*


14 januar 2019



Marianne Haslev Skånland:

Noen barnefaglige eksperter (4)
Karen Hassel, psykolog, adopsjonsekspert, redaktør av barnevernets prosjekter



Karen Hassel om adopsjon

Staten har hånd om alle adopsjoner i Norge; privat adopsjon er forbudt. Lederen for statens Faglig utvalg for adopsjoner er derfor en person som blir lyttet til med respekt av dem som lager lover og ordninger. I 2001 var lederen psykolog Karen Hassel (funksjoner 1982-95).

Et eksempel på fornuftig psykologisk logikk hørte vi fra henne da hun ble intervjuet på tv den 21 mai 2001, i et debattprogram om hvorvidt en bestemt adopsjon skulle tillates. Det hun sa var opplysende.

Psykolog Hassel:
    "Vi vet at adopsjonsbarn eller adopterte barn krever mye mer av adoptivforeldre enn vanlige barn, og anderledes utfordring enn egnefødte barn. ..... Man må altså kreve mer av adoptivforeldre enn av de som får egnefødte barn og også av de som får fosterbarn i Norge, for vi har mye mere oversikt over hvilke barn det dreier seg om."

Det siste utsagnet er neppe helt riktig. Kunnskap og informasjon om fosterbarn og ofte om potensielle adoptivbarn kommer fra barnevernet, som har en tvers igjennom urealistisk ideologi som basis for sine vurderinger. Myndighetspersoner lenger oppe i hierarkiet har bestemt at de ikke har noe ansvar for enkeltsaker og vil ha noe med enkelttilfeller å gjøre, og de foretar ingen uavhengige undersøkelser. Men Hassel har helt rett i sin observasjon om at adoptivbarn og fosterbarn statistisk sett har en vanskeligere barndom og ungdom og også lager mere trøbbel for sine omsorgspersoner enn biologiske barn.

Hassel:
    " - - hva barn trenger og hva et adoptivbarn trenger. ...... Etter hvert får vi mere forskning i Norge. Og vi vet også hvilke vanskeligheter adoptivforeldre sliter med over år, og hva det kreves av adoptivforeldre for å kunne mestre situasjoner. Slik at vi må ikke bagatellisere barnas situasjon."

Min eneste innvending mot det hun sier her, gjelder det ensidige fokuset på norsk forskning. Internasjonal forskning om adopsjon er minst like relevant, og når man tar i betraktning de alvorlige problemene som er kjent fra mange adopsjoner verden rundt, virker det mere selvopptatt enn det er etisk å unnlate å forme norsk praksis etter det som er kjent allerede, men isteden vente, mens man investerer enda mere i at våre egne, politisk korrekte forskere skal finne ut det samme – eller noe annet, hvilket er det de ofte håper på.


Intervjueren:
    "Hva er det en familie står overfor ofte - og i forhold til denne saken også?"

Hassel:
    "Noe av det vanskeligste, det er tilknytningsproblematikk, avvisning, krav og krav og krav og avvisning i årevis kan de slite med. Og så er det helseproblemer, det er tidlig pubertet, det er overgangsproblemer, store språkproblemer, veldig mange adoptivbarn har jo mye skoleproblematikk. Så det er ganske mye som adoptivforeldre sliter med."

Karen Hassel forstår altså at det er store problemer, trass i utvelgelse og planlegging av adopsjons-familier, og trass i en ideologi som idealiserer adopsjon.

