15.04.2004



Når media løper barnevernets ærend

Av professor Marianne Haslev Skånland
 




Det ropes om politi og rasles med sablene

Nå i februar 2004 fattet radiokanalen P4 stor interesse for å beskytte folk med tilknytning til barnevernets virksomhet fra konkret eksponering av hva deres aktiviteter i realiteten går ut på, samt skremme mennesker som har vært utsatt for samme type behandling hos barnevernet fra å få kontakt med hverandre. I fortsetningen går delvis feilaktige pressemeldinger og forskruete referater, avisartikler landet rundt, en del debatter i radio, og uttalelser fra ymse hold, mest ut på å hindre at mennesker som har vært rammet av barnevernets pågang, får frem hvordan de blir behandlet og slutter seg sammen for å verge seg og advare andre.

Det er da svært så hysterisk våre medier gjentar og gjentar barnevernets og øvrige myndigheters egne myter om sin virksomhet? Hvis barnevernet var så storartet som de alle sammen sier, så hadde de kanskje ikke så mye å frykte ved at noen skriver offentlig at "disse personene kan vi ikke anbefale"? Hvis det er så at barnevernet i de aller fleste saker hjelper familier, med full respekt og pietet for familiens selvbestemmelses-rett og syn, hvorfor er det da så farlig å ta frem i lyset og rydde opp i de saker hvor det ikke er slik?

Vinklingen på uttalelsene de siste par dagene er stort sett til kjedsommelighet den samme, nærmest identisk med myndighetenes offentlige ideologi og propaganda om barnevernet som engler.


Merkverdige argumenter

Hele argumentasjonen innenfor feltet barnevern er besynderlig, helt ulik hva den er på andre samfunnsområder. Og denne propagandaen pøses ut over godtfolk, godt backet opp av de fleste media-aktører – de som skal vokte vår ytringsfrihet, vår rettssikkerhet og andre aspekter av samfunnets sunnhet. Det fins gode unntak, det skal jeg komme tilbake til mot slutten. Men hovedbildet er meget spesielt sammenlignet med hvordan andre områder av samfunnslivet blir analysert og behandlet.

Hva er så spesielt med dekningen av feltet barnevern at det må betegnes som besynderlig? La oss se på en sammenligning.


Forbruker-saker

Jeg sitter og ser på våre tv-kanalers forbruker-programmer. Der tar tv opp enkelt-sak etter enkelt-sak. De intervjuer forbrukeren som mener seg dårlig behandlet og går nøye inn i enhver detalj av dokumentasjon som finnes. De går detaljert inn i hvordan saken har begynt og hvordan den har utviklet seg. De oppsøker firmaet, forteller seerne hvor firmaet holder til, hva det heter, hva firmaets innehavere/sjefer heter. De oppsøker disse forretnings-drivende, stiller dem spørsmål etter spørsmål. De driver på uke etter uke, år etter år. Og det gir resultater.

Svært ofte prøver firmaene å vri seg unna sitt ansvar, men det fins også eksempler på forretningsdrivende som forstår at de må legge om, og som sier: "Ja, vi innser at vi har behandlet kunden galt, og vi ønsker nå å rette på det på en måte som er akseptabel for kunden."

Enda flere saker går til våre offentlig finansierte Forbrukerråd, som igjen behandler enkelt-saker, som finner ut om flere enkelt-saker dreier seg om samme firma eller er parallelle, og som klarer å assistere mange forbrukere som er utsatt for utilbørlig behandling. Til dels går Forbrukerrådet til aksjon mot firmaer som bruker ulovlige metoder. Forbrukerrådet sparer derved de enkelte forbrukerne for den store belastningen med å måtte gå til sak selv og føle seg alene i ørkenen mot et mektig firma med ressurser og makt.

TV-programmene bringer også jevnlig Forbrukerrådet inn i programmene, og ber dem om uttalelser i sakene programmet tar opp. Program-staben filmer alt dette og bringer det frem på skjermen. Hvorfor?

Jeg tror alle uten videre forstår to ting:

1) Dette dreier seg om forretnings-drivende som ikke har vært villige til å gi kunden hans rettigheter, trass i at kunden har strevet iherdig med å komme frem til en ordning, ofte over måneder om ikke år. Offentliggjøringen av sakene, hvor man går både store linjer og detaljer etter i sømmene, må til for å få disse forretnings-drivende til å oppføre seg bedre. Det er sjelden at forbedring kommer fordi personenes sjel blir forvandlet. Det skjer vel snarere fordi de blir redde for hvilken effekt eksponeringen av deres oppførsel har for deres anseelse og deres fortsatte virksomhet i potensielle nye kunders øyne.

Det er heller ikke særlig tvil blant publikum om at vi er berettiget til å få slik informasjon om konkrete firmaer og konkrete produkter, og til å advare andre mot firmaer og produkter som har vist seg utilfredsstillende, ikke blir rettet på, og unndrar seg innsyn.

