*

9 november 2017




Marianne Haslev Skånland:

Hvordan norske eksperter kom til å avvise biologisk slektskap som relevant for barns velferd

• •
Denne artikkelen ble først publisert på engelsk, som "How Norwegian experts came to reject biological kinship as relevant in child welfare policy", nettstedet SaveYourChildren.in den 4 oktober 2017 og på egen hjemmeside MHS's home page den 13 oktober 2017.

Oversettelsene av sitater fra engelsk er mine.
MHS

*
Marianne Haslev Skånland har arbeidet som professor i språkvitenskap ved Universitetet i Bergen, og er nå pensjonert. Hun har arbeidet med vitenskapsanalyse og vitenskapskritikk, både generelt og innen områder av språkvitenskap, psykologi og barnevern, og har vært medlem av det vitenskapelige råd i Stiftelsen för rättspsykologi i Stockholm. Hun har vært sakkyndig vitne i barnevernssaker ved hhv tingrett, lagmannsrett og fylkesnevnd fem ganger i Norge og én gang i Sverige.
    Hun er engasjert i samfunnsspørsmål som angår menneskerettigheter og helse, og spesielt interessert i spørsmålet om det vitenskapelige grunnlag for sosialmyndighetenes og rettsvesenets oppfatninger av psykologi og samfunnsliv. Hun har forelest over mange år om behaviorisme og andre tankeretningers plass i lingvistikk og antropologi.

• •


Ledende ideologi i barnevernssektoren i landene i Vesten, og generelt i mye sosialvitenskap, har et betydelig ansvar for at barnevern i disse landene fungerer relativt dårlig. Situasjonen i Norge for tiden er et eksempel. Det er i liten grad noe åpent blikk for følgene av dette. Våre myndigheter er heller ikke interessert i de underliggende årsakene til at det er slik.


Mangel på opplyst forståelse av biologiske forhold

En sentral grunn ligger i betydningen av biologi, en betydning som trekkes i tvil. At barn tjener på å vokse opp hos sine egne nære biologiske slektninger har vært streifet innom eller diskutert fra tid til annen i 'barnepolitikk' i mange år, men hovedsaklig på følelsesmessig basis, uten rasjonell back-up, og uten at man har brydd seg om vitenskap som kan vise en del harde fakta. Vår nasjonalforsamling gir et slående eksempel på dette. Det har vært skrevet i lovgivning eller i forarbeider om at "Det har en egenverdi for barn å vokse opp hos sine egne foreldre". Men jeg tror knapt en eneste stortingsrepresentant har forsvart dette standpunktet gjennom å forklare hvorfor. Heller ikke viser de noen synlig vilje til å finne det ut. De gjør som alle andre, unnlater å lete etter røttene til sin tro og sine meninger, og lar impulser eller populære retninger og anerkjente eksperter bestemme isteden.

Resultatet har vært at nye trender har funnet veien inn i vårt samfunn, og de har bygget seg opp inntil de til slutt utraderer enhver posisjon av betydning for biologisk familie, både i sosialt liv og i menneskenes forestillinger. Og fra trender og tro bærer det til ny lovgivning. Ingen ting om å vokse opp hos sine egne foreldre skal lenger betraktes som spesielt verdifullt for et barn hvis staten kan 'tilby' bedre forhold ved å 'plassere' det hos andre 'omsorgsgivere'. Traumet og fortvilelsen som adskillelsen fra foreldrene forårsaker for de fleste barn, blir lettvint antatt å være bare overfladisk og av kort varighet.

