*
14
januar 2019
Marianne Haslev Skånland:
Noen
barnefaglige eksperter (4)
Karen Hassel,
psykolog, adopsjonsekspert, redaktør av barnevernets
prosjekter
Karen Hassel
om adopsjon
Staten har hånd om alle adopsjoner i Norge; privat adopsjon
er forbudt. Lederen for statens Faglig
utvalg for adopsjoner er derfor en person som blir
lyttet til med respekt av dem som lager lover og ordninger.
I 2001 var lederen psykolog Karen Hassel
(funksjoner 1982-95).
Et eksempel på fornuftig psykologisk logikk hørte vi fra
henne da hun ble intervjuet på tv den 21 mai 2001, i et
debattprogram om hvorvidt en bestemt adopsjon skulle
tillates. Det hun sa var opplysende.
Psykolog Hassel:
"Vi
vet at adopsjonsbarn eller adopterte barn krever mye mer av
adoptivforeldre enn vanlige barn, og anderledes utfordring
enn egnefødte barn. ..... Man må altså kreve mer av
adoptivforeldre enn av de som får egnefødte barn og også av
de som får fosterbarn i Norge, for vi har mye mere oversikt
over hvilke barn det dreier seg om."
Det siste utsagnet er neppe helt riktig. Kunnskap og
informasjon om fosterbarn og ofte om potensielle
adoptivbarn kommer fra barnevernet, som har en tvers
igjennom urealistisk ideologi som basis for sine
vurderinger. Myndighetspersoner lenger oppe i hierarkiet
har bestemt at de ikke har noe ansvar for enkeltsaker og
vil ha noe med enkelttilfeller å gjøre, og de foretar ingen
uavhengige undersøkelser. Men Hassel har helt rett i sin
observasjon om at adoptivbarn og fosterbarn statistisk sett
har en vanskeligere barndom og ungdom og også lager mere
trøbbel for sine omsorgspersoner enn biologiske barn.
Hassel:
" - - hva
barn trenger og hva et adoptivbarn trenger. ...... Etter
hvert får vi mere forskning i Norge. Og vi vet også hvilke
vanskeligheter adoptivforeldre sliter med over år, og hva
det kreves av adoptivforeldre for å kunne mestre
situasjoner. Slik at vi må ikke bagatellisere barnas
situasjon."
Min eneste innvending mot det hun sier her, gjelder det
ensidige fokuset på norsk
forskning.
Internasjonal forskning om adopsjon er minst like relevant,
og når man tar i betraktning de alvorlige problemene som er
kjent fra mange adopsjoner verden rundt, virker det mere
selvopptatt enn det er etisk å unnlate å forme norsk
praksis etter det som er kjent allerede, men isteden vente,
mens man investerer enda mere i at våre egne, politisk
korrekte forskere skal finne ut det samme – eller noe
annet, hvilket er det de ofte håper på.
Intervjueren:
"Hva
er det en familie står overfor ofte - og i forhold til
denne saken også?"
Hassel:
"Noe av det vanskeligste, det
er tilknytningsproblematikk, avvisning, krav og krav og
krav og avvisning i årevis kan de slite med. Og så er det
helseproblemer, det er tidlig pubertet, det er
overgangsproblemer, store språkproblemer, veldig mange
adoptivbarn har jo mye skoleproblematikk. Så det er ganske
mye som adoptivforeldre sliter med."
Karen Hassel forstår altså at det er store problemer, trass
i utvelgelse og planlegging av adopsjons-familier, og trass
i en ideologi som idealiserer adopsjon.
*
Men så, noen få måneder senere, i september 2001, var
psykolog Hassel statens vitne i en tvangsadopsjonssak (en
annen sak enn den som ble diskutert i tv-programmet). Det
var en sak der myndighetene tvang igjennom at Adele
Johansens datter Signe Malene (Adeles navn for henne) ble
adoptert bort til fosterforeldrene, ved tvang, fullstendig
imot Adeles ønske, og trass i at Norge i 1996 var blitt
dømt i den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) for
å ha brutt kontakten mellom mor og datter. (Jf ref 1 – 4).