Det skulle bare mangle.

2) Resultatet er at forretningslivet som helhet blir sunnere. Nettopp gjennom at de som driver med snusk eller svindel blir tatt ved vingebenet i full offentlighet, får vi beskyttelse mot mafia-tilstander og kan føle oss rimelig trygge på at ikke hele forretningsstanden er råtten.

Vi oppfatter også at det offentlige (Forbrukerrådet) støtter oss og hjelper oss mot de uhederlige, ikke minst ved å få sakene frem i lyset, og også dette styrker samfunns-moralen og vår trygghet mot å komme i hendene på overgripere.

At vi uten den slags tiltak ville oppleve omfattende utilbørlig forretnings-drift, er sikkert; det ligger i sakens natur. Selger og kjøper har forskjellige interesser, ståsted og oppfatninger – slik er realitetene. Derfor er det uunnværlig at vi har rett og mulighet til å få sakene frem så alle kan bli oppmerksom på dem.


Barneverns-saker

Her foregår det meste stikk motsatt. Saks-beskrivelsene fra myndighetene og myndighets-entusiastenes side begynner alltid midt på treet. Med det mener jeg at man lurer seg til å presentere saken slik at alt mulig ved myndighetenes versjon skal taes for gitt.

I realiteten er imidlertid det meste galt. Jeg skal gi noen få eksempler; listen over urimeligheter og selvmotsigelser kunne forlenges nærmest i det uendelige.

*

Barnevernet forlanger for det første ubegrenset tillit til at deres versjon av sakene er sann. Blir de bedt om dokumentasjon, henviser de til taushets-plikt, til sin faglighet, sin interesse for barns beste, sin offentlige godkjenning, sin erfaring, osv osv. De vil altså ha fribillett til å bli trodd.

Samtidig sier altså barnevernet at de tilstreber åpenhet om sitt arbeide. Men straks det blir gjort offentlig hva konkrete barneverns-ofre i konkrete saker er blitt utsatt for fra konkrete barnevernere tilknyttet konkrete kontorer, så nekter de samme barnevernere enten å uttale seg, eller de skriker opp og føler seg krenket, og ymse sjefer buldrer som om det betyr landets kollaps. (Vel, faktisk: det er slett ikke umulig at hele barneverns-konstruksjonen ville falle sammen hvis det virkelig kommer frem hvordan de agerer og hvilket nonsens deres "faglige kompetanse" består i. Men landet ville jo få det bedre.)

Er det krenkende å ta dem på ordet om åpenhet og beskrive offentlig hvordan de har arbeidet? Eller er det bare de som skal bestemme hva som skal være åpent?

*

For det andre forlanger barnevernet at vi ikke skal bry oss om enkeltsaker hvor der er begått feil mot familier, og at vi skal være med på at slike saker hverken bør rettes på, føre til erstatning for de skadelidte, eller føre til konsekvenser for skadevolderne. Vi skal visst også ukritisk godta at det dreier seg om uheldige, klossete feil, aldri om vedvarende målrettede aksjoner på tvers av alle opplysninger som legges frem om at barnevernet er ute på ville veier i hva de tror og mener om familien. Godtar vi ikke barnevernets syn på dette, bedømmes vi som kverulanter som blåser opp og overdriver og ikke skjønner at alle mennesker er feilbarlige.

Før vi godtar denne "analysen" av oss og våre motiver, bør vi huske forbruker-sakene. Når ble det redelig fremgangsmåte å nekte å gå nøye igjennom klagesaker og rette på overtramp og overgrep? Regimer hvor makt-utøverne trekker på skuldrene av sine feil, er velkjente; de går under navn vi nødig vil ha som merkelapp på vårt eget land, men som dessverre passer nettopp her.

*

For det tredje forlanger barnevernet at vi skal være med på at sakene hvor barnevernet forårsaker katastrofer for familier, skal veies mot de gode sakene, hvor familiene er fornøyd.
Dette ville være et fornuftig resonnement hvis man overveiet hvorvidt en etat var liv laga under forutsetning av at katastrofe-sakene ble ordnet opp med på normal vis og lignende stoppet for fremtiden. I tilfellet barnevernet har man imidlertid ingen planer om å stoppe feilene, ikke engang sette seg inn i hvor skrekkelige de er for dem feilene begås mot.

*

For det fjerde forlanges det at vi skal godta at barnevernets tiltak er et selvsagt gode for barn.

Det er aldeles unødvendig å gjøre utredninger av foreldre og barn for å fordele barnehageplasser eller økonomisk støtte; det kan en hvilken som helst administrerende funksjonær gjøre. Psykolog-spekulasjoner har ingen basis og er verre enn nytteløse, de er villedende.

