*
22 april 2019
(tidligere publisert i november 1995 og mai 2006)
Skole og oppdragelse
Av Marianne Haslev Skånland, professor emeritus
• • •
Denne artikkelen har vært trykket i to litt forskjellige versjoner, i avisen Valdres den 7.11.1995 og i Bergensavisen den 9.11.1995.
Etter at et motinnlegg i Bergensavisen fra en pedagog fulgte, hadde jeg et nytt innlegg "Pedagoger og foreldre" den 23.11.1995. Dette står her rett etter "Skole og oppdragelse".
Mine egne to innlegg har også vært publisert på Forum Redd Våre Barn den 6 mai 2006.
Den pedagogiske filosofi som hersket i skolelivet 10 år etter i 2006, samt i dag i 2019, ser ikke ut til å ha vært mer vellykket enn at innleggene fremdeles kan være aktuelle. Det samme gjelder kanskje innleggene lenket til nederst.
• • •
Det er tøffe tider i skolelivet, med plenty av vold og dårlig oppførsel. I Norsk Lærerlag (Bergensavisen (BA) 5.11.95) mener man at det skyldes knappe ressurser og store klasser. Klassene er imidlertid ikke større enn de var i min barndom for 40 år siden, tvert imot. En politiker kommer nok nærmere når hun vektlegger "godt samarbeid mellom foreldregruppen og skolen". Den 1.11.95 hadde BA også et oppslag om samme tema, der tre pedagoger setter seg imot at man bruker forslaget om utvisning, gjensitting eller andre virkelige sanksjoner. De mener at gammeldagse metoder ikke duger i dag. Det stemmer kanskje, men hvorfor? Disse pedagogene har selv intet konkret å komme med, bare svada om at "det er livsfarlig å skissere standardløsninger på atferdsproblemer". De avslutter med å hevde at ansvaret ikke er skolens alene; det "er først og fremst foreldrenes oppgave".
Det samme hevder avisen Valdres i sin kommentar til innsatsen fra natteravnene (voksne som patruljerer ute om nettene for å forsøke å dempe og stoppe vold blant ungdom). I "Kort sagt" den 27.10.95 leser vi: "Men holdningene til de som ødelegger, kan ikke ravnene gjøre stort med. Å oppdra unger er og blir foreldrenes ansvar."
Riktig. Men da må jo samfunnet gjøre det mulig for foreldrene å oppdra sine barn. Store grupper i de profesjoner som har mye med andres barn å gjøre, har i flere generasjoner nå underminert foreldrenes autoritet og rett til å oppdra. "Barnas egen mening er så viktig"; "Barn bør få stemmerett"; "Vi må forstå dem"; "Barnas 'behov' må settes i sentrum"; "Foreldrene har ikke tilstrekkelig kunnskap om barn, de mangler barnefaglig kompetanse" – propagandaen durer og går, særlig fra mange sosionomer, pedagoger og psykologer.
Legg for eksempel merke til at ord som "atferdsproblemer" snur tingene på hodet. Barn og unge som oppfører seg dårlig, skaffer oss andre et problem. De selv har ikke noe problem som vi skal forstå ihjel, de mangler oppdragelse. Men dette begrepet "oppdra" – som Valdres korrekt bruker – det finnes knapt lenger i disse barne-profesjonenes ordforråd. Der heter det "å sette grenser".
Dette er ikke det samme. Å sette grenser legger opp til at ungene skal styre sin utvikling på eget initiativ; alt de voksne skal gjøre er å stoppe dem i de villeste utskeielsene. Å oppdra er å tilføre dem en kultur, et livsinnhold av normer og synspunkter, en forståelse av at en selv ikke er sentrum men stadig må ha hensynet til andre mennesker i tankene, en disiplin som fører til selvdisiplin.
*
Men også i "grensesettingen" svikter forstå-seg-påerne foreldrene grundig. Tre eksempler fra virkeligheten:
1) I et distrikt nær Bergen er det blitt populært blant ungdommen å gå til PP-tjenestens psykolog med sine problemer. "Problemene" er naturligvis de normale: "Jeg føler ..., jeg mener ..., ingen tar hensyn til meg, min selvtillit blir slått ned, mor og far forstår meg ikke, jeg får ikke lov til ...". Én ting er at voksnes medvirkning til slik kretsing om en selv fører til negativ selvopptatthet. En annen ting er hva psykologen bidrar med: En fjortenårig pike ville på stor heisa-fest. Moren sa "Nei, du får ikke lov til å dra på det fyllekalaset og være ute hele natten". Piken klaget til psykologen. Han rådet henne til å spørre moren igjen, og utstyrte henne med argumenter hun skulle bruke overfor moren! Svaret var fremdeles nei. Psykologen skrev så en rapport til barnevernet (!) der han hevder at denne moren har vanskelig for å sette grenser for datteren.
Nei, moren – og tusenvis av andre foreldre – har ikke vanskelig for å sette grenser for barna. Men de har store vanskeligheter med å få barn og unge til å respektere disse grensene, fordi foreldrene motarbeides av "eksperter" utenfra.
