*


30 september 2018







Marianne Haslev Skånland:

Maskinrommet roper alarm,
og hvordan barnevernets rykte kan forbedres



Det har nettopp være en konferanse om barnevern igjen, arrangert av
Bufdir denne gang, og med spesiell målgruppe ledere på lokalt og statlig nivå som er ansvarlige for gjennomføring av barnevernsreformen.

Det går rykter, skjønt ikke kvalitetssikret, om at en del tid på konferansen gikk med til spørsmålet om hvordan det frynsete ryktet barnevernet har, både her hjemme og i utlandet, kunne bli rettet på, men at folk vred seg en del og syntes det var vanskelig å tenke ut hvordan.

*

Alle våre myndigheter og politikere har internalisert en regel de har laget for seg selv: at de "ikke kan" diskutere enkeltsaker eller gjøre noe med dem. (Jeg har
annensteds betegnet dette som uansvarlig: det er ansvarsfraskrivelse, som kan føre til krenkelse av viktige menneskerettigheter.)

Under konferansen skal en foredragsholder fra Bufdir, som orienterte om prosenter av fornøyde "brukere" etc, ha blitt spurt om han noen gang hadde lest en enkeltsak. Svaret var nei, det hadde han ikke.

*

En visjon tar form: Jeg vet faktisk hvordan barnevernet lett kan forbedre sitt rykte vesentlig!

Visjonen konkretiserer seg som et bilde, hjulpet frem av en kort, slående beskrivelse på dansk, skrevet av Ivan Gerling en gang før år 2005 men fremdeles god som gull:
Opråb fra maskinrummet!

Han skriver om de mange forskere og sosialarbeidere som langtsomt og nølende må innse at det er innebygde problemer i det barnevernet gjør, men som ikke vil "gribe fat om nældens rod" for å røske brenneslen ut, men heller vil arbeide for å "få etableret 'bedre samarbejde med familien' eller 'forbedre kvaliteten i sagsbehandlingen'  eller 'forbedre forhold i plejefamilier og institutioner' ", og som viker unna fra å se i øynene det uakseptable i å berøve barn deres foreldre og deres hjem, i saker hvor ingen reell vold eller overgrep har funnet sted.

Gerling sier:
"At arbejde på at forbedre kvaliteten af udeanbringelser og tvangsfjernelser i de få tilfælde, hvor der enten ikke er andre muligheder eller ikke er bedre alternativer - er som at male skibets mastetop mens vandet flyder ind i maskinrummet fra et kæmpe hul i bunden."


*

Derfor er min oppskrift følgende:


Pass opp! Hør etter! Maskinrommet melder alarm!

Istedenfor å male barnevernsskutens mast, må alle på dekk – de som er ansvarlige for å styre skuten – inklusive folk høyt oppe i Bufetat, naturligvis, og statsråden og hennes statssekretær, omgående

• lese 10 enkeltsaker hver;

• gå sammen to eller tre av gangen og lete opp familiene og spørre dem, i respekt, hva som er sannheten om saken deres og hva familien ønsker nå;

• danne en akuttsituasjon-komité med regjeringens makt til å gjennomføre omgående beslutninger om å sette barna fri fra barnevernets kontroll;

• gi barna all praktisk hjelp de trenger for å forlate fosteromsorg hvis de vil, og for å kunne dra hjem til sine familier eller fritt ha alt det samvær med alle sine slektninger som de ønsker.


*


Kanskje skipet kan reddes fra å synke!

Så snart akutt-komitéen har ordnet opp med de første 50 sakene på denne måten, vil lokale barnevernskontorer ha begynt å skjønne det nye bildet og vil endre sine egne rutiner. (Vel, en del barnevernsledere kan kanskje trenge å bringes vennlig og fast til en midlertidig omsorgsenhet – et beredskaps-oppholdssted, så å si – vekk fra sine kontorer, hvor de ikke har hatt godt av å være.) Det kan også være håp om at nyvinningen vil få noen fylkesnevnder og domstoler som beordrer omsorgsovertagelser, til å begynne å være noe mer forsiktige i sin bedømmelse av barnevernssaker. Kanskje de kunne starte på den møysommelige marsjen tilbake fra forvaltningsstat til rettsstat?

Jeg tipper at det ville ha en eventyrlig virkning på ryktet til barnevernet og de myndigheter som styrer det. Ikke sant? Her hjemme, særlig når de frigitte familiene kan fortelle den gode nyheten videre i sør og nord og på facebook. Og i utlandet også.




*