*

Men så, noen få måneder senere, i september 2001, var psykolog Hassel statens vitne i en tvangsadopsjonssak (en annen sak enn den som ble diskutert i tv-programmet). Det var en sak der myndighetene tvang igjennom at Adele Johansens datter Signe Malene (Adeles navn for henne) ble adoptert bort til fosterforeldrene, ved tvang, fullstendig imot Adeles ønske, og trass i at Norge i 1996 var blitt dømt i den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) for å ha brutt kontakten mellom mor og datter. (Jf ref 1 – 4).
    I forhandlingene i retten (åpen rett, krevet av Adele, med adgang både for pressen og det almindelige publikum) sa psykolog Karen Hassel at tvangsadopsjonen var helt uproblematisk, og hun anbefalte sterkt at den ble gjennomført. Hun hevdet at det ikke eksisterte noen tilknytning mellom Adele og Signe Malene som kunne komplisere adopsjonen, for de hadde vært fra hverandre i 10 år. (Da EMD-dommen kom i 1996, skulle staten omgående ha sørget for at kontakt mellom mor og datter ble gjenopprettet og så øket, med det hadde de naturligvis med vilje forhindret.)
    Var det ingen tilknytning mellom Adele og Signe Malene? Under rettssakene kom det frem at Signe Malene hadde spurt, og hadde vært opptatt av sin mor, fra hun var helt liten, og aktivt hadde søkt henne på forskjellige måter, flere ganger fra ung alder. Da omsider Adeles nye advokat, mye imot det barnevernet og andre myndigheter ville, klarte å få en rettskjennelse om at det skulle være et møte, så ble dette møtet på alle måter vellykket. Signe Malene omfavnet Adele flere ganger uten å være oppfordret til det; da hun fikk i hendene små brev fra sin ukjente søster og brødrene og fikk se bilder av dem, sa hun at nå følte hun at hun hadde virkelige søsken. Hun ville møte dem, bli med Adele hjem og treffe dem alle, og ha Adele med for å "se rommet sitt" i fosterhjemmet. Møtet var så vellykket at myndighetene ble meget alarmert, og de vred fortsettelsen av saken til en labyrint av selvmotsigelser og også løgner; de hevdet til og med at Signe Malene hatet Adele og var redd henne. Signe Malene ble bortadoptert, men prøvet å kontakte moren og søsknene også senere, på tross av at hun åpenbart var blitt forsøkt påvirket intenst til å ta avstand fra Adele, mistro hennes motiver, og betrakte henne som en fremmed.

*

Så statens toppfigur i adopsjons-politikk, kvalifisert psykolog Karen Hassel, med flere tiårs erfaring, sier én ting i retten, skjønt hun fire måneder tidligere hadde sagt omtrent det motsatte da hun understreket hvor problematisk og besværlig adopsjon er, og hvor vanskelig det er for adoptivforeldre og adoptivbarn å føle samhørighet som foreldre-og-barn, selv hvis de bor sammen i mange år. Og Hassel arbeidet som leder for statens organisasjon for regulering av adopsjon, som per program ser ut til å fremme adopsjon så mye som mulig.
    I retten ble Karen Hassel spurt om den holdningen til barnevern og til adopsjon som praktiseres i dag er basert på behaviorisme (jf ref 4). Hennes svar noe sånt som: – Å nei da, slett ikke, vi bruker mange metoder, sånn som tilknytningsteori og psykodynamisk metode.
    Hassel var antagelig ikke klar over at tilknytningsteori og psykodynamisk psykologi (som stammer fra freudiansk psykoanalyse) begge deler er ganske typisk deterministiske og står primitiv behaviorisme nær.

Psykolog Karen Hassels arbeid i området adopsjon er klart kritisabelt, særlig fordi hun har vært leder for statens Faglig utvalg for adopsjoner.


**


Karen Hassel som redaktør av en samling beskrivelser av forskning og andre prosjekter innen barnevern


Karen Hassel har skrevet og publisert profesjonelle bøker. I 1991 fungerte hun som redaktør for en rapport i form av en bok eller snarere en samling som het Barnevernets idébank – 101 tiltak – (ref 5 og 6).

Dette er en samling av prosjekter som allerede hadde vært satt ut i livet og noen forslag om prosjekter, beskrevet av kommunale barnevernskontorer, organisasjoner på høyere administrative nivåer, f.eks sykehus eller barne- og ungdomspsykiatriske behandlingssteder under fylke eller stat, eller andre enheter og mennesker som har å gjøre med aspekter av barnefaglige politiske tiltak og barnevern. Samlingen kom i stand gjennom respons på et spørreskjema som ble distribuert av Barnevernets Utviklingssenter.

