*
Bergen
13 november 2011
Marianne Haslev
Skånland:
"Sosial arv" er
en fiksjon
"Den sosiale arv" er spesielt populær i Danmark de senere
år. Det blir forsøkt anvendt når sosial-psykologiske
kretser vil forsøke å forklare blant annet at deres egne
familie-manipulerende aksjoner ikke har gode resulater for
barn. Begrepet svarer ikke til noe som helst i
virkeligheten. Grunnen er at det er deterministisk.
Det er sprunget ut av de moderne sosialvitenskapenes (i
særdeleshet sosiologi og psykologi) sørgeligste sider:
stormannsgale, primitive, overforenklede spekulasjoner om
at man skal kunne overskue og styre mennesker med enkle
stimulus-respons-teknikker - tro på at mennesker er
mekaniske dukker som reagerer lovmessig på det ytre miljø -
samt manglende
krav til hypotese,
avkreftbarhet, metode og resonnement, krav som må stilles
hvis det man gjør skal bli vitenskapelig, altså holdbart.
Vitenskapshistorisk: Man fikk etter hvert slått
tilbake biologisk
determinisme (kjent som "biologisme":
mystiske, biologiske forestillinger fra 1800-tallets
ledende biologi, som blant annet nazistene trodde fast på,
men som også var almen oppfatning i hele Europas
vitenskapelige miljø (meget godt dokumentert i Daniel
Gasman (2004): The
Scientific Origins of National Socialism,
ISBN
978-0-7658-0581-2)). Men disse forestillinger ble dessverre
ikke avløst av en realistisk oppfatning av livets
kompleksitet av både tilfeldigheter og levende veseners
egen vilje, egne vurderinger og valg, men av en
(sosial)miljødeterminisme:
en tro på at mennesket er et biologisk sett nærmest
ubeskrevet blad og at miljøet på enkel, mekanisk vis former
alt mennesker gjør, tror og føler.
Sosialvesenet - her det danske barnevernet - dekker seg bak
sånne idéer om sosial "arv" fra foreldrene/familien når de
skal "forklare" sin fallitt. De legger med andre ord alltid
skylden på foreldrene, uansett. De anvender denne
"forklaringen" også når det gjelder barn de tar fra
foreldrene ved fødselen! Går det derimot bra med barn,
tillegger de seg selv æren. Denne idéen om sosial arv
forklarer ingen ting. Det er kun en påstand, basert på en
viss statistisk sammenheng. Men heller ikke denne er særlig
sterk, se for eksempel:
Åge Simonsen (1996 / 2007): "Barnevern og
narkomane"
Der kommer, og har lenge kommet, fremragende forskning fra
det danske Socialforskningsinstituttet. Men både forskerne
der som utfører nærmest mønstergyldige undersøkelser, og
alle aktører som skal bruke resultatene, unnlater å gå til
ondets rot: visse av deres egne grunnleggende
forestillinger, som aldri gjøres til gjenstand for
en virkelig
granskning, og
aktørenes grunnleggende påstander, som er usanne, og som
heller ikke granskes. La meg nevne noen få av disse -
påstander først og forestillinger deretter:
1)
Det
er rett og slett ikke sant at alle de tusener av barn som
berøves sin familie, lider under vanskjøtsel eller overgrep
slik at de må
berøves sin
familie. Det er usanne påstander fra en overdimensjonert
sektor av sosialarbeidere, psykologer, sosiallærere,
miljøarbeidere, og mottagere av plasserte barn/unge:
personale i institusjoner, fosterhjem og annet. De barn som
er utsatt for reell mishandling av sine foreldre, utgjør et
meget lite antall av alle som taes. Dette viser seg også
gjennom sosialvesenets begrunnelser: Man tar barn med vage
påstander om at foreldrene "ikke ser barnet", "setter sine
egne behov foran barnets", "tilværelsen hos foreldrene vil
føre til en skjev-utvikling hos barnet". I de få tilfeller
hvor barna virkelig
ikke kan bo hjemme,
jager sosialvesenet bort også besteforeldre og annen slekt
og hindrer barnets fri omgang med hele familien, og
sosial-aktørene tar selv total makt over barnet, til stor
skade for barnet.
2)
Det
er slett ikke sant at alle familier hvor sosialvesenet
utreder eller griper inn, behøver hjelp. Det er
sosialvesenets pågang og inngripen de aller fleste trenger
hjelp mot. Noen trenger kanskje økonomisk assistanse, og
noen trenger hjelp mot vanskelige forhold på skolen eller i
barnehagen, men selv uten dette klarer barn og foreldre seg
brukbart hvis de får beholde sin autonomi.
3)
Det
er slett ikke sannferdige, dyptgående og kompetente
bedømmelser som vanligvis ligger til grunn for fjerningen
av barn fra deres familier. Det er tvert imot sjelden at
det er slik.
"5.