I forhandlingene i retten (åpen
rett, krevet av Adele, med adgang både for pressen og det
almindelige publikum) sa psykolog Karen Hassel at
tvangsadopsjonen var helt uproblematisk, og hun anbefalte
sterkt at den ble gjennomført. Hun hevdet at det ikke
eksisterte noen tilknytning mellom Adele og Signe Malene
som kunne komplisere adopsjonen, for de hadde vært fra
hverandre i 10 år. (Da EMD-dommen kom i 1996, skulle staten
omgående ha sørget for at kontakt mellom mor og datter ble
gjenopprettet og så øket, med det hadde de naturligvis med
vilje forhindret.)
Var det ingen tilknytning mellom
Adele og Signe Malene? Under rettssakene kom det frem at
Signe Malene hadde spurt, og hadde vært opptatt av sin mor,
fra hun var helt liten, og aktivt hadde søkt henne på
forskjellige måter, flere ganger fra ung alder. Da omsider
Adeles nye advokat, mye imot det barnevernet og andre
myndigheter ville, klarte å få en rettskjennelse om at det
skulle være et møte, så ble dette møtet på alle måter
vellykket. Signe Malene omfavnet Adele flere ganger uten å
være oppfordret til det; da hun fikk i hendene små brev fra
sin ukjente søster og brødrene og fikk se bilder av dem, sa
hun at nå følte hun at hun hadde virkelige søsken. Hun
ville møte dem, bli med Adele hjem og treffe dem alle, og
ha Adele med for å "se rommet sitt" i fosterhjemmet. Møtet
var så vellykket at myndighetene ble meget alarmert, og de
vred fortsettelsen av saken til en labyrint av
selvmotsigelser og også løgner; de hevdet til og med at
Signe Malene hatet Adele og var redd henne. Signe Malene
ble bortadoptert, men prøvet å kontakte moren og søsknene
også senere, på tross av at hun åpenbart var blitt forsøkt
påvirket intenst til å ta avstand fra Adele, mistro hennes
motiver, og betrakte henne som en fremmed.
*
Så statens toppfigur i adopsjons-politikk, kvalifisert
psykolog Karen Hassel, med flere tiårs erfaring, sier én
ting i retten, skjønt hun fire måneder tidligere hadde sagt
omtrent det motsatte da hun understreket hvor problematisk
og besværlig adopsjon er, og hvor vanskelig det er for
adoptivforeldre og adoptivbarn å føle samhørighet som
foreldre-og-barn, selv hvis de bor sammen i mange år. Og
Hassel arbeidet som leder for statens organisasjon for
regulering av adopsjon, som per program ser ut til å fremme
adopsjon så mye som mulig.
I retten ble Karen Hassel spurt om
den holdningen til barnevern og til adopsjon som
praktiseres i dag er basert på behaviorisme (jf ref 4).
Hennes svar noe sånt som: – Å nei da, slett ikke, vi bruker
mange metoder, sånn som tilknytningsteori og psykodynamisk
metode.
Hassel var antagelig ikke klar over
at tilknytningsteori og psykodynamisk psykologi (som
stammer fra freudiansk psykoanalyse) begge deler er ganske
typisk deterministiske og står primitiv behaviorisme nær.
Psykolog Karen Hassels arbeid i området adopsjon er klart
kritisabelt, særlig fordi hun har vært leder for
statens Faglig
utvalg for adopsjoner.
**
Karen Hassel
som redaktør av en samling beskrivelser av forskning og
andre prosjekter innen barnevern
Karen Hassel har skrevet og publisert profesjonelle bøker.
I 1991 fungerte hun som redaktør for en rapport i form av
en bok eller snarere en samling som het Barnevernets
idébank – 101 tiltak – (ref 5 og 6).
Dette er en samling av prosjekter som allerede hadde vært
satt ut i livet og noen forslag om prosjekter, beskrevet av
kommunale barnevernskontorer, organisasjoner på høyere
administrative nivåer, f.eks sykehus eller barne- og
ungdomspsykiatriske behandlingssteder under fylke eller
stat, eller andre enheter og mennesker som har å gjøre med
aspekter av barnefaglige politiske tiltak og barnevern.
Samlingen kom i stand gjennom respons på et spørreskjema
som ble distribuert av Barnevernets Utviklingssenter.
