*
13
juni 2017
Marianne Haslev
Skånland:
Er Norge et
foregangsland hva angår
menneskerettigheter?
Petter
Wille, direktør ved Norges nasjonale institusjon for
menneskerettigheter:
Menneskerettigheter:
Er vi et
foregangsland?
Til
tross for at Norge er rangert som en av verdens sterkeste
rettsstater, er enkelte menneskerettigheter under press
også hos oss.
Dagbladet,
13 juni 2017
"I
dag behandler Stortinget årsmeldingen fra Nasjonal
institusjon for menneskerettigheter (NIM) om
menneskerettssituasjonen i året som gikk. For hvordan står
det egentlig til med den? Det korte og opplagte svaret er
at det meste er svært bra – men at selv den norske idyll
har noen mørkere flekker. I Rule of law index, verdens
grundigste oversikt over hvor gode rettsstater land er,
ligger Norge i år som nummer to, bare slått av Danmark. Vi
har en sterk tradisjon som menneskeretts- og fredsnasjon,
det dominerer vår fortelling om hvem vi er.
Menneskerettighetene er den rettsstatlige
motmakt som begrenser flertallets makt over mindretallet.
De oppstiller noen absolutte skranker for hva våre
folkevalgte politikere kan bestemme og gjøre, som et
bolverk for en fremtid vi ikke
kjenner."
En god oversiktsartikkel. På flere områder holder ikke
Norges forståelse og praksis av menneskerettigheter mål.
Dette er forpliktelser som vi gjennom å være medlem i
Europarådet har lovet å overholde. Det hjelper lite at
heller ikke andre medlemsland følger dem slik de bør. Norge
har færre unnskyldninger enn de fleste for å fortsette i
gamle spor og ikke bedre seg, men tvert imot prøve å vri
oss unna. Det er litt vanskelig for meg å forstå hva det
skal bety at enkelte menneskerettigheter er "under press" –
hvem mener Wille presser? Myndighetene eller de mennesker
som er berøvet rettighetene?
Artikkelen tar opp flere områder. Fra et ståsted med særlig
interesse for barnevern er det positivt at barnevern
faktisk er det første artikkelen omtaler:
"At
vi har en utfordring på barnevernsfeltet, er godt
illustrert gjennom det ekstraordinære i at hele ni saker om
norsk barnevernspraksis er fremmet for Den europeiske
menneskerettighetsdomstol (EMD) – denne domstolen har
generelt svært få saker mot Norge. Er Norges balansering av
statlige tiltak for barnevern mot foreldrenes rett til
familieliv i tråd med våre internasjonale
menneskerettsforpliktelser?
Og hvorfor klarer vi ikke å slutte
med overdreven bruk av isolasjon i fengsler? Ulike FN
organer har gjentatte ganger kritisert Norge ikke bare for
uheldig, men ulovlig isolasjonspraksis. Hva er det som gjør
at vi, i større grad enn mange andre land, ser oss nødt til
å bruke så mye tvang i
psykiatrien?"
Artikkelforfatteren tar imidlertid alvorlig feil når han
tror at problemet med barnevernet dreier seg om en
"balansering av statlige tiltak for barnevern mot
foreldrenes rett til familieliv".
For det første dreier det seg i minst like høy grad om
barnas rett til familieliv sammen med sin biologiske
familie som foreldrenes. Ingen andre konstellasjoner av
personer kan av naturlige grunner fullgodt balansere den
tragedie det er for barn å berøves sine foreldre, og
sannsynligheten for at det da går dårligere for dem er så
stor at den ikke er til å overse. Jf kulepunktene
her:
Politisk program for barnevern på
lokalplan
og
Barnemishandling som
barnevernsmyndighetene ikke ønsker å kjenne til - 2:
Vold mot stebarn kontra biologiske barn: Daly & Wilsons
forskning
Er biologisk slektskap irrelevant for
menneskenes liv?
samt litteraturlistene i de to siste artiklene.
Faktisk er det slik at Den Europeiske
Menneskerettighetskonvensjon (EMK)
Artikkel 8 om
retten til familieliv regner samhørighet som en
gjensidig
rett for
familiemedlemmene, og flere saker er blitt klaget inn
til EMD av foreldre og barn felles, foreldre og barn som
er blitt adskilt av barnevernsetater.
For det andre er Wille naïv og farlig uinformert når han
tror at det den norske stat regelmessig praktiserer gjennom
barnevernet, er noe i nærheten av tiltak som verner barn og
er bra for barn. Han kan vanskelig ha lest noe annet enn
offentlige dokumenter, når han altså ikke har merket seg
alle usannhetene og hele den kvakksalverske
ideologiseringen som preger barnevernet. Det dreier seg
ikke om noen balansering av den art han tror.
"Gjennom
god gravejournalistikk fikk vi i 2016 avslørt overdreven
bruk av tvang og beltelegging. Ytringsfriheten har generelt
gode kår i Norge. Én grunn til dette er at domstolene har
understreket viktige rettigheter som våre politiske
statsmakter ikke har regulert."
Det kan meget mulig være riktig når det gjelder tvang i
psykiatrien og ytringsfrihet generelt. Men det har langt
fra vært noen energisk graving når det gjelder tvang og
ytringsfrihet i barnevernssaker. Thomas Ergo og hans
kolleger i Stavanger Aftenblad er så å si alene om å ha
gått systematisk til verks, i saken Glassjenta. Det vanlige
har i minst tre tiår som jeg har innsikt i, vært at presse
og media anstrenger seg adskillig sterkere for å sjikanere
barnevernsofre, er uinteressert i sakene, nekter å
undersøke familiens dokumentasjon av sine saker, og – hvis
de i det hele tatt vil skrive om sakene – støtter
myndighetenes versjon, uten
at det er saklig
grunnlag for dette. Myndighetenes aksjoner mot både
bevegelsesfrihet for foreldre og barn i barnevernets makt
og mot deres ytringsfrihet har utviklet seg til nærmest et
stormløp.
*
Vi får håpe at den begynnelsen som denne artikkelen er,
utvikler seg videre til virkelig innsikt hos personalet ved
Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter,
gjennom basale studier av virkelighetens barnevernsregimer
i inn- og utland, ikke bare i dagens situasjon men også
tilbake i tidligere tiår. Norges lovgivning og praksis er
relativt grotesk. Det er også praksis i flere andre land.
Vi må håpe at Norge blir dømt i de nåværende sakene i
Strasbourg, og at dette legger et fundament som er til
hjelp for reformasjon i flere land.
*