*



26 juli 2017




Hva med den nasjonale granskningen av barnevernssaker?

Av Marianne Haslev Skånland


Opp igjennom årene er det flere ganger kommet forslag om granskninger av barnevernssaker, fra grupper av barnevernsofre og mennesker rundt dem som ser hva barn og familier utsettes for.

Det er en gjenganger at våre myndigheter både lokalt og nasjonalt enten tier i hjel eller avviser slike oppfordringer, hvis de skal dreie seg om noe viktig: argumenter barnevern og psykologer bruker for å tvangsfjerne barn fra hjemmet, ulykkelige barn som vil hjem, som prøver å flykte fra fosterhjem og institusjoner, barn som ikke får skikkelig helsehjelp under barnevernet (fordi barnevernet bortforklarer alle problemer som 'forårsaket av foreldrene'), fylkesnevnd og rettsapparat som ikke vil høre annet enn barnevernets usannferdige versjon.

De granskninger myndighetene går med på å foreta, er til kjedsommelighet rent formelle kontroller av hvorvidt systemet følger lover og regler, uten relevans for mennesker som ødelegges av at systemet er som det er. Skulle en slik formell granskning tross alt komme til å trekke med seg avslørende fakta om innholdet av vurderinger foretatt i systemet, gjemmer våre myndigheter og politikere seg igjen bak taushet og likegyldighet eller represalier mot klagere: slikt som å ytterligere isolere barna fra dem. 'Enkeltsaker' vil det fremgangsrike, offentlige Norge ikke vite noe av.

Marianne Haslev Skånland:
Granskninger av barnevernet
MHS' hjemmeside, 18 juni 2017


*


En granskning på nasjonalt nivå

Så ble det for et par år siden oppfordret klart til en granskning nettopp av enkeltsaker. Oppfordrerne var en gruppe av mer enn 150 fagfolk (advokater, psykologer mm) som kom såpass godt frem i offentlighetens lys med en henvendelse at statsråd Solveig Horne vel ikke helt lettvint kunne unnslå seg. Henvendelsen var i form av en
bekymringsmelding publisert sommeren 2015:

Fagfolk vil kritisere barnevernet

Fagfolk melder bekymring om barnevernet
Aftenposten, 4 september 2015

Bekymringsmeldingen ble etter hvert publisert i sin helhet:
Bekymringsmelding

Som et resultat samtykket da statsråd Horne i at det skulle foretas en granskning av et utvalg på ca 100 enkeltsaker.

Det trakk, forutsigbart, svært ut med at departementet bestemte seg for hvordan dette skulle foregå og hvem som skulle gjøre det. Statsråd Horne uttrykte at en slik granskning ville komme til å ta to og et halvt år. Tidligere stortingsrepresentant Jan Simonsen uttalte i en appell han holdt ved en av demonstrasjonene våren 2016 mot barnevernets overgrep, at granskningen burde kunne vært gjort i greit tempo og vært ferdig rundt jul 2015, mens faktiske tempoet i departementets plan nok var tilpasset det kommende stortingsvalget høsten 2017, idet både statsråd Horne og hennes statssekretær Terning deretter sannsynligvis ville være ute av dansen og ikke lenger ville behøve å forsvare 'det norske systemet' som Norge absolutt ikke vil endre, trass i at de ikke klarer å forsvare det saklig, jf
Toppolitikere fra Romania sjokkerte over det norske Barnevernet og politikernes unnfallenhet
– Det er noe som skurrer når ingen vil snakke i Norge
. Korte sitater fra Jan Simonsen også her: Handlekraft i sneglefart.

Etter flere måneder var departementet og Horne kommet til at Helsetilsynet skulle utføre granskningen. Helsetilsynet er den myndigheten som fra før av er ansvarlig myndighet for barnevernet, så en granskning i regi av dem betyr at de skal granske sin egen utøvelse av ansvar.

Videre uttalte Horne at man måtte utforme et mandat, og at det måtte ny lovgivning til for å gi Helsetilsynet adgang til taushetsbelagte opplysninger.

I april 2016 ble det uttalt:

"På oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet starter Helsetilsynet nå en større gjennomgang av akuttsaker og saker om omsorgsovertakelse i barnevernet."

"Målet er å få mer kunnskap om behandlingen av barnevernssaker i Norge, og utenom selve saksbehandlingen, så skal det sakkyndige arbeidet og behandlingen i fylkesnemnda ettergås."

" – Departementet ønsker å få kunnskap om hvordan systemet fungerer, hvordan tvangssakene behandles og om hva som skjer i de tilfellene det svikter, melder Helsetilsynet på sine nettsider."

Helsetilsynet skal granske barnevernssaker
Sunnmørsposten, 19 april 2016

*

Man trengte vel ikke være synsk for å forutse nogenlunde hvilken vei denne granskningen ville ta. Den ser ut til å bli nok et klassisk eksempel på hvordan et etablert maktsystem med tilhørende byråkrati kan begrave og nulle ut enhver kritikk. At et konformistisk, nærmest totalitært system preger driften av Norge, under den liberal-demokratiske, frihetselskende overflaten, kan det være vanskelig å se. Men det er der, jf Nils Morten Udgaard:
Norge og det "sivile samfunn").


