebarn har det bedre enn hvis deres forelder hadde fortsatt som enslig' (Cinderella s 38).

Det er snarere slik at i konfliktsituasjoner, og når man påføres belastninger eller urimelige krav og pågang, har folk en tendens til å reagere forskjellig avhengig av hvem som plager eller belaster.

Mishandling og drap ser D&W derfor ikke isolert, men som et utslag av en mere generell forskjell i forholdet mellom foreldre-barn og steforeldre-stebarn:

Der er en grunnleggende forskjell i følelser, en forskjell som er stor nok til å gi statistisk målbare utslag ("Reply" s 421). Det er mindre kjærlighet, mindre impuls til å beskytte mot skade som kommer fra utenforstående ("Child Abuse" s 207), mindre omtanke hos steforeldre overfor stebarn enn hos foreldre overfor egne barn. Eksistensen av stebarn i en familie korrelerer med høyere skilsmisse-rate, mens eksistensen av fellesbarn korrelerer med lavere ("Evolutionary Social" s 521).

'Steforeldre er primært erstatnings-partnere og bare sekundært erstatnings-foreldre' (Cinderella s 64);
'Men konflikter i stefamilier er ikke begrenset til disse ekstreme fenomenene' [alvorlige former for barnemishandling] ("Violence" s 79);
'Steforeldre føler gjennomsnittlig ikke den samme kjærlighet og hengivenhet rettet mot det individuelle barnet som biologiske foreldre gjør, og høster derfor ikke samme emosjonelle belønning ved ugjengjeldte ytelser som "forelder" ' (Cinderella s 38);
'Der er en stor litteratur om "den re-konstituerte familie". Den strekker seg fra empiriske studier gjennom anekdoter og selvbiografiske tips til pop-psykologi som tilråder energiske tiltak. Det gjennomgående tema er "hvordan greie opp", og litteraturen flømmer over med erkjennelse av at ste-forhold er stressende.' ("Child Abuse" s 209).

Steforeldre investerer mindre i stebarns utdannelse og setter lavere mål for utdannelsen (til og med lavere enn hva enslige mødre med dårlig økonomi gjør for sine barn), stebarn forlater foreldrehjemmet tidligere og føler i høyere grad at de skyves ut hjemmefra, stebarn er overrepresentert blant hjemløse tenåringer (Cinderella s 22, 55-56). '... vi sto overfor noe som kunne kalles en "motsatt prøve" på foreldrekjærlighet. Mangel på inderlig følt, individualisert omsorg for velferden til et barn i ens varetekt ville sannsynligvis øke forekomsten av all slags misbruk og overgrep.' (Cinderella s 30).




*** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** ***

7. Forklaringen

Hvorfor er det slik?

Daly og Wilson skriver atskillig om følelser. Og følelser er relatert til biologisk evolusjon ("Discriminative" s 1272-1273).

Følelser får oss til å reagere på bestemte måter i bestemte situasjoner. De handlinger som så springer ut av følelsene, har et resultat. Resultatet kan ha betydning for hvorvidt vi overlever og formerer oss. Evolusjons-mekanismen for foreldrekjærlighet må antas å fungere sånn:

Hvilke barn klarer seg stort sett best så de lever opp til en alder hvor de selv kan sette avkom til verden? Det er de som vokser opp hos voksne som sørger for næring og beskyttelse for barna.

Hvilke voksne yter best slik omsorg og beskyttelse for barn? Det er de som ikke er avhengig av overveielser, resonnementer, opplæring eller tillært moral for å ta seg godt av barn, men som drives til det av spontane følelser - av en sterk trang til å hjelpe og beskytte barn. En slik trang er en personlighets-egenskap forankret i psyken hos individene som har den.

Men hvis egenskapen skal føres videre fra et individ A som har den, må det skje gjennom arv, altså gjennom at egenskapen har basis i individets gener, og bringes videre ved at disse genene arves av etterkommerne B. Altså vil en arvelig driv til å føle og å utfolde kjærlighet overfor barn bare kunne føres videre til eget avkom, som blir likedan.