Barnevernets såkalte hjelp er forøvrig ganske triviell. De fleste barnefamilier som trenger hjelp, trenger økonomisk assistanse eller vanlige, hjelpsomme venner som ikke har makt over dem. Barnevernet er ikke hjelpsomt.

Når det gjelder barnevernets såkalte rednings-virksomhet, dvs fjerning av barn fra foreldrene og plassering i fosterhjem, institusjoner og beredskapshjem, er dokumentasjonen av skadevirkningene av dette overveldende, og den er ensartet så å si verden rundt. Barnevernet har full mulighet til å sette seg inn i denne reelle forsknings-litteraturen, men hittil har knapt en eneste av dem ønsket det.

*

For det femte hevder barnevernet at de baserer sine tiltak på forskning om hva som er bra for barn, hvordan det går for barn hvis barnevernet aksjonerer eller ikke gjør det, og hva forskjellige problemer skyldes.

Dette er imidlertid pretensjoner som ikke beror på fakta. Barnevernet har ingen som helst basis for å kunne forutsi hvordan det vil gå med enkelt-individer, og de teorier de bygger på, gjør deres vurderinger ytterligere virkelighetsfjerne. Den eneste prognose som er verdt papiret den skrives på, er at sannsynligheten for at det går
dårlig for et barn, øker til omtrent det dobbelte hvis barnet tas fra sin familie, selv hvis familien er dårlig sosialt og økonomisk stillet og består av medlemmer som er både slik og sånn, og uansett om en fosterfamilie er aldri så meget bedre og bedre stillet. Dokumentasjonen er meget grundig.

Dette vil barnevernet ikke ta inn over seg. Isteden brukes mye tid på å hindre at de fosterbarn som er ulykkelige og lengter vilt etter sine kjære (og av dem er det mange), flykter eller blir fri, og på å hindre at de unndrar seg hjernevask og kan fortelle fritt om hvordan de lider som fosterbarn.

*

Og alt dette sprøytet fra barnevernet & co går altså i folk! Hellige enfold.


Åpenhet?

Barnevernets åpenhet består i at de gjentar slike påstander som nevnt ovenfor om egen fortreffelighet igjen og igjen, sier at i de fleste saker samarbeider de tett med foreldrene, og at i noen saker er det dessverre ikke nok med hjelpetiltak i hjemmet, at det ikke er de som bestemmer men fylkesnemndene, at det er de som ivaretar barnets beste.

Det er ikke uventet at både barnevernet og ymse kommuneadvokater nå prøver å gå hardt på med trusler om tiltale og fengselsstraff, for å få lagt munnkurv på effektiv informasjon til barnevernsofre og mulige fremtidige ofre. Vi må ifølge myndighetene gjerne synse vagt om barnevernet, men når det viser seg at vi vet noe, må det ikke komme ut. Hvis myndighetene virkelig lykkes i å få i stand slike rettssaker mot barnevernsofrene og de som prøver å hjelpe dem, trenges kanskje snart ingen ytterligere bevis på det barnevernsofrene har sagt hele tiden: det er som en heksejakt, som Stasi, som handelen med negerslavenes barn. Saktens har kommuneadvokatene tenkt å drive rettssaker av den typen vi husker så godt fra Sovjetunionen, mot opposisjonelle og kristne og hvem som helst som kritiserte systemet?

At våre journalister og redaktører i nesten samlet tropp ukritisk støtter myndighetenes linje, er vanskeligere å forstå. Hvorfor skriker de ikke opp? Hvorfor dokumenterer de ikke slike saker hver dag, og selvfølgelig på samme systematiske og åpne måte som forbruker-saker blir behandlet?

På et seminar i regi av barnevernet & co ble det holdt foredrag hvor foredragsholdere åpenlyst latterliggjorde Svanhild Jensen. Ja hva med Svanhild Jensen, som man altså føler seg berettiget til å stemple som idiot (hun er helt normal, men hvis hun ikke var det, hva så?) og dertil forakte? Hvor er rapportene fra pressen?

Hva med moren A som ble truet av barnevernet med at hvis hun prøvet å være en venn og hjelper for moren B, som var fratatt sitt barn av barnevernet, da ville A's barn også bli tatt?

Hva med saken der besteforeldre fortvilet forsøker å få sitt barnebarn ut av barnevernets makt og få det hjem til seg? De opplever isteden at de blir svertet av barnevernet på alle mulige måter, og at barnevernet går til ytterligere forferdeligheter overfor familien. På et tidspunkt anfører barnevernet som argument for at de mangler omsorgsevne at de har forsøkt å mobilisere politikere og fylkesmannen i sin sak. Den journalist som endelig lager en kort artikkel om saken, faller familien fullstendig i ryggen ved å avslutte med "Barnevernet overtok omsorgen for barnet etter morens død". Nei, det gjorde de ikke. De tok barnet fra moren mens hun levet. Hun orket da ikke mere, og begikk selvmord fordi barnevernet hadde tatt barnet. Det er lett å forstå at barnevernet ikke ønsker at dette skal komme frem. Det er ikke lett å tilgi journalisten som hjelper barnevernet og skader familien på denne måten.