Forordet av Terje Ogden, leder for Barnevernets
Utviklingssenter, og en innledning av Karen Hassel
beskriver ganske ærgjerrige planer for bruk av boken på
alle nivåer og i alle profesjoner som har å gjøre med barn.
Det hadde vært en god del publisitet i barnefaglig
litteratur og ved tverrfaglige møter, i retning av
oppfordringer til å sende inn til Barnevernets
Utviklingssenter beskrivelser av prosjekter og forslag som
kunne komme med i rapporten.
Ogden sier:
"Arbeidet
er utført ved Barnevernets Utviklingssenter av psykolog
Karen Hassel. Hun har hatt den tidkrevende og utfordrende
jobben det er å samle inn det som finnes av aktuelt stoff i
feltet. Siden det er første gangen en slik oversikt
utarbeides har hun utført et omfattende feltarbeid for å
finne fram til personer og beskrivelser av interesse."
Karen Hassels innledning er i flere deler, som beskriver
bakgrunn, prosedyre for innsamling, og den planlagte
strukturen for 'idébanken'. Hun sier:
"Noen
prosjekter er blitt engangstiltak mens andre har gitt nye
metoder og arbeidsformer som har blitt en del av
sosialkontorenes metodetilfang. .....
Det er dette ”spekter av tiltak”
som idébanken prøver å fange, slik at både tiltakene og de
erfaringene som er høstet gjennom dem blir tilgjengelig for
alle."
Beskrivelsen av prosjektene inneholder ingen kommentarer
fra Karen Hassel. Heller ikke står det i innledningen at
hun har evaluert dem. Hennes redigering kan tenkes å ha
bestått i at hun har forenklet beskrivelser så de blir
oppsummeringer, men ikke har utbygget eller forandret noe
av innholdet.
Hun viser ingen bekymring for
hvorvidt noen av prosjektene kunne tenkes å være lovbrudd,
eller å ha potensielt skadelig effekt. Heller ikke kommer
hun med noen oppfatning av hvordan forskningsmidler bør
brukes. Hun har øyensynlig hjulpet skribentene med å
formulere prosjektene klarere enn de var i stand til,
ettersom hun sier i sin innledning at forslagene ofte var
uklare når det gjaldt hva de skulle oppnå. Kanskje Hassel
tar det for gitt at det de ville oppnå var kompetent og
nyttig – det var bare at forfatterne var litt hjelpeløse
til å uttrykke seg.
Med denne holdningen, dels
implisitt, dels eksplisitt, kan ikke Karen Hassel antas å
ha hatt kritiske motforestillinger mot innholdet i
rapporten; man må snarere konkludere at hun i noen grad har
sluttet seg til det prosjektene uttrykker.
Selv om de er beskrevet meget kort, gir de 101 opplistede
prosjektene oss en del innsikt i hva det offisielle Norge
har gjort og ønsker å gjøre innenfor et ganske bredt område
av velferd for barn, og i hvordan profesjonelle utøvere
setter dette i verk. Det å finne og samle inn
prosjektbeskrivelser kan ha vært utfordrende, som Ogden
sier, men snarere enn å ha gitt 'nye metoder og
arbeidsformer som har blitt en del av sosialkontorenes
metodetilfang', ser de ut til å være en fortsettelse av det
vi vet var i bruk i tiårene før 1991 også, og det fins
knapt noe som ikke har fortsatt i vanlig praksis i
barnevern opp til i dag. Dette er prosjekter og aktiviteter
som uttrykker opphavspersonenes idéer og måter å tenke på
om barn og familier. Deres tenkemåte har spilt en stor
rolle i å forme barnevernet slik som det fortsatt er nå.
Tanken uttrykt av Hassel om at nye metoder og arbeidsformer
har kommet ut av prosjekter som allerede hadde vært satt ut
i livet, støter på en alvorlig innvending fordi det i boken
i det hele tatt ikke er noen henvisning til prosjektenes
resultater. Heller ikke er metodene beskrevet i detalj. Man
kunne anta at de som er interessert i å få vite mer
detaljert om et prosjekt ville kontakte 'kontaktpersonen'.