Forordet av Terje Ogden, leder for Barnevernets Utviklingssenter, og en innledning av Karen Hassel beskriver ganske ærgjerrige planer for bruk av boken på alle nivåer og i alle profesjoner som har å gjøre med barn. Det hadde vært en god del publisitet i barnefaglig litteratur og ved tverrfaglige møter, i retning av oppfordringer til å sende inn til Barnevernets Utviklingssenter beskrivelser av prosjekter og forslag som kunne komme med i rapporten.

Ogden sier:
"Arbeidet er utført ved Barnevernets Utviklingssenter av psykolog Karen Hassel. Hun har hatt den tidkrevende og utfordrende jobben det er å samle inn det som finnes av aktuelt stoff i feltet. Siden det er første gangen en slik oversikt utarbeides har hun utført et omfattende feltarbeid for å finne fram til personer og beskrivelser av interesse."

Karen Hassels innledning er i flere deler, som beskriver bakgrunn, prosedyre for innsamling, og den planlagte strukturen for 'idébanken'. Hun sier:
"Noen prosjekter er blitt engangstiltak mens andre har gitt nye metoder og arbeidsformer som har blitt en del av sosialkontorenes metodetilfang. .....
    Det er dette ”spekter av tiltak” som idébanken prøver å fange, slik at både tiltakene og de erfaringene som er høstet gjennom dem blir tilgjengelig for alle."

Beskrivelsen av prosjektene inneholder ingen kommentarer fra Karen Hassel. Heller ikke står det i innledningen at hun har evaluert dem. Hennes redigering kan tenkes å ha bestått i at hun har forenklet beskrivelser så de blir oppsummeringer, men ikke har utbygget eller forandret noe av innholdet.
    Hun viser ingen bekymring for hvorvidt noen av prosjektene kunne tenkes å være lovbrudd, eller å ha potensielt skadelig effekt. Heller ikke kommer hun med noen oppfatning av hvordan forskningsmidler bør brukes. Hun har øyensynlig hjulpet skribentene med å formulere prosjektene klarere enn de var i stand til, ettersom hun sier i sin innledning at forslagene ofte var uklare når det gjaldt hva de skulle oppnå. Kanskje Hassel tar det for gitt at det de ville oppnå var kompetent og nyttig – det var bare at forfatterne var litt hjelpeløse til å uttrykke seg.
    Med denne holdningen, dels implisitt, dels eksplisitt, kan ikke Karen Hassel antas å ha hatt kritiske motforestillinger mot innholdet i rapporten; man må snarere konkludere at hun i noen grad har sluttet seg til det prosjektene uttrykker.

Selv om de er beskrevet meget kort, gir de 101 opplistede prosjektene oss en del innsikt i hva det offisielle Norge har gjort og ønsker å gjøre innenfor et ganske bredt område av velferd for barn, og i hvordan profesjonelle utøvere setter dette i verk. Det å finne og samle inn prosjektbeskrivelser kan ha vært utfordrende, som Ogden sier, men snarere enn å ha gitt 'nye metoder og arbeidsformer som har blitt en del av sosialkontorenes metodetilfang', ser de ut til å være en fortsettelse av det vi vet var i bruk i tiårene før 1991 også, og det fins knapt noe som ikke har fortsatt i vanlig praksis i barnevern opp til i dag. Dette er prosjekter og aktiviteter som uttrykker opphavspersonenes idéer og måter å tenke på om barn og familier. Deres tenkemåte har spilt en stor rolle i å forme barnevernet slik som det fortsatt er nå. Tanken uttrykt av Hassel om at nye metoder og arbeidsformer har kommet ut av prosjekter som allerede hadde vært satt ut i livet, støter på en alvorlig innvending fordi det i boken i det hele tatt ikke er noen henvisning til prosjektenes resultater. Heller ikke er metodene beskrevet i detalj. Man kunne anta at de som er interessert i å få vite mer detaljert om et prosjekt ville kontakte 'kontaktpersonen'. Men noen slags pålitelig informasjon om resultater, helst basert på statistiske sammenligninger, burde offentliggjøres når prosjektene tas inn i en katalog som sies å bygge på oppnådd erfaring, og som tar eksplisitt sikte på å være nyttig for folk som arbeider i skoler, barnehager, pedagogisk-psykologisk tjeneste, barne- og ungdomspsykiatrien, skolehelsetjenesten, utdanningsinstitusjoner, foruten på barnevernskontorene rundt om i landet.


