*


4 januar 2018




Samtaler eller avhør? Undersøkelse eller etterforskning?

Av familien-er-samlet


Foretar barnevernet undersøkelser, eller driver de etterforskning? Har de samtaler med barna, eller dreier det seg i realiteten om avhør?

I en sak på facebook har Fylkesmannen kritisert barnevernet for å ikke ha snakket tilstrekkelig med barn, eller ikke å ha snakket med dem i det hele tatt. I første omgang høres dette ut som relevant kritikk. Tilsynelatende kan det blant annet dreie seg om tilfeller hvor barnevernet har henlagt saker, uten å ha snakket med barna. Fylkesmannen er gjerne mest bekymret når barnevernet ikke har invadert og endevendt familiene. 

Selvsagt bør barn involveres i barnevernsprosesser. Jeg stiller meg likevel spørsmålet. Ønsker vi at barnevernet skal snakke med barna våre? Og bør samfunnet tillate at en etat som i realiteten driver bevisinnsamling for eventuell overtakelse har uhemmet adgang til barnas hjerter og hjerner? 

I vår egen sak har både barnevernet og kontaktlærer hatt "samtaler" med barna. De hadde fri tilgang til barna fordi vi sto overfor trusselen om "økt bekymring" (=akuttvedtak/begjæring) dersom vi ikke tillot at barrnevernet kunne ha ukentlige samtaler med barna på skolen. Vår eldste datter refererer samtaler av typen "Er det sånn at pappa gjør sånn og sånn?" eller "Vi forstår at du har det vanskelig hjemme." Godteri på bordet i et lite rom. Invitasjon til pizzarestaurant for "å snakke litt". Uttak fra klassen i tide og utide som hun opplevde forstyrrende. Også besøkshjemmet hadde "samtaler" med barna, tydeligvis på instruksjon fra barnevernet.  

Hvordan kvalitetssikres slike samtaler som barnevernet har med barna våre? I vår egen sak satt jeg selv på et tidspunkt i "avhør" hos to kvinnelige barnevernsansatte som spekulerte fritt rundt barnas "seksualisering". Ingen kvalitetssikring. Barnevernet og tydeligvis også skolens ansatte hadde ubegrenset anledning til å drive med ukvalifisert utspørring av barna. 

Avhør på barnehusene - som likevel er det mest kvalifiserte vi har - er omdiskutert. Selv med de mest kompetente fagpersoner på plass, viser det seg at avhørene er beheftet med stor usikkerhet? Men "samtaler" med barna på skolen tar vi lett på. Da er det greit at personell uten ditto kompetanse sorterer skitt og kanel, og tar skitten videre med seg til Fylkesnemnda. 

Barnevernets samtaler med barn kan få svært alvorlige konsekvenser for familien og barna. Hva som blir sagt, hvordan samtalen foregår, og i hvilken grad barna presses eller ledes er utenfor enhver kontroll. Likeså hvorledes samtalen blir gjengitt og om barnas utsagn blir vridd og vrengt på. Likevel kan disse avhørene brukes som bevis i omsorgsovertakelsessaker. "Straffen" i slike saker er i realiteten verre enn i de aller fleste straffesaker. 

Særlig skolene, og kanskje også barnehagene, ser ikke ut til å ha betenkeligheter med å være en slags barnevernsfilial hvor barn kan monitoreres og avhøres. Kanskje fordi også skolens ansatte kan ha fordeler i barnevernssaker, gjennom fosterhjems- og beredskapshjemordningen. Empati og omtanke for barn kan tilfeldigvis også være lønnsomt. 

Problemet med barnevernet er at ting ikke kalles ved sitt rette navn. Tiltak er egentlig overvåkning. Undersøkelse er egentlig etterforskning. Samtaler er avhør. Og den såkalte rettsprosessen i enden av alt dette, som kan foregå i nemndas lokaler i etasjen under Fylkeslegen eller Bufetat, har langt større konsekvenser for de impliserte enn grove kriminalsaker. 

Det er snakk om å få livet lagt i ruiner. 

Rettssikkerhet på et lavmål, med en liksom-rettsprosess som avgjøres i en liksom-domstol av en liksom-dommer i forvaltningsapparatet. Og her leses "samtalene" opp som sannheter. 

Fylkesmannen må gjerne kritisere manglende samtaler med barn. Fylkesmannen har allltid et irrelevant fokus som til forveksling kan virke viktig og fundert. 

Vi bør imidlertid være realistiske: "Samtalene" med barn er i virkeligheten avhør av barn, utført av ukyndige og ofte forutinntatte personer på en måte som feier enhver rettssikkerhet til side og som i siste instans er et hasardspill med barnas fremtid.


**










*