Men noen slags pålitelig informasjon om resultater, helst
basert på statistiske sammenligninger, burde
offentliggjøres når prosjektene tas inn i en katalog som
sies å bygge på oppnådd erfaring, og som tar eksplisitt
sikte på å være nyttig for folk som arbeider i skoler,
barnehager, pedagogisk-psykologisk tjeneste, barne- og
ungdomspsykiatrien, skolehelsetjenesten,
utdanningsinstitusjoner, foruten på barnevernskontorene
rundt om i landet.
To prosjekter bør nevnes spesielt:
s 50
Tittel:
"Bruk av enveisspeil i arbeid med
barnevernsaker"
Målsetting:
"1. Yte bedre rådgivning. 2. Mer målrettet intervju. 3.
Direkte veiledning til saksbehandler. 4. Synliggjøre
fremmende/hemmende samspillsfaktorer. 5. Se ressurser hos
klienten"
Målgrupper:
"Saksbehandlere og klienter"
Arbeidsform:
"2 ansatte (med familien), 1-2 bak speilet,
konsultasjon og påpeking underveis"
Et sentralt spørsmål tas ikke opp: hvem skal vite om
enveisspeilets eksistens og hvem skal ikke. Når målgruppen
sies å inkludere klientene, indikerer det kanskje at de
skal informeres. Men hvis formålet er at sosialarbeidere
bak speilet, som ikke kan sees på den andre siden, skal
lære opp og veilede sosialarbeiderne som samarbeider med en
familie, er det sannsynlig at familien ikke vet om at de
blir observert, ellers ville deres oppførsel kunne bli
sterkt preget av at de vet at møtet er en slags
teater-sketsj. 'Klienter' – familier i barnevernssaker – er
på den annen side ikke i en slik situasjon at de kan
protestere eller stille betingelser, og de ville ikke komme
noen vei med å klage etterpå.
Foruten spørsmålet om både etikk og lovlighet i hemmelig
overvåking av noen som er i en vanskelig situasjon men ikke
er arrestert av politiet, står man også overfor et spørsmål
om hvorvidt beskrivelse av slik aktivitet, i en samling av
prosjekter som direkte oppmuntrer andre som arbeider med
barnevern til å sette i gang noe lignende, er etisk eller
lovlig. Slike spørsmål skulle vært klarlagt i beskrivelsen
av prosjektet.
s 81
Tittel:
Trygg og Sterk (tidligere
Incestinformasjon)
Utgangspunkt:
"Vansker med å avdekke og forebygge seksuelle overgrep
mot barn"
Målsetting:
"Forebygge
seksuelle og andre overgrep mot barn. Bevisstgjøre barn om
deres rettigheter. Styrke barns evne til å stå opp for seg
selv og forsvare seg."
Målgrupper:
"Lærere og førskolelærere, voksne som arbeider med
barn."
Arbeidsform:
"Kursvirksomhet. Produktutvikling.
Evaluering"
Start: 1 mars 1986
Finansieringskilde: Oslo kommune
Dette prosjektet hadde resultert i en publikasjon i 1988:
Laila Vielfaure and Lita Fougner:
Prosjekt
Trygg og Sterk. Rapport fra 2 års forsøksvirksomht i
hvordan forebygge seksuelle overgrep på barn.
En av forfatterne er oppført
som 'kontaktperson' for andre som vil ha informasjon
og/eller bruke kursmaterialet.
Kurset
ble utviklet på basis av et lignende amerikansk, midt under
sexovergreps-hysteriet i flere land i den vestlige verden
som resulterte i mange tragedier hvor uskyldige foreldre,
barnehageansatte og andre ble fengslet. I mange saker ble
det senere påvist at de hadde vært uskyldige. Noen begikk
selvmord. Det finnes mange bøker og artikler av høy
kvalitet om dette emnet, litteratur som bl.a viser hvor
lett det er å frembringe falske uttalelser ved utspørring
av barn.