To prosjekter bør nevnes spesielt:


s 50

Tittel: "Bruk av enveisspeil i arbeid med barnevernsaker"
Målsetting: "1. Yte bedre rådgivning. 2. Mer målrettet intervju. 3. Direkte veiledning til saksbehandler. 4. Synliggjøre fremmende/hemmende samspillsfaktorer. 5. Se ressurser hos klienten"
Målgrupper: "Saksbehandlere og klienter"
Arbeidsform: "2 ansatte (med familien), 1-2 bak speilet, konsultasjon og påpeking underveis"

Et sentralt spørsmål tas ikke opp: hvem skal vite om enveisspeilets eksistens og hvem skal ikke. Når målgruppen sies å inkludere klientene, indikerer det kanskje at de skal informeres. Men hvis formålet er at sosialarbeidere bak speilet, som ikke kan sees på den andre siden, skal lære opp og veilede sosialarbeiderne som samarbeider med en familie, er det sannsynlig at familien ikke vet om at de blir observert, ellers ville deres oppførsel kunne bli sterkt preget av at de vet at møtet er en slags teater-sketsj. 'Klienter' – familier i barnevernssaker – er på den annen side ikke i en slik situasjon at de kan protestere eller stille betingelser, og de ville ikke komme noen vei med å klage etterpå.

Foruten spørsmålet om både etikk og lovlighet i hemmelig overvåking av noen som er i en vanskelig situasjon men ikke er arrestert av politiet, står man også overfor et spørsmål om hvorvidt beskrivelse av slik aktivitet, i en samling av prosjekter som direkte oppmuntrer andre som arbeider med barnevern til å sette i gang noe lignende, er etisk eller lovlig. Slike spørsmål skulle vært klarlagt i beskrivelsen av prosjektet.


s 81

Tittel: Trygg og Sterk (tidligere Incestinformasjon)
Utgangspunkt: "Vansker med å avdekke og forebygge seksuelle overgrep mot barn"
Målsetting: "Forebygge seksuelle og andre overgrep mot barn. Bevisstgjøre barn om deres rettigheter. Styrke barns evne til å stå opp for seg selv og forsvare seg."
Målgrupper: "Lærere og førskolelærere, voksne som arbeider med barn."
Arbeidsform: "Kursvirksomhet. Produktutvikling. Evaluering"

Start: 1 mars 1986
Finansieringskilde: Oslo kommune
Dette prosjektet hadde resultert i en publikasjon i 1988:
Laila Vielfaure and Lita Fougner:
Prosjekt Trygg og Sterk. Rapport fra 2 års forsøksvirksomht i hvordan forebygge seksuelle overgrep på barn.
En av forfatterne er oppført som 'kontaktperson' for andre som vil ha informasjon og/eller bruke kursmaterialet.

Kurset ble utviklet på basis av et lignende amerikansk, midt under sexovergreps-hysteriet i flere land i den vestlige verden som resulterte i mange tragedier hvor uskyldige foreldre, barnehageansatte og andre ble fengslet. I mange saker ble det senere påvist at de hadde vært uskyldige. Noen begikk selvmord. Det finnes mange bøker og artikler av høy kvalitet om dette emnet, litteratur som bl.a viser hvor lett det er å frembringe falske uttalelser ved utspørring av barn.
    En rådende holdning blant norske psykologer og sosialarbeidere er å mene at de har profesjonell innsikt og de redskapene som trengs til å undersøke, vurdere og råde mennesker, med betydelig sikkerhet for at det er riktig (jf ref 10 og 11). Vanligvis vet de imidlertid lite om viktige feilkilder, slike som faktisk er velkjente i vitenskapelig psykologi, skjønt de altfor ofte ignoreres i klinisk psykologi. Det fins andre prosjekter i 'Barnevernets idébank'-samling som beskjeftiger seg med sexovergrep på lignende måter som "Trygg og Sterk"-kurset.