Etterord
For en person med akademisk utdannelse, som er trenet i
vitenskapsteoretiske og vitenskapskritiske vurderinger og
logisk tenkning, er det begredelig å lese saksdokument fra
barnevernssaker, hvor tilfeldige synsinger,
selvmotsigelser, uklar og upresis språkbruk, feilaktig og
ugyldig bruk av teori, ulogiske resonnement og mangel på
mothypoteser er regelen snarere enn unntaket."
( fra Åge Simonsen (2003): Håndbok for klientutvalg og
barnevernsofre )
Mengden av undermålig saksfremstilling og saksbehandling
fra sosialvesenets side får man lett innblikk i når de
rammede familiene publiserer sakene sine, med full
dokumentasjon av hvordan sosialvesenet har gått frem.
Myndighetene prøver jevnlig å skremme eller true familiene
til taushet, men har ennå ikke klart å gjøre det totalt
ulovlig å gjøre sin egen sak kjent, skjønt de prøver det.
4)
Det
er ikke sant at barna normalt får bedre forhold når de
interneres i fosterhjem eller på institusjoner, tvert imot.
Et av de beste bevis på dette er mengden av barn og unge
som forsøker å flykte, oftest hjem til sin familie. Et
annet er den mengden av mishandling, overgrep, kriminalitet
og dårlig miljø disse plasseringsstedene er arnested for.
En del av dette slipper fra tid til annen ut, trass i at
sosialvesenet gjør sitt beste for å skjule det. Her er
typiske resultater av "plasserings"industriens aktiviteter:
•
manglende opplevelse av lykke og mening under oppveksten,
fordi barnet ikke får leve sammen med dem det har en
naturgitt, gjensidig kjærlighet til og samhørighetsfølelse
med,
• manglende deltakelse i slektens familieliv, med
høytidsdager og begivenheter som gir fellesskap og naturlig
basis for eget familieliv,
• manglende familie- og slektssamhørighet i voksen alder,
• skilsmisse og annen oppløsning av egen stiftet familie,
• aksjoner fra barnevernet som fjerner deres egne barn,
• å bli utsatt for mishandling og overgrep i fosterhjem /
institusjon,
• dårlig utdannelse,
• arbeidsløshet,
• hjemløshet,
• tidlig uføretrygding,
• fysisk og psykisk sykdom,
• tidlig død, blant annet gjennom selvmord,
• alkoholmisbruk og stoffmisbruk,
• kriminalitet og fengselsstraff,
• generell opplevelse av mistilpasning og fiendtlighet
overfor samfunnet
( fra "Politisk program for barnevern på
lokalplan" )
*
En viktig NIBR-rapport (Norsk institutt for by- og
regionforskning) viser 8 ganger høyere selvmordsfrekvens
hos norske barnevernsbarn enn hos normalbefolkningen:
Lars B. Kristofersen (2005)
Barnevernbarnas helse. Uførhet og
dødelighet i perioden
1990-2002
NIBR-rapport 2005:12
*
Psykiater Ellen Kjelsberg (1999): A
Long-term Follow-up Study of Adolescent Psychiatric
Inpatients (Oslo: Centre for Child and
Adolescent Psychiatry, Department Group of Psychiatry,
University of Oslo. ISBN 82-91049-18-1) er en klar og god
samling artikler om undersøkelse av senere livsløp for ca
1000 ungdommer som hadde vært igjennom behandling ved
Statens Senter for Barne- og Ungdomspsykiatri. Bare ca 23 %
klarte seg gjennom de påfølgende 15-30 år uten enten å være
kommet i fengsel, og/eller være blitt uføretrygdet,
og/eller være død, blant annet gjennom selvmord.
(Ikke å undres på at "behandlingen" ikke
hatt noe som helst positivt resultat, ettersom -1: reell
diagnose ser ut til å ha manglet - man har f.eks
rutinemessig "testet" dem med Rorschach-test (kvakksalveri,
se Lennart Sjöberg: "Rättssäkerheten hotas av en
bläckplump") og -2: behandlingen blant
annet har vært fosterhjem.)
Artikler på norsk om studien fins
i "Over 50% av ungdommene som er behandlet
ved Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri ble
kriminelle"
*
Ytterligere noen referanser til samme typer forhold og
uvitenheten om dem finnes for eksempel i
"Kommuneøkonomi og barnevern"
og
"Usannferdig og villedende om rusmisbruk
fra fagsjef i Troms".
5)
Det
er en vrangforestilling, basert på idéene om "sosial arv"
(miljødeterminisme), at man kan konstruere nye familier for
barn hvis virkelige familier sprenges av sosialvesenet. De
fleste av oss er imot
tvangs-ekteskap, og
har reservasjoner også mot arrangerte ekteskap, nettopp
fordi de svært ofte har tvangs-karakter. Derimot er man
sosial-entusiastisk for
tvangsfamilier
?
6)
Det
røber en manglende forståelse for biologi når man snakker i
vei om barnets miljø og ignorerer barnets følelser.
Barns følelser
av samhørighet med
sine egne foreldre og øvrig familie er dyp, den er
evolusjons-biologisk og evolusjons-psykologisk fundert, og
kan ikke ødelegges uten nærmest fatale konsekvenser for
barnet. Det er skjendingen av barnas, så vel som
foreldrenes, gjensidige og uerstattelige kjærlighet, som
skaper de sørgelige resultater.
