Menigfolk,
intellektuelle, og rettsstaten
av Marianne Haslev Skånland, Bergen
-------
Artikkelen ble først publisert i BergensAvisen (BA) den 17
mars 2002. Den finnes også på Rettsnorge.
-------
Det har gjennom den siste tiden pågått to debatter
tilsynelatende uten nevneverdig sammenheng:
I den ene har temaet vært om det var ut fra sunne
vurderinger at en del norske kulturpersonligheter og
intellektuelle tok til orde mot at USA besvarte angrepet på
World Trade Center med nådeløse midler. Debatten tok en
særlig interessant vending da det viste seg at USA på kort
tid oppnådde nettopp det de intellektuelle hadde hevdet var
uoppnåelig: At Taliban-regimet falt og at det i Afghanistan
ble skapt en helt ny politisk situasjon. Latterliggjøringen
av de intellektuelle har til tider gått så vidt at flere av
dem har tatt det personlig fornærmelig opp.
Den andre debatten har dreiet seg om i hvilken grad den
alminnelige kvinne og mann bør – for ikke å si åndelig
formår – å fungere som jury-medlemmer ved behandlingen av
alvorlige straffesaker. Her er det blitt stadig mer korrekt
å hevde at folk uten høyere teoretisk utdannelse ikke
formår å skille mellom rett og galt, og enda mindre mellom
gode og dårlige beviser i en straffesak. I denne debatten
er det ingen som griper ordet og påpeker at det vi reelt er
vitne til, er en åpenlys forakt overfor for den alminnelige
borgers dømmekraft. Aller minst fra intellektuelt hold har
det vært noen trøst å hente.
Kontrastene mellom disse debattene er slående: Det
fremstilles som dårlig folkeskikk å påpeke at flere
intellektuelle i sine standpunkter om Afghanistan-krigen
har stått som talspersoner for det rene sprøyt. Derimot å
hevde at menigfolk som ikke nødvendigvis har debutert med
en diktsamling på 75 sider, er enkle i sitt tankeliv, anses
som en modig bragd. Dette er i tillegg holdninger som
hevdes å gi rettsstaten rikere vekstvilkår. Vi ser
konturene av et maktspill der aktørene opptrer i roller mer
enn de fører argumenter: De intellektuelles rolle er å bli
tatt alvorlig uansett hva de hevder. Hvis de blir gitt svar
på tiltale, kan de alltids spille rollen som fornærmet.
Menigfolks rolle er å finne seg i å bli fremstilt nærmest
som tåper. Her kan det være grunn til å stille spørsmålet
om det er slik at velutdannete og intellektuelle viser en
slik overlegenhet i sin dømmekraft at de i størst mulig
grad bør få overta hele rettshåndhevelsen i samfunnet.
Nettopp på dette siste punktet er det nok at den siste
tidens to debatter har gitt grunn til ny ettertanke. Man
beretter om ukyndige jury-kjennelser, men det er sjelden
noen stiller tilsvarende spørsmål om kvaliteten av og
grunnlaget for kjennelser og dommer som produseres av
juridiske dommere og deres sakkyndige hjelpere. Bjugn-saken
står fortsatt som et strålende eksempel på at en jury
formår å skjære igjennom ødeleggende vås, og den juridiske
administrator av samme sak (nå høyesterettsdommer) pluss
det statlige etablissement som har "fulgt opp" saken,
fortsatt som et klassisk eksempel på hva slags samfunn den
intellektuelle ekspertise fører oss ut i.
*