'Tilknytningsteori' – en favoritt blant antagelsene som barnevernet påberoper seg – stammer opprindelig fra freudiansk psykoanalyse (i seg selv fullstendig uvitenskapelig), og er på samme tid sterkt behavioristisk (se nedenfor). Våre forskjellige regjeringer i Norge har alltid stolt på psyko-sosio-bablerne og sett på alle som har gitt uttrykk for et "vent-nå-litt" som uvitende, foreldete hindringer for utvikling. Omkring 2010 oppnevnte man en komité, ganske tydelig med det mål å mer eller mindre 'avsløre biologi-idiotene': den såkalte Raundalen-komitéen, til å undersøke 'tilknytning' nærmere. Magne Raundalen selv er barnepsykolog, politisk aktiv for SV, ikke synlig interessert i kritikk fra barnevernsofre, høyt dekorert bl.a for sitt arbeid med barn i krigsherjede land (han har uttalt at arbeidet består i å få disse barne til å 'åpne seg' og få terapi). Komitéen hadde også andre medlemmer som tidligere hadde vist seg som tilhengere av gjeldende ideologi slik det praktiseres av barnevernet og deres hjelpere. Komitéens konklusjon kom i 2012:
NOU 2012:5   Bedre beskyttelse av barns utvikling – Ekspertutvalgets utredning om det biologiske prinsipp i barnevernet

Raundalen sa selv på tv og i radio med ettertrykk at Komitéen ikke hadde funnet noen forskning overhode som tydet på at biologiske foreldre var av spesiell viktighet for barn som omsorgsgivere. Komitéens slutning var en sterk anbefaling om å utelukke 'det biologiske prinsipp' og erstatte det med et 'utviklingsfremmende' / 'utviklingsstøttende' prinsipp for å velge ut 'på vitenskapelig grunnlag' hvor barn skulle vokse opp.

Våre politikere er sikkert vant til å begrense sin lesning mest til offisielle dokumenter, så de har kanskje hatt liten forutsetning for å protestere mot en slik slutning eller for å undersøke den forskningen Komitéen hadde gjort bruk av og den forskningen de hadde oversett. Det finnes mye av sistnevnte type, forskning som gir en vitenskapelig dokumenterbar forklaring på hvorfor det er av særlig verdi for barn å vokse opp hos sine egne nære slektninger.


Anti-biologi: miljøtro (behaviorisme)
– den historiske bakgrunnen

Årsaken til at sosialvitenskapene, inkludert psykologi, ikke tenker i slike baner og ikke finner relevant forskning om familiesamhørighet, ligger i en type tenkning som kalles behaviorisme. Det affiserer ens forståelse både av forskning og av det som utforskes. Det kunne nesten like passende kalles miljøtenkning. Denne skoleretningen hevder at mennesker er født som totalt ubeskrevne blad, 'tabula rasa', uten medfødte tendenser, uten noe i hjernen, så å si, og at alt som er viktig ved vår adferd og våre reaksjoner, våre tanker og følelser utvikles som læring, basert på erfaring, gjentagelse, forsterkning, betinging o.l. I spørsmålet om 'arv' (biologi, instinkter, medfødte tendenser osv) eller 'miljø' (erfaring og læring som er kommet til oss fra omgivelsene) er det viktigste, er behavioristene erke-miljøtro.

Joel Paris (2000):
Myths of Childhood (Myter om barndom), Philadelphia: Brunner/Mazel, gir en god, kortfattet oversikt over vitenskapshistorie som angår mye av det relevante når det gjelder barns oppvekst. Han er eksplisitt om en del populært sludder (s 55) (1):
    "Barndommens førsteplass har gjennomsyret samtidens tenkemåte i sosialvitenskapene, de humanistiske fagene, kunst, og media. Å i det hele tatt dokumentere disse trendene i detalj ville kreve en helt annen bok. Jeg vil derfor bare gi en kvikk skisse og illustrere min påstand med eksempler, samt vise den interesserte leser til faglige kilder.
    La oss begynne med sosialvitenskapene. Disse fagene har konsekvent tatt stilling for miljø som den avgjørende kraften som former menneskelig natur (Degler, 1991; Paris, 1999). Inntil nylig har radikal miljøtenkning dominert psykologi, med modeller som legger vekt på tidlig erfaring og adferds-betinging som sentrale faktorer. I særdeleshet har utviklingspsykologi vært gjennomsyret av antagelsen om 'tabula rasa', hvor foreldres adferd antas å dominere omtrent alt i et barns erfaring (Harris, 1998).
    Kulturantropologi har vært like miljøfokusert i sine antagelser. Både psykologer og antropologer har vanligvis vært motstandere av muligheten for at individuelle forskjeller har rot i temperament. Sterke forbindelser mellom psykologi og antropologi vokste frem på et prinsipp om at personlighet bestemmes av kulturen, spesielt av hvordan foreldres adferd former utviklingen til små barn."
(Bokanmeldelse)