"Er biologisk slektskap irrelevant for
menneskenes liv?"
har en del kommentarer og referanser til viktig lesestoff.
Å heve seg "over sitt miljø", klare seg bedre enn sine
foreldre, er tvert imot lettere for barna hvis de har
frihet til å være hos foreldrene, elske dem, forstå dem,
hjelpe dem så vel som motta hjelp fra dem - holde sammen
med sine kjære samtidig som de kan se alternativer til å
være og gjøre akkurat det samme som foreldrene.
* * * *
Sosialvesenet i alle land som bygger ut sin sosialsektor og
kliniske psykologi er meget ensartet: miljøtro,
overforenklet, deterministisk syn på mennesker og samfunn,
manglende respekt for andres selvbestemmelsesrett,
manglende forståelse av hva frihet har å si for menneskers
(også for barns) velbefinnende og handlemåte. Norden er
nok, i aktivitetens omfang, helt i tet, hvilket trolig
henger sammen med ideologien om velferdsstaten som et
vennligsinnet, ubetinget gode. I Danmark har det gjennom
flere år nå være særlig populært å snakke om "sosial arv"
som noe som på én gang skal overvinnes og samtidig skal
forklare elendige resultater. I Sverige og Norge ordlegger
man seg ofte noe anderledes, men handlemåten og den klare
og uttrykte ideologi hos sosialvesenet er omtrent like
destruktiv og omtrent like omfattende i hele Skandinavia,
aller verst i Sverige. Jeg har også fått rapportert at
Finland er ille og at Island og Færøyene driver på på samme
vis, men sproglige hindringer gjør at jeg ikke lett kan
følge med der.
Man bør kanskje lese det danske
Socialforskningsinstituttets svært opplysende
undersøkelser, legge den politisk korrekte ideologi på
hyllen og reflektere fordomsfritt over hva de dokumenterte
resultater bør føre til av praktisk politikk? Dertil kan
man fremdeles med utbytte lese om
Bohman/Sigvardsson-undersøkelsene i Sverige, begynn gjerne
her:
"Bohman & Sigvardsson: et prospektivt
longitudinelt studie av barn registrert for
adopsjon"
Sverre Kvilhaug (2000): "Barnevernet i Norge –
Befringutvalget"
Vinnerljungs studier er omfattende, se særlig
Bo Vinnerljung (1996): Fosterbarn
som vuxna
Lund Studies in Social Welfare XIII
Lund: Arkiv förlag. ISBN 91-7924-091-7
Blant annet har han sammenlignet barn som ble fjernet fra
foreldrene med deres egne søsken som ble værende hjemme:
"Fosterbarn och deras
syskon"
(Merk gutten som var berøvet sine foreldre på basis av
fullstendig gal og overfladisk bedømmelse fra
sosialvesenets side, og den voksne kvinnen som sier om sin
tidligere fosterhjemsplasserte søster: "Nu när vi träffas
är det hon som är avundsjuk på mig och säger att jag i alla
fall fick vara hos min egen mor".)
*
Et sitat og et utsnitt kan være opplysende til slutt:
Fra
Vinnerljungs Fosterbarn
som vuxna:
"Men
ett av vårdformens grundläggande problem är att den har
svårt att ge just stabilitet, både "objektivt" ..... och
som en upplevelse till fosterbarnen." (s 90);
"Alla studier visar likartade eller sämre [dårligere]
resultat för fosterbarnen när de jämförs med hemmaboende
barn från riskgrupper eller liknande. ....
Sammanfattningsvis: vissa variationer finns men ingen har
funnit att fosterbarnen klarat sig bättre." (s 78).
Fra
Håkan Jönson (1995): Sammanbrott
i familjehem
Stockholm; Socialstyrelsen.
ISBN 91-7201-021-5
Socialstyrelsen undersøkte 189 fosterhjemsplasseringer i
Sverige ("familjehem" betyr fosterhjem). Av disse
resulterte 44 % i sammenbrudd, det vil si avslutning av
fosterhjemsplasseringen før sosialvesenet ønsket (s 26), og
andre, internasjonale studier Jönson viser til har lignende
prosenter (s 12-13). De to dominerende faktorer er at
fosterhjemmet ikke greier barnet (35%), og at barnet
rømmer, nekter å vende tilbake, flytter hjem til sin
biologiske familie (35%). Ved 8% av sammenbruddene var
utløsende årsak mishandling/overgrep mot fosterbarnet i
fosterhjemmet og andre misforhold der (s 42). Plasseringer
av fosterbarn hos slekt resulterte i 26% sammenbrudd, hos
ikke-slekt i 47% (s 35).
*
(Jeg har tidligere nevnt mangelen på klarhet mht hva man
mener med "sosial arv" i et innlegg på rbv i februar
2006: "Hva er 'barnets beste' og 'sosial arv'
?" Tråden har flere
kommentar-innlegg.)
*