*


25 november 2017



Lavmål i fylkesnemndene

Av familien-er-samlet



En jusprofessor har påpekt det alle med folkeskole og litt vett allerede har forstått:

Barnefamilier flyttes på sentre for foreldre og barn mot deres vilje
Aftenposten, 23 november 2017

Jusprofessoren mener det er problematisk at familier - med tvang - blir filmet og observert slik de blir på disse sentrene. En av tre slike saker ender i omsorgsovertakelse.

Jeg assosierer med et klipp jeg har på netthinnen av noen jødiske musikanter som spiller lystig sang for det tyske herrefolket. Bak de påtatte musikant-smilene en dårlig skjult redsel for gasskamrene. Med klarinett og fele spiller de for harde livet mens de observeres. Blir det deres tur i dag?

Foreldrene på sin side forsøker febrilsk å danse i takt med barnevernet. Hentes barna våre i dag?

En slik sammenligning mener Bufdir er høyst upassende, men jeg kan ikke hjelpe for mine assosiasjoner, Mari Trommald!

I prinsippet skjer det samme når en overbetalt psykolog eller psykiater sitter med blokk og blyant hjemme i sofaen din. Observatoriet er da din egen stue. Også da er klokken fem på tolv og prognosen har begynt å bli meget dårlig.

Artikkelen har betalingsmur. Men det som man kan lese tyder på at jusprofessoren tror at tvangen – nemndvedtakene om flytting til familiesentre
 - er ny. Det er den ikke. Den såkalte frivilligheten som krevdes før besto og består ofte i at barnevernet bruker barna som forhandlingskort. Det er selvsagt grovt umoralsk, men alle forvaltningsledd fra rådmann til barneminister vet at foreldre presses og trues med barna som våpen - og aksepterer det.

Hvis ikke....så...Barna er gisler i dette spillet, og foreldrene er smertelig klar over det.

Fylkesnemndene forstår ikke etikk, de forstår ikke begrepet verdighet og de forstår ikke jus eller menneskerettigheter. Og hvorfor skulle de det? De er selv et organ som
ligner på en domstol. De er ingen domstol. Fylkesnemnda er den utøvende makt - forvaltningen - som leker tribunal og tar barna dine, og ikke den dømmende makt. Derfor tvinges familier også helt åpent til overvåkning på sentre som forsøksdyr i observasjonsbur.

Dette er et humanitært lavmål, men allerede etablert praksis gjennom den frivillige tvangen som har foregått i årevis. Blindheten når det gjelder barnevern er grenseløs. Da kastes all anstendighet og kjøreregler som ellers gjelder i samfunnet overbord.



*