Paris er innom eksempelet sosialantropologen Margaret Mead, som hevdet å ha oppdaget, i forskjellige samfunn i Stillehavs-området, at til og med et slikt fenomen som de velkjente stormer og opprør vi kjenner så godt fra ungdom i puberteten, var lutter produkt av en spesiell kulturell måte å oppdra de unge på, og at puberteten var spesielt fredelig og harmonisk i Samoa.

Antropologen Derek Freeman, som har gjennomført forskning i Samoa over flere år, og som også har satt seg skikkelig inn i samoisk språk, samfunn og levevis likesom i samoisk historie, har avlivet hver eneste en av disse antagelsene. Hans store bok:
Derek Freeman (1983): Margaret Mead and Samoa. The Making and Unmaking of an Anthropogical Myth (Margaret Mead og Samoa, en antropologisk myte blir skapt og tilintetgjort), Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press, har en omfattende del om den historiske utviklingen: "The Emergence of Cultural Determinism" (Oppkomsten av kulturell determinisme). I tillegg til en skarp analyse av grunnleggende antagelser og deres utvikling, klargjøres det som er disse kapitlenes samlede tittel: Behavioristene var/er determinister.

Freeman diskuterer også den prestisjefylte retningen som behaviorismen forsøkte å erstatte i vitenskap: biologisk determinisme. Hvis vi leser om utviklingen av nazistenes raseideologi, finner vi at den stammet fra fullstendig aksepterte idéer i tysk biologi i siste del av 1800-tallet, og tysk biologi var verdensledende! En skikkelig tankevekker er:
Daniel Gasman (2004, ny utgave med tilleggsmateriale): The Scientific Origins of National Socialism (Nasjonalsosialismens vitenskapelige opprindelse), New Brunswick and London: Transaction Publishers.


Determinismen – nytteløs til å forutsi eller veilede i daglig liv

Et viktig feilresonnement både hos behavioristene og de biologi-tilhengerne som var deres forgjengere, er etter mitt syn at de alle sammen var determinister, og at den determinismen de trodde på, var av overforenklet art. Det er naturligvis mulig at tilværelsens dypeste virkelighet er deterministisk, mekanisk, men hvis det er slik, så må de faktorene som styrer hver hendelse, stor og liten, inklusive detaljene i hva hver av oss tenker og gjør og beslutter og kommer til å foreta oss i fremtiden, være uhyre komplekse. Det eksisterer ingen utdannelse eller opplæring i å forutse eller bedømme mennesker i noen som helst detalj, og det er ikke mulig å få til noe slikt. Begge de nevnte typene vitenskapsmenn gjorde en feilslutning til å hevde at livet i all sin kompleksitet er deterministisk på basis av noen meget få, meget enkle faktorer – som de foregav å ha innsikt i. Slik miljøbasert behaviorisme lever fortsatt som ideologi i psykologi og sosialfag, og enda farligere: det gjør også den forenklede determinismen som ligger under, og den fiendtlige innstillingen til alt som heter biologiske forklaringer. Biologi kan ikke så lett sies å være 'observerbar adferd', derfor mener de som tror på miljø-årsaker at biologiske forklaringer er mystiske, uvitenskapelige.

Vitenskapen biologi har på den annen side forandret seg totalt fra det som ble sett på som vitenskapelige fakta for hundre år siden. Men en del av nåtidens fiendtlighet overfor biologiske argumenter ser ut til å hvile på en mistanke om at biologi fremdeles er slik som den biologiske determinismen var for 100-150 år siden, med dens idéer om rase, antatte rase-egenskaper, mystiske bånd til jorden, og dunkle politiske sammenhenger.


Hvordan ligger det an med vår kunnskap i dag?

Hva er da fakta om å 'høre sammen' slik barn og deres biologiske foreldre gjør, og hvordan vet vi det?