Dette avkommet B, som har arvet foreldrenes tendens til å ta seg godt av barn, må imidlertid også prøve å overleve til voksen alder før han eller hun kan utfolde sitt omsorgs-instinkt. Hvis Bs forelder A utfoldet sin omsorgs-iver ikke overfor B men overfor hvilke barn som helst, ville A være et lukrativt mål for ambisjonene til helt andre, egoistiske voksne C, som kunne slippe å oppfostre sine egne unger D ved å parkere dem hos dumsnille A. C ville da få armslag til å kunne produsere enda flere unger uten å måtte slite seg ut med å oppfostre dem. B ville bli neglisjert og trengt til side av D i konkurransen om As omsorg, og ville lett gå til grunne. Når B gikk til grunne, ville han ta med seg i graven sin drivkraft til å vise omsorg for barn, så den barnekjærlige egenskapen ble det slutt på for denne gang. Den som vant frem, var isteden D, og han hadde nok langt fra arvet noen slik snillhet fra sin egoistiske forelder C.

Derfor har ingen slik uegennyttig A - like snill mot alle - vunnet frem gjennom evolusjonens gang. De eneste slektslinjer som har overlevet hos arter hvor avkommet trenger stell og hjelp fra de voksne, er de hvor foreldre føler en sterk, beskyttende og uegennyttig kjærlighet overfor sine egne barn. Denne målrettede kjærligheten utretter to ting: 1): Den forårsaker at bærerens egne barn får langt bedre omsorg og beskyttelse enn forelderen ville orke å gi andre enn eget avkom. Derved styrkes avkommets muligheter til å klare seg godt til voksen, fruktbar alder, og det kan føre slekten videre. Og 2): Det avkommet som på denne måten får ekstra god omsorg, har også stor sjanse til å føre den samme spesialiserte, målrettede foreldrekjærligheten videre til nye generasjoner fordi den tendensen som denne kjærligheten springer ut av, har genetisk basis.

Foreldrekjærlighet er altså ikke en diffus kjærlighet til alle barn, den er sterkt rettet mot egne barn. En følelse av sterk kjærlighet til barn kan oppstå hos noen individer gjennom naturlig variasjon, men den kan føres videre bare hvis den er rettet mot ens egne, slik at det er disse man behandler bedre enn andre ("Discriminative" s 1269-1270; Cinderella s 8-17).


Daly og Wilsons forskningsresultater om foreldres og steforeldres atferd stemmer meget godt overens med slike evolusjonsbiologisk funderte hypoteser. Evolusjonsbiologi gir også en forklaring på forskjellene i atferd, hvilket ellers er vanskelig å finne: De slektslinjer som har overlevet og har kunnet føre sine egenskaper videre til nye generasjoner gjennom genetisk arv, er de som har utviklet genetisk basert tilbøyelighet til å føle en sterk kjærlighet til eget avkom som får dem til å sørge for at avkommet overlever best mulig, både i kampen mot farer og i konkurranse med andre om ressurser.




*** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** ***

8. Daly og Wilson mot sosialfagenes representanter

D&W har ikke tatt med adoptivbarn som egen kategori i alle sine undersøkelser. Dette skyldes dels at en del registre er ført slik at det er umulig å skille dem ut, dels at der hvor de er registrert, er tallene små. Men det skyldes også at D&W antar at den likeartede motivasjonen hos begge partnere som ønsker å adoptere, muligheten av å returnere adoptivbarnet, samt den silingen av prospektive adoptivforeldre som foretas av sosialetater, sikrer at adoptivbarn er lite utsatt for mishandling fra sine adoptivforeldre og derfor er anderledes stillet enn stebarn. Og i den grad de har kunnet finne tall for det, slår dette til ("Child Abuse" s 206; "Evolutionary Social" side 524 fotnote 31). De har også utelukket fosterbarn av tilsynelatende lignende grunner.

Allikevel er D&W's studier meget viktige i sammenheng med fosterbarns- og adopsjons-virksomhet også, fordi de bringer tydelig frem at forholdet er anderledes når et barn vokser opp hos en omsorgsgiver som ikke er en nær biologisk slektning av barnet enn når det gjør det.

Om den reelle tilstand i området barnevern i mange land virker D&W noe uorientert. Men de kunne, når man ser hvilken viktig kunnskap de har vist evne til å få frem i lyset, ha en god basis for å gå inn i spørsmål knyttet til sosialetaters virksomhet med barn (se f.eks en redaksjonell artikkel i Massachusetts News: "Social Workers Meet Counter Protest at State House"). Generelt er D&W realistiske og langt fra godtroende, men pussig nok virker de nettopp litt naïve når det gjelder å anta at sosialarbeideres arbeid med barn alltid er reelt og hjelpsomt. En mulig forklaring kan ligge i at D&W har hatt assistanse nettopp fra sosialetater med å få frem oversikter over barnemishandling og andre spørsmål de trengte for sine undersøkelser, og kanskje lett har kommet til å stole på etatenes representanter generelt.

