*
22 februar 2019
Åpenhet er eneste medisin som fremmer rettssikkerhet
Av Olav Terje Bergo
I Advokatbladets artikkel Barn vil at alle rettssaker med mindreårige skal være lukket framgår det at Forandringsfabrikken har tatt et standpunkt i strid med barns og unges grunnleggende interesser.
Åpenhet rundt rettsprosessen er nødvendig for rettssikkerheten til de som IKKE har maktposisjoner i barnevern og domstoler. Barn og voksne som blir offer for vold, urett, bedrageri, uærlighet og overgrep, trenger åpne rettsmøter. De uærlige, inkompetente, inhabile og korrupte, de som misbruker sin maktposisjon i barnevern og domstoler, DE vil unngå åpenhet og offentlig oppmerksomhet.
Åpenhet kan være pinlig, risikabelt og vanskelig. Men det er bare åpenhet, moralsk mot, offentlig innsyn og diskusjon, som kan hindre og avsløre maktmisbruk og justismord. Derfor har gode rettsstater åpenhet i domstolene. Det er når mediene stenges ute og dommene anonymiseres, at det blir utrygt å være barn i domstolen. Når mediene slipper inn, vet dommere, psykologer og advokater at det er et samfunn utenfor, som følger med på dem. Da først blir det risikabelt å være maktarrogant, dum, uærlig, inhabil eller korrupt.
Den uretten barnevern, politi og domstoler utsatte Glassjenta for, hadde ikke blitt kjent, hvis ikke Stavanger Aftenblad hadde fortalt hennes historie. Avisen var standhaftig, utholdende og dyktig, og avslørte urett, kynisme, ondskap og lovbrudd. Historien om den hjerteløse behandlingen Glassjenta fikk i barnevernet, reddet henne likevel ikke. Hun ble ansvarliggjort og dømt til fengsel for det hun i fortvilelse og desperasjon hadde gjort, under barnevernets omsorg. Bergen fengsel er ingen søndagsskole. Men hun fikk det bedre der, enn hun hadde hatt det i barnevernet. Burde ikke Glassjentas historie ha ført til at barnevernet ble satt under administrasjon? Så vidt jeg vet, ble ingen av de ansvarlig for barnevernets mange lovbrudd mot Glassjenta straffet. Straffen falt bare på henne.
Da Glassjentas historie ble kjent, lovet fylkeslege Helga Arianson og andre samfunnstopper at nå hadde de lært, nå skulle alt bli annerledes. Løftene ble glemt, straks mediene flyttet søkelyset i andre retninger.
Til tross for en stri strøm av katastrofemeldinger fra barnevernet, fortsetter de som før. I helgen ble en ung mor og et barn(13) arrestert av tysk politi, på oppdrag fra et barnevern i Oslo. Barnet hadde flyktet fra barnehjem, gang på gang, og ville heller dø, enn å tvinges tilbake dit. Hva skal en mor gjøre da? Skal hun også svikte barnet sitt? De flyktet sammen til Polen, men ble tatt før de nådde fram.
Flere barn som opplever lovbrudd, tvang, omsorgssvikt, ondskap og uforstand fra barnevernsindustrien, politiet og domstolene, må nå fortelle sin historie. Helst før de blir hovedperson i sin egen eller andres straffesak. For DA åpnes rettsmøtet.
Ærlighet er ikke nok. Åpenhet må også til. Da blir medfølelsen og det folkelige raseriet før eller senere så overveldende ustoppelig, at det blir umulig å fortsette å behandle barn og foreldre slik barnevern, politi og domstoler gjør nå.
**
Se også
Anita Skippervik og Yngve Nedrebø:
Barn, barnevern og åpenhet
MHS's hjemmeside, 29 februar 2020
*