Biologisk slektskap utvikler spesielle følelser av samhørighet, et ønske om å være nær hverandre. Årsaken er helt rasjonell og lett å forstå: De samme følelsene får foreldre til å ønske å gi sine egne barn mye bedre omsorg og beskyttelse enn de ville føle behov for overfor ubeslektede barn, og får barn til å søke til sine foreldre for trygghet og lykke. Slik er det ikke bare for mennesker men også for alle dyr hvis unger er avhengig av omsorg for å overleve og klare seg gjennom oppveksten. Hvis det noen gang har funnets slektslinjer som ikke hadde utviklet slike instinkter og tendenser til å ta seg spesielt godt av sitt eget avkom, ville slike slektslinjer ha dødd ut, mens de som var bedre forspent til å gjøre sitt ytterste for sine barn, ville ha overlevet og kunnet føre sine genetisk baserte tendenser videre til avkommet.

Resultatene kan kanskje sees aller klarest i statistikker over mishandling og statistikker over sykdom.

De verdensledende evolusjonspsykologene Martin Daly og Margo Wilson har gjenomført en serie undersøkelser av mishandling og drap i familier hvor det befinner seg en steforelder, altså en ikke-biologisk omsorgsgiver. De har sammenlignet dette med mishandlings-forekomst i biologiske familier. En viktig del av undersøkelsene har vært å kontrollere for andre faktorer som kunne affisere resultatene, slik som sosial og økonomisk stilling, alder, steforelders tidligere historie av voldelig karakter, tidligere oppløste ekteskap, to-forelder versus én-forelder familier, forskjellig alvorlighetsgrad av mishandling, osv. Resultatene viser at barnemishandling, spesielt av alvorlig art, er mange ganger så hyppig i stefamilier som i biologiske familier. Jeg er blitt fortalt av sosialvitenskapsmenn at en signifikant forskjell i en størrelsesorden av f.eks 10-15 prosent mellom to grupper oftest ansees som betydelig i deres vitenskaper. I Daly og Wilsons mishandlingsstudier er forskjellene ikke bare 10 prosent, ikke engang 100 prosent; barnemishandling viser seg å forekomme opp til 100
ganger så hyppig i stefamilier som i hjem med to biologiske foreldre.

Jeg har oppsummert noe av denne forskningen, med referanser på slutten av artikkelen:
Barnemishandling som barnevernsmyndighetene ikke ønsker å kjenne til (2): Vold mot stebarn kontra biologiske barn – Daly & Wilsons forskning

Når det gjelder sykdom, fins det blant annet et nyere forskningsprosjekt som gjør dypt inntrykk. Det kommer fra en stor gruppe forskere, og viser at adskillelse av barn – helt opp til 17 års alder – fra foreldrene virker negativt inn på både mental og fysisk helse hos barna. Utslagene var mere negative når adskillelsen ikke skyldes forelderens/foreldrenes død enn når den gjør det! Så det er tapet av en forelder som på sett og vis oppleves å være unødvendig og meningsløs, som innvirker sterkest negativt på et barns helse. Det var for eksempel slik at brystkreft var mere frekvent hos kvinner som tidlig hadde mistet en forelder. (Ettersom jeg er helt ukvalifisert i medisin, kan jeg bare komme med en gjetning: det høres ut som en god forklaring at tapet av en forelder kanskje virker negativt på immunsystemet.)

Det foreligger flere publiserte resultater fra medlemmer av dette forskningsteamet. Noen er å finne på internett; søk f.eks på noen av navnene på forfatterne av disse artiklene: O. Agid, B. Shapira, J. Zislin, M. Ritsner, B. Hanin, H. Murad, T. Troudart, M. Bloch, U. Heresco-Levy and B. Lerer, Department of Psychiatry, Hadassah-Hebrew University Medical Center, Jerusalem: "Environment and vulnerability to major psychiatric illness: a case control study of early parental loss in major depression, bipolar disorder and schizophrenia",
Molecular Psychiatry 1999 Mar; 4 (2): 163-72; Kendler et al.: "Childhood parental loss and risk for first-onset of major depression and alcohol dependence; the time decay of risk and sex differences", Psychological Medicine 2002, 32: 1187.94.