En rådende holdning blant norske
psykologer og sosialarbeidere er å mene at de har
profesjonell innsikt og de redskapene som trengs til å
undersøke, vurdere og råde mennesker, med betydelig
sikkerhet for at det er riktig (jf ref 10 og 11). Vanligvis
vet de imidlertid lite om viktige feilkilder, slike som
faktisk er velkjente i vitenskapelig psykologi, skjønt de
altfor ofte ignoreres i klinisk psykologi. Det fins andre
prosjekter i 'Barnevernets idébank'-samling som
beskjeftiger seg med sexovergrep på lignende måter som
"Trygg og Sterk"-kurset.
I Norge var Bjugn-saken en stor slik sak i en barnehage,
som ledet til en hysterisk bølge (ref 7). Den hadde
paralleller i Münster i Tyskland, i Shieldfield i
Nord-England (ref 9), og i Nord-Amerika.
Noen personer med en tilknytning
til barnevernet i Bjugn arrangerte at "Trygg og
Sterk"-kurset ble brukt der. Hans Kringstad's bok viser at
kurset var en av faktorene som bidro til å utløse saken
(ref 11, ss 27-28, 39). Noen som var til stede under kurset
i Bjugn, og som også så hva som utviklet seg senere,
bedømte det slik at kurset hadde vært betydelig skadelig.
Men dette var i årene etterpå. "Trygg og Sterk"-kurset ble
avholdt i Bjugn i 1992, altså etter publiseringen av
'idébank'-samlingen. Kritikk av Hassel for å ha tatt med
"Trygg og Sterk" i katalogen over gode prosjekt-idéer i
barnevernet må derfor i tilfelle være på et generelt plan:
at hun ikke har tenkt igjennom eller undersøkt mulige
resultater av det som hun sto som redaktør av. Dette
gjelder for "Trygg og Sterk" på linje med mangelen på
klarlegging av bruk av enveisspeil i prosjektet på side 50.
Om hennes arbeid med rapporten passer å kalle 'redigering'
er et spørsmål. Men hvis det gjør det, har hun også en del
i de dårlige resultatene som har sprunget ut av at slike
aktiviteter oppmuntres og spres i arbeid med barn i Norge.
Hennes redaktør-arbeid har vært ukritisk og derfor ikke
tilstrekkelig ansvarlig, gitt det alvorlige i hva barn og
deres familier utsettes for fra barneverns-profesjonenes
side.
***
Referanser:
(1)
Case of Johansen v. Norway (1)
(27 juni 1996)
Den
Europeiske
Menneskerettighetsdomstol
(2)
Marianne Haslev Skånland (1 desember 2006):
Barnevernet – dessverre en skadevolder
Del 2: Innhold, omfang, årsaker og mekanismer i
barnevernets virksomhet
Sak (a)
MHS's
hjemmeside
(3)
Lennart Sjöberg (2001, revidert mars 2008):
Tvångsadoption?
Psykologer om en mors olämplighet, och om barnets
"anknytning".
Yttrande till Borgarting Lagmannsrett,
Oslo, september 2001
Stiftelsen
för Rättspsykologi / BarnasRett.no
(4)
Marianne Haslev Skånland (9 november
2017):
Hvordan norske eksperter kom til å avvise
biologisk slektskap som relevant for barns
velferd
MHS's
hjemmeside
(5)
Karen Hassel (ed) (1991):
Barnevernets idébank – 101 tiltak
–
Rapport 1, ISSN 0802-42781991
Barnevernets
Utviklingssenter
(6)
Marianne Haslev Skånland (publiseres senere):
Om
barnevernets 'idébank' fra 1991
(7)
Bjugn-saken (sist revidert: 31 mai 2018)
Wikipedia
(8)
Astrid Holgerson (1995):
Professionals as Evaluators or
Indoctrinators in Sex Abuse Cases
(Profesjonelle
som bedømmere eller indoktrinerere i sexovergrepssaker)
Institute
for Psychological Therapies, Volume 7, Number
4
(9)
Richard Webster (4 desember 2002):
Shieldfield: how did it
happen?
(Shieldfield:
hvordan hendte det?)
richardwebster.net
(10)
Terje Carlsen (13 november 2017):
NRK og Redd Barna gir en oppskrift på
justismord
Stavanger
Aftenblad
(11)
Hans Kringstad (1997):
Bjugn-formelen
Tiden
Norsk Forlag, ISBN 82-10-04241-6
***
Noen barnefaglige
eksperter
26
august 2018 –
*