*
7.
juni 2013
Sterkt knyttet
til moren etter barnevernets lange
adskillelse
Fallitt for
barneverns-psykologiens
'tilknytnings'fantasier
Av Marianne
Haslev Skånland
'Tilknytningspsykologi' og 'tilknytningsteori' er jo i
skuddet. Det gir barnevernets aktører omtrent uinnskrenket
mulighet til å hevde at biologisk slektskap er uviktig og
at barns samhørighetsfølelser går til de 'rollefigurer' som
befinner seg nær dem i øyeblikket - omtrent som om levende
vesener var tomme, mekaniske dukker som reagerer
deterministisk på ytre stimuli. Det hører jo saktens
'vitenskapelig' ut, men er det slett ikke; det er en av de
farligste avsporingene for tiden.
Her er endelig en brukbar artikkel i Aftenposten (de er som
regel ytterst feige og myndighets-støttende - det har de
ihvertfall vært i alle de 20 årene jeg har hatt
oppmerksomhet rettet mot barnevernet):
Tvangsplassert hos
overgriper
Aftenposten,
7. juni 2013
Fosterfarens adferd er naturligvis viktig, men vi bør også
feste oss ved det som står om 'tilknytning', fordi det
går
direkte imot den såkalte
'tilknytningsteorien' som barnevernets psykologer vaser med
for tiden:
" ... Søstrene
er svært knyttet til moren etter at de var adskilt fra
henne i ni år. ... "
Tenk det, ja.
Det har noe å si at døtrene vet at hun er deres egen mor.
De har lengtet, og nå tar de så å si igjen de tapte årene,
hvor de ikke bare ble mishandlet men også hindret i å være
sammen med den de var glad i.
*
I motsetning til dette kan vi for eksempel ta hvordan denne
foster'moren' opptrer og resonnerer:
En treårig gutt er på fullstendig falsk basis blitt
tvangsfjernet fra sitt hjem hos sin mor og mormor, hvor han
har det på alle måter godt. Han blir plassert i et av
barnevernets godkjente fosterhjem. Det går tre måneder før
moren får møte ham. Da det endelig blir et samvær, holder
fostermoren fast i gutten og dirigerer ham rundt. Hun
henger over dem, og til guttens mor sier hun bastant: "Det
er meg han er knyttet til nå." Gutten vil være med moren og
mormoren hjem. Fostermoren og barnevernet hevder at hans
fortvilelse da han ikke får det, skyldes at moren og
mormoren har skadet ham og vanskjøttet ham før barnevernet
tok ham. (Fosterforeldre læres av barnevernet grundig opp i
å trakassere sine fosterbarns biologiske familie. Det er en
grunnsten i den "veiledning" barnevernet gir
dem.)
( Sak b i denne
artikkelen fra 2006: Barnevernet – dessverre en skadevolder.
2: Innhold, omfang, årsaker og mekanismer i barnevernets
virksomhet )
*
Tilbake til psykologenes forestillinger om egen
vitenskapelighet. Her er noen sitater fra professor i
psykologi Lennars Sjöberg:
Psykologerna
tycks ha fått den uppfattningen att deras subjektiva
tyckanden är "vetenskapliga" och inte behöver försvaras.
Psykologen har "upplevt" något och detta läggs till grund
för livsavgörande beslut av nämnder och myndigheter. Hur
har vi hamnat där? Varför är universiteten tysta inför en
sådan verksamhet som ju faktiskt inte skulle kunna existera
om de inte gett den sin legitimering? Ingen skulle i en
domstol lyssna till en astrolog eller spågumma. Alla vet
att det handlar om humbug. Men psykologer som "upplever"
och känner och tycker det ena och det andra anses ge
tillförlitlig information. Det är helt bedrövligt. Se Dawes
lysande bok som skärskådar psykologpraxis av detta
slag.
Lennart Sjöberg (2004):
"Ett barn skiljs från sina
föräldrar"
BarnasRett.no
*
...
Psykologer
har spelat en central roll i detta skeende, som till en
början innebar att Adele förklarades vara psykologiskt
alltför störd för att kunna ta hand om barnet, senare när
detta påstående tagits tillbaka, att det var för sent att
återföra barnet till henne på grund av
"anknytning".
....
Anknytningsteorin
byggde på psykoanalysen och objektrelationsskolan, men även
på etologi som ju blivit populär på 60-talet samt i hög
grad på "common sense". Vem tror inte att det är viktigt
att växa upp i en familj där man har föräldrar, syskon och
andra som älskar en? Men på denna självklara grund byggde
Bowlby och hans efterföljare upp ett system av antaganden
och påståenden som ingalunda är självklara och som, efter
vad vi ska se, varit mycket svåra att empiriskt
bevisa.
.....
Mycket
kritik har riktats mot denna teori, som vid en första
anblick förefaller övertygande och som tillämpats i stor
omfattning. För det första har ”modellernas" kausala roll
inte etablerats [30]. För det andra har det hävdats att det
inte ens finns bevis för att något i stil med dessa
modeller existerar, eller att de har speciellt stor
betydelse om de gör det [34].
....