Jeg har omtalt en del slike fakta og forskning om det, med en referanseliste, i
Er biologisk slektskap irrelevant for menneskenes liv?


Det finnes naturligvis evidens om familiebånds styrke i et stort antall beretninger om barn som flykter fra fosterhjem og institusjoner og prøver å finne veien hjem til sine foreldre. Gjennomsnittlig ser det ut til at det hver dag er noen barn i Norge som gir seg ut på slik flukt. Barnevernet hindrer dem i å gjenforenes med sine foreldre. Hvis barna blir tatt, flykter de ikke sjelden om igjen. Barnevernet ser ikke ut til å være på langt nær så opptatt av å stoppe dem i å bo på gaten blant rusmisbrukere som av å holde dem borte fra foreldrene.

Alt i alt finner vi en forskjell, mer eller mindre markert, mellom fosterbarn og barn som vokser opp hos én eller begge biologiske foreldre, og forskjellen går i ugunstig retning for fosterbarna. Fosterbarn har høyere sannsynlighet for:

(a) manglende opplevelse av lykke og mening under oppveksten, fordi barnet ikke får leve sammen med dem det har en naturgitt, gjensidig kjærlighet til og samhørighetsfølelse med,
(b) manglende deltakelse i slektens familieliv, med høytidsdager og begivenheter som gir fellesskap og naturlig basis for eget familieliv, og manglende familie- og slektssamhørighet i voksen alder,
(c) skilsmisse og annen oppløsning av egen stiftet familie,
(d) aksjoner fra barnevernet som fjerner deres egne barn,
(e) å bli utsatt for mishandling og overgrep på bostedet (fosterhjem / institusjon),
(f) dårlig utdannelse,
(g) arbeidsløshet,
(h) hjemløshet,
(i) tidlig uføretrygding,
(j) fysisk og psykisk sykdom,
(k) tidlig død, blant annet gjennom selvmord,
(l) alkoholmisbruk og stoffmisbruk,
(m) kriminalitet og fengselsstraff,
(n) generell opplevelse av mistilpasning og fiendtlighet overfor samfunnet.


Fremtiden?

Nylig er enkelte norske politikere igjen begynt å si at foreldre er viktige og at det 'utviklingsfremmende' prinsippet må vekk. Hvis de skal få dette til, tror jeg de trenger bedre argumenter enn de har vært vant til å mobilisere, mot barnevernsindustrien og offentlige etater og personale som er tilhengere av det i sin nåværende form. Spørsmålet er hvor man finner tilstrekkelig støtte for en bedre ideologi og linje.

Det er betydelig ironisk, og en tragedie, at det i Norge, dette overflodslandet, ikke finnes noe sterkt miljø i akademisk, ikke-spekulativ psykologi og biologi med tilstrekkelig interesse for disse spørsmålene til å gå inn i relevant forskning eller undervisning som kunne hjelpe de barna og foreldrene som blir mishandlet av barnevernet, til frihet og en bedre fremtid.


**


(1) Sitatet fra Joel Paris, originalen:

    "The primacy of childhood has permeated contemporary thought in the social sciences, the humanities, the arts, and the media. To document these trends in any detail would require another, and different, book. Therefore, I will only offer a brief sketch, illustrating my thesis with examples, while referring the interested reader to scholarly sources.
 
  Let us begin with the social sciences. These disciplines have consistently taken the side of nurture as the determining force for human nature (Degler, 1991; Paris, 1999). Until recently, radical environmentalism dominated psychology, with models emphasizing the central roles of early experience and behavioral conditioning. In particular, developmental psychology has been permeated by the assumption of a blank slate, with parental behavior determining almost everything in a child’s experience (Harris, 1998).
 
  Cultural anthropology has been equally environmentalist in its assumptions. Both psychologists and anthropologists have generally been resistant to the possibility that individual differences are rooted in temperament. Strong links between psychology and anthropology developed on the principle that personality is determined by culture, most particularly by parental practices shaping the development of young children."






*