Det virker allikevel overraskende, for D&W har i sine arbeider mange observasjoner og diskusjoner av sosialfaglige holdninger som rammer disses svakheter meget presist - ja, som nærmest flombelyser hvorfor sosialetaters sentrale ideologier og kjepphester fører så galt av sted i praktisk barnevernsarbeid som det gjør. Og det er de samme slags krefter som har gått ut mot D&W og prøvet å bortforklare eller benekte stebarns utsatthet fordi det ikke passer med deres ideologi, som har hånd om fosterbarns- og adopsjons-virksomhet. Men selv om D&W kunne hatt grunn til å være mistenksomme, er det klart at de barnefaglige profesjonene passer meget godt på at reell informasjon om tilstandene i barnevern og den tilknyttede barnepsykologien ikke gjøres lett tilgjengelig og helst ikke kommer frem overhode.

De innen sosialfaglige og psykologifaglige disipliner som beskjeftiger seg med spørsmål vedrørende barn, ikke minst barnemishandling, sogner i hovedsak til sosial-deterministiske retninger (blant annet psykodynamisk (freudiansk) psykologi, som jeg mener bør regnes som en svært primitiv art determinisme, og som dertil forlengst er eksponert som fullstendig uvitenskapelig). Slike retninger er tunge i mange universitetsmiljøer og enda mere dominerende i etater som driver praktisk sosialt arbeid blant barn og unge (Cinderella s 58).

Disse retningene har nærmest på programmet at kun materielle miljøfaktorer er interessante for atferd, og at disse faktorene determinerer atferd og også følelser. Følelser oppfattes kun som et resultat av miljøpåvirkninger, ikke som et selvstendig motiv. Enda en gang har vi fått en trend i kulturen hvor man oppfatter mennesker som ubeskrevne blad som like godt kan preges på en hvilken som helst måte (jf Freeman: Margaret Mead and Samoa, kapitel I: "The Emergence of Cultural Determinism"). Skjønt de er opptatt av hvordan forskjellige sosiale miljøer påvirker barn, har de som sverger til denne altfor enkle determinismen ikke vært våkne for betydningen av at barn vokser opp i sitt biologiske miljø - sin slekt ("Evolutionary Social" s 523: 'Analyser av "familievold" har hittil ignorert avgjørende forskjeller i relasjoner' [dvs i typen forbindelser mellom individer]). Disse miljøene er vanligvis uinteressert og uorientert i evolusjonsbiologi og biologi generelt og har ikke i sitt tankemessige rammeverk at faktorer som graden av biologisk slektskap mellom mennesker som lever sammen kan ha stor, kanskje avgjørende, betydning.

Ett av utslagene av sosial-deterministisk tenkning er et populært dogme i vår tids sosiale arbeid: at familien er en såkalt sosial konstruksjon - altså en arbitrær sammenføring av hvilke som helst individer, uten noen naturlig basis for at akkurat foreldre og deres egne barn er de som holder sammen i en familie. De som tror på dette dogmet, mener også i forlengelsen at familieliv er aktivitet hvor deltagerne spiller sosiale roller; man er ikke mor, far eller barn, man agerer i rollen som det. Ideologien prediker at biologisk slektskap er uten betydning. (En variant hevder at også kjønnstilhørighet kun er en sosialt pådyttet rolle. Denne oppfatningen ser ut til å ha tatt genetisk og hormonelt avvikende individer som bevis, hvilket har gitt dystre resultater.) Såkalt "tilknytningsteori" er en utforming av disse populære spekulasjonene av sosial-deterministisk type.


Det er lett å forstå at D&W's resultater er uvelkomne i kretser med slik ideologisk forankring: Skjønt mange av dem har vært opptatt av barnemishandling og engasjert i å prøve å forutsi og stoppe det, hadde ingen av dem oppdaget de store forskjellene som nettopp skyldes biologi, og de har vel vanskelig for å forstå dem.