Hva med en ung mor som i en etappe av sin kamp for sine barn nærmest ble truet av en dommer med at hvis hun fortsatte å forsøke å gjøre sin sak kjent, skulle han sørge for at hun fikk 3 års fengsel?

Hva med en familie i Sogn og Fjordane? Deres gutt ble tatt av barnevernet fordi han ble mobbet på skolen (!). Da han og foreldrene endelig fikk kjempet seg til en gjenforening, prøvet barnevernet seg med at de bare ville godta det hvis familien lovet å ikke gå ut offentlig med saken. Hvorfor gjør ikke en sånn sak varig inntrykk på hele Norges journalist-stand?

Hva med en sak hvor et barn vantrives i barnehagen og ikke vil være der, hvor barnehagen reagerer med å melde foreldrene til barnevernet, som så kommer på inspeksjon i hjemmet og skriver negativt i sin rapport om hjemmets standard, og dertil utspør foreldrene om deres seksualliv?

*

Om jeg kan dokumentere mine påstander, for eksempel med bevis fra enkeltsaker? Ja da, det er ikke dokumentasjon som mangler, det er media som ikke vil ha den, bringe den videre og aksjonere kraftig på basis av den.

Men egentlig skulle det heller ikke være sånne som meg som skulle måtte beskjeftige meg med det. Det er alle de som regner seg som skarpskodde detektiver, altså undersøkende journalister, som skulle granske barnevernet, iherdig og til bunns, uten forut inntatt forakt for barnevernets ofre. De skulle gå ut og finne sakene, og behandle menneskene som er rammet på en slik måte at de skjønner at journalisten er å stole på. Da kommer som regel fakta og overveldende dokumentasjon.

Men å nei, jeg glemte det: Konkrete, dokumenterbare fakta om overgrep fra myndighetenes side må jo ikke komme frem. – Det er så man blir temmelig sikker på hva som ville skjedd hvis jøder i tyske konsentrasjons-leirer i 1938 hadde lykkes i å sende sine beretninger til norske journalister: Ingen ting.

*

En gang iblant kommer det gode reportasjer, og man treffer på en journalist eller redaktør som er verdt sitt salt og som skjønner at i hans virke er det nødvendig med moralsk mot. Et slikt tilfelle fra Sverige (som er akkurat som Norge på området barnevern) finner vi i Göteborgs Tidningen (referanse nedenfor). Et annet i Bergensavisens reportasje om en familie på Vestlandet som er blitt forfulgt av barnevernet i 10 år, uten den minste grunn. Der har vi også å gjøre med to redaktører (hhv Fredriksson og Bergo) som har sett seg arge på hvordan barnevernet har fått pressefaglige utvalg til å bruke et vær-varsom-prinsipp til å gå myndighetenes ærend og gi avisene påpakning, i saker hvor barna og deres familier nettopp trygges gjennom offentlighet. De har ikke gitt seg, men fortsatt å rapportere. Vi får håpe de to avisene ikke gir seg senere heller men helst går til sak mot sine stater (som burde ha hindret disse sensur-forsøkene) for krenkelse av ytringsfriheten.


Hva er ytrings-friheten til for?

Ytrings-friheten er ikke viktig i konfliktfrie saker. Den er heller ikke til for journalisters og redaktørers egen skyld. Den er enkelt-menneskers rettighet å bruke til å forsvare seg, først og fremst mot overgrep fra egen statsmakt.

Media har ytrings-friheten betrodd på våre vegne for å gå i bresjen for slike enkeltmennesker som myndighetene skader.


*



Noen relevante artikler:

Barnevernet, pressen och yttrandefriheten (fra nkmr)
Leder i Bergensavisen och beslut i Pressens Faglige Utvalg

Feilen med Götene-saken
Av Jimmy Fredriksson

Götenefallet - Vi gjorde inget fel
Av Tomas Svedberg

Götenefallet - Vi gjorde inget fel (forts)
Av Tomas Svedberg

En debatt om politi og presse som sporet av:
Hvorfor blir 2 av 3 barn fjernet fra sitt hjem uten at de selv eller foreldrene varsles om flyttingen på forhånd?
Av Marianne Haslev Skånland

Barnevern, barnepsykiatri og medieoppslag
Av Lise Henriksen

Norske Amnesty, barnehjem og annet barnevern
Av Marianne Haslev Skånland

Och fjällen föll från mina ögon
Av Agneta Pleijel

A system that abuses the whole family
By Cassandra Jardine (Telegraph, 19.10.06)


*