"Bonding"
och "attachment" är emellertid begrepp som haft ett enormt
genomslag och tydligen fortfarande har stor trovärdighet,
trots att de ursprungliga påståendena, till stor del
baserade på studier av vissa djurarter, visat sig ohållbara
på människor [53]. Det är möjligt att utbildningen av bl a
psykologer och vårdpersonal bär skulden till detta. En
vanlig föreställning är den om "psykologiska föräldrar"
[25], som inbegriper antaganden om irreversibla
anknytningar, och anknytningar som bara kan gälla några få
vuxna. Forskningen har inte gett något stöd till dessa
antaganden [27] .
Lennart Sjöberg (2001,
2008): "Tvångsadoption? Psykologer om en mors
olämplighet, och om barnets "anknytning". Yttrande till
Borgarting Lagmannsrett, Oslo, september
2001"
Barnasrett.no
Se
også avsnittet "Tilknytningsteori og andre forestillinger"
i Marianne Haslev Skånland (2006):
Barnevernet – dessverre en skadevolder.
2: Innhold, omfang, årsaker og mekanismer i barnevernets
virksomhet
mhskanland.net
*
Noen
bemerkninger vedrørende siste avsnitt i det siste sitatet:
Det er riktig nok at 'tilknytnings'-tilhengere hevder sånt
som at et barn direkte etter fødselen må stirre inn i
morens øyne, ellers – påstår de – vil ikke barnet 'knytte
seg til' denne personen som sin mor, ikke senere heller.
Denne oppfatningen er delvis basert på studier av hvordan
for eksempel mor og nyfødt barn blant sauer og geiter ser
på hverandre.
Imidlertid: For det første er ikke dette det eneste som
binder egen mor - eget barn sammen, lukt og stemme er også
viktige. Især er det slik i dyrearter hvor flere individer
bor nær hverandre; der er signalene på hvem som hører
sammen biologisk, spesielt sterke (se Martin Daly &
Margo Wilson (1994/95): (1994/1995): "Discriminative
Parental Solicitude and the Relevance of Evolutionary
Models to the Analysis of Motivational Systems", i Michael
S. Gazzaniga (ed):
The Cognitive Neurosciences (s 1269-1286).
Cambridge, Mass: MIT Press).
For det andre har mennesker, fra tidlig alder, også språk,
som bringer viktig informasjon ikke bare om her og nå men
om fortid og fremtid. Denne måten å få vite på hvem ens
egen familie er og hvor man selv hører hjemme, er svært
viktig.
For det tredje gjør de samme 'tilknytnings'-tilhengerne
jevnlig mageplask: På den ene siden hindrer de at et barn
får komme tilbake til sine foreldre ved henvisning til at
nå er barnet 'knyttet til' fosterforeldrene og ikke vil
kunne knytte seg til foreldrene. Men på den annen side
holder det dem ikke et øyeblikk tilbake fra å fjerne barn
fra egne foreldre som barna har bodd sammen med i hele sin
levetid - det kan være mange år. Da heter det seg at barna
hurtig vil "knytte seg til
nye foreldre og
søsken som det 'får' i fosterhjemmet".
I praksis blir disse teoridannelsene brukt av
'tilknytnings'-tilhengerne til sånt som å 'diagnostisere'
enhver oppsetsighet hos et barn mot å gjøre som foreldrene
sier, enhver uenighet, enhver interesse barnet viser for
andre personer enn foreldrene (jf eksempel (5)
i En uavsluttet liste
...),
som 'tilknytningsforstyrrelse'. Dermed er veien åpen for
barneverns-aktørene til å berøve barnet dets familie -
"barnet hadde ingen sunn tilknytning til foreldrene". Når
barnet i fostertilværelsen så viser misnøye, depresjon,
opprør, ulykkelighet, raseri, fiendtlighet, har
'tilknytnings'-tilhengerne en diagnose for dette også: Det
skyldes 'reaktivering' (gjenoppfrisking) av den
'tilknytningsforstyrrelsen' barnet tidligere er blitt
påført i eget foreldrehjem!
Er det fortsatt noe å undres på hvorfor 'tilknytningsteori'
er populært i barnevernskretser?
Nå
er verdien av naturgitte bånd under press fra
sosio-psykologiske grupper som livnærer seg av å konstruere
"familier" for barn og alskens "aktivitet" for å skape
"relasjoner" mellom barn og alle andre i disse kunstige
grupperingene. Og ikke å forglemme: livnærer seg av å
konstruere bisarre forklaringer på hvorfor alt det
sosio-psykologiske "arbeidet" med barn ikke fungerer som
deres teorier prediker. Det er bra, og det er på tide, at
familiene begynner å heve røsten mot disse "barnefaglige"
kadrene med sine forfeilede spekulasjoner og filosofier. De
som forstår hva familien som naturbasert enhet har å si for
barn og dermed for samfunnet, blir sikkert mer skolerte og
innsiktsfulle etter hvert og gjør seg kraftigere gjeldende.
Da blir det forhåpentlig satt en stopper for at det brukes
milliarder på stadig mere kvasi-forskning om "miljøets"
betydning og barns "tilknytning", og enda flere milliarder
på å "arbeide" med barn som miljø-deterministene har
berøvet deres egen familie.
Marianne Haslev
Skånland (desember 2007): "Er biologisk slektskap irrelevant for
menneskenes liv?"
*