Man bør jo ikke fortape seg helt i spekulasjoner over forskeres motiver, men jeg synes nok å ane at det bak sosial-kretsers uvilje overfor D&W kan ligge en viss følbar faglig opphisselse og sjalusi. D&W's forskning har brakt frem fakta som er uønsket fra sosialfaglig hold (Cinderella s 15-16, 42). D&W's arbeider er knapt kjent i sosialfaglige kretser. Men i den grad de er det, er det nettopp fra dette hold protestene kommer. Det er for eksempel ikke uventet at D&W's resultater ble forsøkt motsagt av en kjent familievoldsforsker, Richard Gelles, og av American Humane Association og American Medical Association, som bruker Gelles som referanse (Cinderella s 51-55; "Reply"). Om Gelles' kritikk skrev jeg i artikkelen "To uheldige punkter i en høringsuttalelse fra Foreningen 2 Foreldre (F2F)" dette:
     'Hvis man leser Daly og Wilsons artikkel "A Reply to Gelles", vil man se at Gelles fremtrer som en forsker med en agenda: han følger tidens trend i å lukke øynene for, faktisk avvise, biologiens betydning for følelser og adferd. I tillegg ser det ut til at han, som regnes som en ledende ekspert på barnemishandling, misliker at andre bidrar til forskningen med viktige resultater på områder som han helt har oversett. Som man ser av "A Reply to Gelles" (side 422-23) mener Gelles at han kan motbevise at steforeldre hyppigere skulle mishandle barn enn hva biologiske foreldre gjør. Dette baserer Gelles på en undersøkelse han selv har foretatt som han mener er bedre. I Gelles' undersøkelse av utbredelsen av barnemishandling er folk er blitt oppringt på telefonen av ukjente forskere og spurt direkte om de har foretatt forskjellige typer overgrep eller vold mot sine barn det siste året. Svarene Gelles har fått, betrakter han som mere pålitelige enn de registreringer f.eks hos politiet som Daly og Wilson har bygget på.
     Ytterligere kommentar til dette skulle være unødvendig.'

D&W selv foreslår en mere respektabel årsak til sosial-kretsenes reaksjon mot deres fremvisning av stebarns kår, nemlig medfølelse: 'Kanskje hovedgrunnen er at de som skriver [om stefamilier] føler at livet i en stefamilie saktens er hardt nok uten at man skal plusse på med et stigma' (Cinderella s 56). Resultatet av medfølelsen blir allikevel ingen hjelp: 'De fleste som har å gjøre med stefamilier profesjonelt, er først og fremst praktikere og bare dernest vitenskapsmenn. Fordi de er redde for den skadelige effekt som "selv-oppfyllende profetier" kan ha, er det forståelig at de har sett det som sin oppgave å gi oppmuntring omtrent som en heia-gjeng gjør. Men dessverre, i sine forsøk på å motvirke stefamilie"myter" har de skapt sin egen mytologi som strider mot fakta, en mytologi hvor sosiale relasjoner kan omstokkes på kommando og hvor statistiske fakta om ulikt forekommende vold kan avvises' (Cinderella s 58).

Jeg anerkjenner sympati-og-gi-hjelp-forklaringen som valid for en del aktørers vedkommende, men jeg oppfatter kanskje den anti-biologiske trend i tiden i grener av vitenskap og praksis som viktigere, og som skadelig avsporende.

Til avslutning kan jeg knapt gjøre bedre enn å overlate ordet til Martin Daly og Margo Wilson selv. De formulerer de helt sentrale innsikter som springer ut av deres forskningsarbeider:

'Amerikanske sosialforskere har tolket steforeldreskap som en rolle, som delvis overlapper med rollen som biologisk forelder. Rolle-begrepet har vært nyttig i å rette oppmerksomheten mot det viktige ved sosialisering og [sosiale] forelegg. Men det er i høyden en begrenset metafor som har avledet oppmerksomheten fra de motivasjonsmessige og emosjonelle aspekter av den sosiale psyke. Sosial atferd er mere enn kjennskap til relevante roller. Hvorfor er folk motivert for å gå inn i visse roller mens de viker unna andre? Foreldre er dypt engasjert i sine barns velferd og fremtid, men slike menneskelige anliggender har ingen plass i rolle-teoretikernes forklaringer av menneskelig atferd.'    ("Violence" s 80);

'Dybden i foreldrekjærlighet
     Den påstand at stebarn ikke er like elsket som egne biologiske barn, oppfattes av mange forskere i sosialvitenskapene å være frastøtende. Vi tror at det er denne negative reaksjonen som har ligget bak de merkverdige forsøkene, som vi diskuterte i kapitel 6, på å trylle vekk dataene. Ironisk nok later denne avvisningen til å gå hånd i hånd med en antagelse om at mellommenneskelige forhold er arbitrære "sosiale konstruksjoner", en antagelse som implisitt fornekter hvor dyp foreldrekjærlighet er og som kan føre til slik umenneskelig politikk som noen ganger har dukket opp i ekstremistiske utopiske samfunn, hvor småbarn ble tatt fra sine foreldre for å bli oppdratt av barnefaglige profesjoner.
     Er det darwinske verdensbilde styggere i hva det fører med seg? Vi tror ikke det. For å si det mere generelt: Vi avviser den forunderlig utbredte tanken at et vitenskapelig, materialistisk, darwinsk livssyn er mere motbydelig enn dets anti-vitenskapelige alternativer. Isteden tror vi at mere realistiske livssyn åpner for mer humane holdninger og ordninger enn fantastiske livssyn gjør, fordi de bygger på bedre modeller av menneskelig natur og dermed er mere våkne for menneskelige behov og lengsler.'
(Cinderella s 65-66)




*** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** *** ***

9. Litteratur:



Martin Daly & Margo Wilson (1983): Sex, Evolution, and Behavior. 2. utgave. Belmont, Calif.: Wadsworth. ISBN 0-87150-767-6

-  (1985): "Child Abuse and Other Risks of Not Living with Both Parents", Ethology and Sociobiology 6 (s 197-210). New York: Elsevier Science Publishing Co Inc
(forkortet: "Child Abuse")

-  (1988): "Evolutionary Social Psychology and Family Homicide", Science, 28. October 1988, vol 242 (s 519-524). American Association for the Advancement of Science)
(forkortet: "Evolutionary Social")

-  (1991): "A Reply to Gelles: Stepchildren are disproportionately abused, and diverse forms of violence can share causal factors", Human Nature Vol 2 no 4 (s 419-426). New York: Walter de Gruyter Inc
(forkortet: "Reply")

-  (1992): "Who kills whom in spouse killings? On the exceptional sex ratio of spousal homicides in the United States", Criminology 30 (s 189-215).
http://psych.mcmaster.ca/dalywilson/WhoKills.pdf

-  (1994): "Evolutionary psychology of male violence", John Archer (ed): Male Violence (s 253-288). London: Routledge. ISBN 0-415-08962-X

-  (1994): "Some Differential Attributes of Lethal Assaults on Small Children by Stepfathers versus Genetic Fathers", Ethology and Sociobiology 15 (s 207-217). New York: Elsevier Science Publishing Co Inc
(forkortet: "Some Differential")

-  (1994/1995): "Discriminative Parental Solicitude and the Relevance of Evolutionary Models to the Analysis of Motivational Systems", Michael S. Gazzaniga (ed): The Cognitive Neurosciences (s 1269-1286). Cambridge, Mass: MIT Press
(forkortet: "Discriminative")

-  (1996): "Violence Against Stepchildren", Current Directions in Psychological Science 1996:5 (s 77-81). American Psychological Society
(forkortet: "Violence")

-  (1998): The Truth about Cinderella. A Darwinian view of Parental Love. London: Weidenfeld & Nicolson. ISBN 0-297-84161-0
(forkortet: Cinderella)

-  (1999): "Human evolutionary psychology and animal behaviour", Animal Behaviour, 1999, 57,3 (s 509-519). http://www.psych.ubc.ca/~schaller/Daly1999.pdf
(forkortet: "Human evolutionary")

Martin Daly, Margo Wilson and Shawn Vasdev (2001): "Income inequality and homicide rates in Canada and the United States", Canadian Journal of Criminology, April 2001 (s 219-236). http://psych.mcmaster.ca/dalywilson/iiahr2001.pdf

Derek Freeman (1983): Margaret Mead and Samoa. The Making and Unmaking of an Anthropological Myth. Cambridge, Mass: Harvard University Press. ISBN 0-674-54830-2

(redaksjonelt) (2002): "Social Workers Meet Counter Protest at State House". Holliston, MA 01756: Massachusetts News.
http://www.massnews.com/2002_editions/03_Mar/31502social.htm

(redaksjonelt) (1993): "Murder, She Said", Psychology Today, Mar/Apr 93. Document ID: 1705. New York: Psychology Today Magazine. http://cms.psychologytoday.com/articles/pto-19930301-000017.html

Marianne Haslev Skånland (06.01.2005): "To uheldige punkter i en høringsuttalelse fra Foreningen 2 Foreldre (F2F)". Oslo: Barnas Rett, http://www.barnasrett.no/Artikler/to_uheldige_punkter.htm

Eric Alden Smith, Monique Borgerhoff Mulder & Kim Hill (2000): "Evolutionary analyses of human behaviour: a commentary on Daly & Wilson", Animal Behaviour, 2000, 60,4 (s F21-26). http://faculty.washington.edu/easmith/HEP-ABF.pdf