2) En svensk mor vil redde sin datter fra å gå i hundene. Datterens barndom har vært grei og normal. Så kommer ungdomsopprøret. Som 15-åring rømmer datteren hjemmenfra og slår seg ned hos en gjeng som driver med hjemmebrent og ymse småkriminalitet. De er alle under det svenske barnevernets "omsorg"; det vil si at de bor i et "ungdomshjem" av den typen barnevernet på Hamar i årevis holdt den gutten fanget i som senere ble drapsmann på Stena Saga. I det svenske ungdomshjemmet øser barnevernet ut millioner på all mulig luksus, ungdommene kan få alt de peker på og gjøre hva de vil. De driver stort sett dank. Her vil unge Karin bo. (Se
Tonårsrevolt i socialstaten. Hur en 15-årig flicka försörjer 34 personer
Av Lennart Hane, advokat; 1994).
Moren prøver å få barnevernet til å støtte seg og bringe Karin hjem. Men nei, til sammen 30 personer tilknyttet barnevernet har vært opptatt med å "utrede" Karin og skrive dype og lange rapporter om hennes konflikt med moren. De mener naturligvis at den skyldes "psykisk omsorgssvikt" fra morens side og at Karin har sterkt behov for omsorg. De bestemmer at hun skal bo i ungdomshjemmet slik at de kan gi henne sin type sosial-pedagogisk "omsorg" der.
3) En 6-årig gutt i Telemark ble tatt fra sin mor av barnevernet, som vanlig uten reell grunn. Han er blitt plassert i et "miljøhjem" langt borte, og moren hindres i å treffe ham og beskytte ham. I dette "miljøhjemmet" er det flere andre fosterbarn, blant annet noen hardkokte 14-16åringer som truende sier til den lille gutten at "Her er det vi som bestemmer, og du skal vær så god gjøre som vi vil, ellers ...!"
*
Til alle tider har mange unger vært trassige, uskikkelige og ville, og foreldrene hatt sin fulle hyre med å holde styr på dem. Dette er naturlig fordi vi er den type biologiske vesener vi er. Et normalt, sunt samfunn sier ikke at alle vanskeligheter er foreldrenes skyld, men støtter isteden foreldres myndighet og mulighet til å oppdra sine barn samtidig som kjærlighetsbåndene mellom foreldre og barn ikke ødelegges. Vårt psyko-sosial-pedagogiske samfunn, derimot, har tilranet seg "grensesetterens" rolle og hindrer effektivt foreldrene i å hjelpe sine barn selv. Resultatene ser vi.
Sant nok prøver ikke alle foreldre å gi sine barn en virkelig oppdragelse. Ganske mange er blitt forledet av de samme "eksperter på barn og unge" som nå står hjelpeløse overfor oppførsel de selv har vært med på å skape. Men mange foreldre prøver, bare for å oppleve at samfunnet behandler dem som de aller minst relevante i barnas liv. Mer ansvarlige lærere prøver også. Det er blitt nødvendig at de tar et oppgjør med sine kolleger og deres ideologi.
* * * * * *
22 april 2019
Pedagoger og foreldre
Av Marianne Haslev Skånland
• •
Innlegget nedenfor ble, minus siste avsnitt, trykket i Bergensavisen (BA) 23.11.1995, under tittelen "Om oppførsel".
• •
Gunnar Hagen i Norsk Lærerlag mener (BA 16.11.1995) at jeg gir skolen alt ansvar for dårlig oppførsel hos barn og unge. Han bør lese mitt innlegg (9.11.1995) igjen.
Norsk Lærerlags forslag er visst mere penger og mere prat - ressurser og sosialpedagogisk personale til å registrere, diskutere, utforme tiltaksplaner, kartlegge og melde fra om mistanker, samt lære foreldre å registrere, følge med og følge opp. Men er det ikke nettopp dette man har drevet på med gjennom 40 år nå? Utviklingen tyder ikke akkurat på at det er riktig vei. Fornuftige pedagoger må tvert imot stå sentralt i å ta et oppgjør med et materialistisk og mekanisk-deterministisk syn på mennesker og deres atferd.
Gunnar Hagen vil samarbeide med foreldrene. Da nytter det hverken å "pedagurke" dem ved å spille bedrevitere, eller å knekke dem og deres barn ved å gi makten til helt andre, med kompetanse i ymse forskrudde filosofier.
Han nevner ikke med et ord de tragiske slakt av familier som samfunnet nå så ofte står for, gjennom hyperaktive representanter for sosiale og også pedagogiske profesjoner. Kvalifisert personale. Folk med kompetanse.
Det var dette jeg skrev om.
* *
Se også
Norsk Lærerlags holdning til barneoppdragelse
Av Marianne Haslev Skånland
6 mai 2006
Rus og kriminalitet – er det foreldrenes skyld?
Samlemappe ca 2003 – 2009
IQ-testen er etter oss
Av Ivan Kristoffersen
8 oktober 2003
Intelligens og nytteverdi
Av Synnøve Bjørnson Eilerth
27 februar 2003
Barnevernets metoder
Av Aage Simonsen
10 august 1996
Barn - foreldres eiendom!
Av advokat Tore Langbach
1993
Skal foreldre og andre slektninger "vurderes" som om de søker jobb?
Av Marianne Haslev Skånland
april 2003
*