I Norge var Bjugn-saken en stor slik sak i en barnehage, som ledet til en hysterisk bølge (ref 7). Den hadde paralleller i Münster i Tyskland, i Shieldfield i Nord-England (ref 9), og i Nord-Amerika.
    Noen personer med en tilknytning til barnevernet i Bjugn arrangerte at "Trygg og Sterk"-kurset ble brukt der. Hans Kringstad's bok viser at kurset var en av faktorene som bidro til å utløse saken (ref 11, ss 27-28, 39). Noen som var til stede under kurset i Bjugn, og som også så hva som utviklet seg senere, bedømte det slik at kurset hadde vært betydelig skadelig. Men dette var i årene etterpå. "Trygg og Sterk"-kurset ble avholdt i Bjugn i 1992, altså etter publiseringen av 'idébank'-samlingen. Kritikk av Hassel for å ha tatt med "Trygg og Sterk" i katalogen over gode prosjekt-idéer i barnevernet må derfor i tilfelle være på et generelt plan: at hun ikke har tenkt igjennom eller undersøkt mulige resultater av det som hun sto som redaktør av. Dette gjelder for "Trygg og Sterk" på linje med mangelen på klarlegging av bruk av enveisspeil i prosjektet på side 50.

Om hennes arbeid med rapporten passer å kalle 'redigering' er et spørsmål. Men hvis det gjør det, har hun også en del i de dårlige resultatene som har sprunget ut av at slike aktiviteter oppmuntres og spres i arbeid med barn i Norge. Hennes redaktør-arbeid har vært ukritisk og derfor ikke tilstrekkelig ansvarlig, gitt det alvorlige i hva barn og deres familier utsettes for fra barneverns-profesjonenes side.



***

Referanser:


(1)
Case of Johansen v. Norway (1) (27 juni 1996)
Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol

(2)
Marianne Haslev Skånland (1 desember 2006):
Barnevernet – dessverre en skadevolder
Del 2: Innhold, omfang, årsaker og mekanismer i barnevernets virksomhet
Sak (a)
MHS's hjemmeside

(3)
Lennart Sjöberg (2001, revidert mars 2008):
Tvångsadoption?
Psykologer om en mors olämplighet, och om barnets "anknytning".
Yttrande till Borgarting Lagmannsrett, Oslo, september 2001
Stiftelsen för Rättspsykologi / BarnasRett.no

(4)
Marianne Haslev Skånland (9 november 2017):
Hvordan norske eksperter kom til å avvise biologisk slektskap som relevant for barns velferd
MHS's hjemmeside

(5)
Karen Hassel (ed) (1991):
Barnevernets idébank – 101 tiltak – 
Rapport 1, ISSN 0802-42781991
Barnevernets Utviklingssenter

(6)
Marianne Haslev Skånland (publiseres senere):
Om barnevernets 'idébank' fra 1991

(7)
Bjugn-saken (sist revidert: 31 mai 2018)
Wikipedia

(8)
Astrid Holgerson (1995):
Professionals as Evaluators or Indoctrinators in Sex Abuse Cases
(Profesjonelle som bedømmere eller indoktrinerere i sexovergrepssaker)
Institute for Psychological Therapies, Volume 7, Number 4

(9)
Richard Webster (4 desember 2002):
Shieldfield: how did it happen?
(Shieldfield: hvordan hendte det?)
richardwebster.net

(10)
Terje Carlsen (13 november 2017):
NRK og Redd Barna gir en oppskrift på justismord
Stavanger Aftenblad

(11)
Hans Kringstad (1997):
Bjugn-formelen
Tiden Norsk Forlag, ISBN 82-10-04241-6



***



Noen barnefaglige eksperter
26 august 2018 –
  











*