*


6 februar 2018




Marianne Haslev Skånland:

"Forandringsfabrikken" klager over psykologene som diagnostiserer dem?


Psykologforeningens tidsskrift bringer et hjertesukk fra tre ungdommer:

Anika, Ida, Sandra,
Proffer i Forandringsfabrikken:
Vi er mer enn symptomer og diagnoser
Symptomfokuset i psykisk helsevern gjør at barn og unge ikke blir sett og forstått på det som er viktigst for dem.
Tidsskrift for Norsk psykologforening, vol 55 nummer 2, 2018

"Mange av oss unge som får hjelp i psykisk helsevern, har opplevd vonde ting, som samlivsbrudd, mobbing, sorg, ulike typer omsorgssvikt, vold eller overgrep. Ikke sjelden har dette laget mye vondt inni oss, og dette vonde kan komme til uttrykk i selvskading, problemer med mat, uro, redsel eller sinne.
    I psykisk helsevern settes det merkelapper på disse symptomene, ved at vi får en eller flere diagnoser. Fra fagfolk har vi lært at diagnosene er ment som et arbeidsverktøy for å kategorisere og gi riktig behandling. Men vet fagfolk nok om hvilken betydning diagnosene har i livet vårt? Hovedsvarene fra barn og unge er tydelige: Diagnosene har for mange av oss gjort at de voksne rundt, og etter hvert også vi, ser på oss selv som syke."


Vel, nå kan de ha det så godt, som man sier! De har selv villet det. Det var bare å vente at noen i "Forandringsfabrikken" føler det ubekvemt, det de har gitt seg ut på. "Forandringsfabrikken" er en gruppe ungdommer som vil samarbeide med det psyko-sosio-babbel-systemet som barnevernet og deres hjelpere er. Systemet har hele tiden levet høyt på å hevde at alle mulige barn "gjøres syke" av sine foreldre, og må "hjelpes".
    Alle de tegn – symptomer og annet – som barn viser når de blir fratatt sine foreldre og sin frihet og blir forsøksdyr i systemet, bortforklares som resultat av noe foreldrene har gjort den gangen barna var hos dem – eller noe systemfolkene hevder foreldrene skal ha gjort. Hjemlengsel, skuffelse og fortvilelse når de for eksempel får et sjeldent samvær med en elsket mor som er blitt fratatt dem, hevdes å være "re-aktivering" av tidligere traumer! Uro og opprør fordi de er fanger blir likeledes forklart som resultat av foreldrenes "dårlige innflytelse". Depresjon hvis de blir mobbet av kamerater på skolen, legges også ved foreldrenes dør! Forvirring fordi de ikke får noen fornuftig forklaring på hvordan foreldrene skal ha "sviktet" dem så de "måtte" tas, stemples som "skjevutvikling".
    Alle disse "symptomene" må fjernes, for hvis de varer og varer, lenge etter at
foreldrene er fjernet, kunne noen kanskje komme i tanker om at fagfolkene muligens ikke var så dyktige allikevel, at diagnosene var gale, at behandlingen var uvirksom eller i seg selv skadelig? Altså "behandles" symptomene.

Man skulle ikke tro at den norske menigmann stort sett bet på slikt nonsens, men det gjør de. Og så får "fagfolkene" lov å bruke tid og penger på å fable videre om dette, og "forske" om det. Og så blir flere og flere diagnoser klistret på barn og unge som er i barnevernets makt, og flere og flere finurlige "behandlinger" blir tenkt ut.
    Hm. Salig Henrik Ibsen har i grunnen satt fingeren på det: "Når utgangspunktet er som galest, ....." Vaskeekte nordmenn husker konklusjonen!

Etter de par siste årene er det kommet enda høyere og klarere kritikk av alt barnevernet driver med, og myndighetne er bekymret. Ikke over barnevernet, derimot over at de ennå ikke har klart å kvele kritikken. De arbeider på to fronter: Dels finne opp nye lovbestemmelser som skal hindre kritikk og flukt til det fri, dels intensivering av propagandaen om alt som skal gjøres for å gjøre barnevernet
enda dyktigere.

Akkurat i disse dager, er en av deres gamle helter, Kari Killén, blitt såre aktiv igjen. Hun målbærer det hele gjengen vil; de sier: "Det gjøres masse storartet arbeid i barnevernet, men vi har ikke lykkes
godt nok. Vi trenger mere psykiatri!" (Og mere ressurser, mere penger, selvsagt.)

*

Så de unge i "Forandringsfabrikken" må nok skrelle vekk naïviteten og bli enda proffere: De må begynne å gjennomskue det systemet de samarbeider så henrykt med – "samarbeider" med til skade for andre barnevernsbarn som slett ikke biter på at systemet er på deres side og at foreldrene er pyton.

Jeg setter "samarbeider" i gåseøyne, for i virkeligheten arbeider ikke systemets folk sammen med de unge i deres makt, de arbeider for opprettholdelse av systemet som gir dem et levebrød. Hva tror de unge Proffer for eksempel dette vil føre til, med en forsamling hvor flere av de deltagende organisasjonene er systemfolkene selv, og hvor ofre som ikke kommer noen vei mot barnevernets overmakt og skade, "samarbeider"?:
Regjeringen med nytt krumspring: Brukerråd i barnevernet!
Forum Redd Våre Barn, 2 februar 2018

*

Et av de dystreste symptomene, et som faktisk trenger å behandles – med virkelighet og fakta – er forslaget om at behandlere og personale i barnevernet skal vise barnevernsbarna kjærlighet. Dette forslaget stammer visstnok nettopp fra "Forandringsfabrikken". Det skal komme en lovbestemmelse om det, og det roses i lange baner.

I klartekst betyr dette at barnevernsarbeiderne skal drive falskspill. De elsker ikke barna. Det er nonsens å late som om de føler ekte kjærlighet for andres barn. De skal allikevel
vise kjærlighet. Og de som skal gjøre dette, er de samme personene som fungerer som barnas voktere, som hindrer dem i å få komme hjem. (Noen tall fra Bergens Tidende i februar 2016 viste at det i 2015 ble meldt til politiet gjennomsnittlig ca 5 barn som flyktet fra barnevernsomsorg per dag, omtrent samme antall barn som norsk barnevern tar fra sine familier per dag. Hvor mange i tillegg som flykter, men ikke blir politianmeldt, kan man fundere på.) De som har en naturlig, nådegitt kjærlighet til barna er foreldre, besteforeldre, søsken. Den kjærligheten kvester og utraderer barnevernet hvis de kan, ved å berøve barna familien. Barnevernet anser det for å være problemfritt. Så skal de selv vise barna den kjærlighet barna savner?

Et nytt utrolig forslag fra Venstre
Forum Redd Våre Barn, 20 mars 2015

De første 15-20 årene jeg beskjeftiget meg med hvordan barnevernet er og hvordan barnevernspersonale tenker, merket jeg meg ofte at kjærlighet manglet påfallende blant alle de utmerkede tingene de barnefaglige ekspertene mente barn trengte for å unngå "skjevutvikling". Nå er altså "kjærlighet" dukket opp, saktens som symptombehandling, det også, og denne gang introdusert av «Forandringsfabrikken», en gruppe ungdommer som ser ut til å mene det samme om foreldrene de er tatt vekk fra som barnevernet selv mener.

Maken til symptom på et skjevutviklet samfunn skal man lete lenge etter.


*


*