Den 3 juli 2017 er det kommet en opplysende artikkel / kommentar om den bebudede granskningen, fra advokat Olav Sylte, som nærmest viser at Helsetilsynet, og dermed Barne- og likestillingsdepartementet med, ville passet fint i den gode, gamle tv-serien
Yes, Minister:


Gransking av barnevernets fremstillinger
Advokatfirmaet Sylte, 3 juli 2017

"
Helsetilsynet sier i dag at de som utgangspunkt ikke vil høre foreldrene syn, i granskingen av norsk barnevern som ble påbegynt for ett år siden. Det kan sammenlignes med at politiet bare avhører fornærmede, før mistenkte blir tiltalt."

"Det hører med til historien at ikke en eneste sak hittil er trukket ut til gransking en gang. I følge tilsynet vil de begynne uttrekkingen først til høsten."

Helsetilsynet:
   "Dersom det ikke foreligger et fullstendig vurderingsgrunnlag
   skal vurderingsgrunnlaget utarbeides i samarbeid med Bufdir.
   I tillegg bør representanter for de aktuelle fagmiljøene
   (kommunale barneverntjenester, sakkyndige, nemndene),
   andre relevante fag- og forskningsmiljø, og representanter
   for barnevernsbarn konsulteres."
"På spørsmål om hvordan granskerne skal få innsikt i foreldrenes opplysninger, anførsler og perspektiv om feil, menneskerettighetsbrudd osv, opplyser tilsynet at de antar at dette fremgår av barnevernets beskrivelse av saken eller av foreldrenes tilsvar til fylkesnemnda (skrevet av daværende advokat som f.eks. kan være tildelt foreldrene av barnevernet eller fylkesnemnda)."
" Helsetilsynet har åpenbart misforstått. Det fremgår bare helt unntaksvis hva foreldrene mener om sakshåndteringen i barnevernets saksfremstilling og i tilsvaret til fylkesnemnda."

"... tilsynet sier nå i ettermiddag selv at dette ikke er noen gransking slik media har gjengitt."

Helsetilsynet:
   "Som det fremgår av mandatet er dette ikke en granskning
   eller en enkeltsaksgjennomgang for «å vurdere og konkludere
    om lovpålagte krav er brutt i den enkelte saken»
   (mandatet side 2). Prosjektet skal gjennomgå ett antall saker
   for «å få en bred situasjonsbeskrivelse…» (mandatet side 2)."


*


Så ja da. Norge er perfekt, som før. Det er altfor mange aktører som er ansatt i systemet eller har fordel av det, til at man bør vente noen endring på grunnlag av fornuft og humanitet.

  
Flere kommentarer tilknyttet granskningen og elementene i den finnes her:
Varslet gransking av enkeltsaker
Forum Redd Våre Barn, 23 april 2016 – 


Jeg siterer fra to innlegg i tråden som setter tingene på plass, i lys av hvordan granskningen har utviklet seg:

mater familias, 20 juli 2017:
   "Dett var dett. Den varslede granskningen er ikke lenger en granskning.
   Enda en gang svikter kontroll- og tilsynsmyndigheter barnevernsofrene. Trår man vannet og lar tiden gå slik at flest mulig ofre skal falle fra før det blir tatt tak for å rette opp i uretten tusenvis av barnevernsofre har lidt og lider? Vil man slik minimalisere skandalen?
   Trår man vannet og lar tiden gå slik at flest mulig barnevernsovergripere skal rekke å pensjonere seg før det blir tatt tak i uretten de har begått? Nok en gang, velger man å skåne de ansatte fremfor å beskytte ofrene?
   Det er en skam."


familien-er-samlet, 21 juli 2017:
   "Ikke overraskende. Det lå egentlig i kortene. Myndighetene er ikke villig til å ha beslutningsprosesser som brukerne har tillit til. De er ikke villige til å ha klage- og tilsynsordninger som er effektive og som publikum har tillit til. Og når de skal foreta en gransking, gjør de det på en måte som ikke vil munne ut i noe som helst. 
   I landet vi bor i kommer folk bærende med syke på bårer til sykehus. I landsbyen går de sammen om å bære båren. Naboer slår seg sammen i lag. Åtte mann. Fire bærer om gangen. Neste gang kan det være en selv som er syk.  
   I Norge ser vi denne samme dugnadens ansikt, når den har fått utvikle seg over lang, lang tid. Vi kaller det fremskritt. Fellesskapet har blitt til byråkrati, og byråkratiet vil mer enn noe opprettholde seg selv. 
   De som skulle hjelpe, og som nå ikke lenger bærer båren, men sitter bak en skrivepult, har sitt eget nettverk som de pleier. Og dette nettverket er som en ugjennomtrengelig mur som den lille mann kan slå sine knoker til blods på, når han ønsker å fremme sin sak. Likeledes er nettverket svært effektivt til å pulverisere instrukser som den får ovenfra.
   Den som ligger på båren, er glemt."






*