*



20 april 2017


Kristelige skolefolk forført av barnevernet?

Av familien-er-samlet


• • •
familien-er-samlet er en far som for noen år siden har lykkes i å redde sin familie ut av Norge før det ble for sent. Han har på Forum Redd Våre Barn skrevet mange innsiktsfulle innlegg som er til hjelp for andre barnevernsofre, om barnevernet, deres fremgangsmåter og deres samarbeidspartnere.
    Nedenstående artikkel ble postert på forumet som to separate innlegg i litt forskjellig sammenheng. Jeg publiserer dem i motsatt rekkefølge men samlet. De handler begge om hvordan skolefolk, som også erklærer seg som kristne, går barnevernet til hånde, hvordan de er uten motforestillinger, fullstendig oppslukt av troen på at alt de i rådende ideologis navn er med på som underminerer og oppløser et barns familie, er
vern av barn, fullstendig uten å åpne øynene for at når de selv velmenende "griper inn", har det i sak etter sak vist seg å representere en langt større fare for barna.
    Innleggene er publisert her med forfatterens sjenerøse tillatelse.
Marianne Haslev Skånland
• • •



20 april 2017

Jeg ryddet litt i papirer her om dagen. Det dukket opp et brev fra Norge. Det var SFO-lærer som skrev brev til barna våre noen måneder etter at vi hadde flyktet. Hun skrev at hun savnet dem som elever ved skolen, at hun ble så lei seg når hun fikk vite at de hadde flyttet, og at hun håpet at de gikk i en kirke der de fikk høre mer om Jesus.

Joda. Jeg tviler ikke på at SFO-damen mener hun er oppriktig.

Men det er nå en gang slik at det var SFO-damen som startet det hele, og at resultatet av skolens tospann med barnevernet hadde blitt at våre barn ville sluttet ved skolen og bli spredt for alle vinder, i ulike deler av land eller fylke. Dersom vi ikke hadde kommet oss unna i tide.

Rektor sendte på denne tiden også hilsen via mail og sa at de savnet barna våre og at vi hadde "noen fantastiske barn".

Skal man le eller gråte? Kanskje begge deler.

SFO-lærer var årsak til den første bekymringsmeldingen. Greit nok. Jeg hadde vært hardhendt med barna og skolen gjorde ikke noe galt ved å melde til barnevernet. Jeg trodde jo på denne tiden også at barnevernet hjalp barn og familier. Slik de aller fleste som ikke har nærmere kjennskap til etaten tror.

Jeg hadde fremdeles tillit til SFO-læreren. Riktignok sa hun en gang at "kanskje Gud ser at dere ikke klarer å ha barna", da jeg i en samtale med henne fortalte litt om hva barnevernet stelte i stand i våre liv. Det overrasket meg.

Jeg var likevel så fjern fra tanken om at hun kunne være imot oss, at jeg ville ha henne som vitne i nemnda, fordi jeg hadde inntrykk av at hun forsto at vi ikke var dårlige foreldre.

"En dårlig ide", sa advokaten min etter å ha kontaktet henne. "Hun bare snakker om at barna ikke vil hjem etter SFO, underforstått at barna ikke har det bra hjemme!" (Barna våre har alltid vært veldig engasjert i aktivitetene ved SFO slik at de ofte ville vente til slutt med å gå hjem. Jeg ble derfor ofte sittende på en benk å vente på at de var ferdig med ballspill o.l.)

Det var også SFO-lærer som sammen med barnevernet – og uten at vi visste noe – spurte barna våre om de ville flytte til henne en periode istedenfor å gå hjem for dagen. Det var etter at barnevernet og hun selv hadde forsøkt å snakke med ungene og nærmest få dem til å fortelle at de ikke ville hjem. Da min kone dagen etter laget en scene på skolen på grunn av dette, ble også det rapportert til barnevernet.

Jeg har i ettertid forstått at dette var barnevernets forsøk på å sette i stand et akuttvedtak. Med pizza og godteri som smøring. Men at ungenes klare uttalelser om at de ville hjem og ikke flytte, antagelig forhindret det.

Det var også SFO-læreren som satte seg på sin sykkel og syklet de få kilometerne til huset vårt allerede første skoletime første skoledag da barna uteble, og konstaterte at familien ikke var hjemme.

Jeg gav min eldste datter brevet som jeg nå fant igjen. Hun leste det og spurte "Pappa, visste du at Linda (SFO-lærer) allerede hadde en fosterjente boende hos seg?"

Nei, det visste jeg ikke. Men det får jo brikkene til å falle på plass. Å ha barn – som helt riktig er fantastiske på alle måter – boende hjemme hos seg en kortere eller lengre periode og attpåtil få godt betalt, er fristende også for dem som proklamerer Jesus i tide og kanskje også i utide. Kan man samtidig lulle seg inn i tanken om at man er med på å redde barn fra vonde foreldre, har det heller ingen bismak. Om man til alt overmål har "godkjenning" fra Vårherre, er man også garantert mot dårlig samvittighet.

"Penger gjør oss glade", sa min gamle far ofte før. Litt i skjemt og litt i alvor.

Vår sak kunne i teorien endt med at en SFO-lærer som melder bekymring og bidrar til at sak går mot omsorgsovertakelse, faktisk blir sittende igjen med økonomisk vinning av det hele. Selv om jeg nok er den eneste som er frekk nok til å konstatere det, og jeg ville bli stemplet som tvers gjennom vond om noen ved skolen fikk høre en slik oppsummering.

Neida. Jeg tror ikke SFO-læreren er korrupt, i direkte forstand. Den norske korrupsjonen er jo unik på den måten. Ingen av dem som lar seg påvirke av tilgangen til offentlige midler tror at de styres av annet enn sin godhet.

Men det er trist at skolene og de ansatte der er så bevisstløse at de lar seg dra med inn i et maskineri som knuser og utarmer en famile. Og deretter sender hilsener til barna som om de ikke selv har gjort det de kunne for å bidra til deres undergang.


Det er kanskje det som er det verste med hele barnevernssystemet. Alt det destruktive skjer i det godes tjeneste, og på en slik måte at aktørene ikke selv forstår hva de er med på.

*


12 april:

Konklusjonen min er også at skolen kaster bensin på bålet. I vår sak fortsatte skolen å sende bekymringsmeldinger etter at barnevernet var tungt inne. Og det virker som de kommuniserte fritt med barnevernet uten at vi visste det. Vi var klientifisert.

Barna sa seksuelle ord i friminuttet, dermed melding til barnevernet og spekulasjoner om incest eller denslags.

Skolen spurte døtrene våre om de villle flytte og bo hos SFO-lærer. Da datteren min fortalte dette hjemme ble min kone fortvilet og gikk til skolen hvor hun gråt og var ute av seg. Min kones opptrinn ble så meldt til barnevernet og ble brukt som et av mange argumenter for omsorgsovertakelse. Barnevernet synes at foreldre må være rolige og forstandige når barnevern og skole uten ett eneste vedtak planlegger en omsorgsovertakelse, og sender ut noen følere for å se om barna kanskje er motiverte for et akuttvedtak. Det var de ikke, til tross for godsnakk, godteri og pizza.

Det faktum at barna trivdes på skolen og ikke uten videre ville avslutte ballspill eller aktiviteter på SFO når de ble hentet for dagen, ble vridd til at de ikke hadde det godt hjemme.

Da vi endelig flyktet og barna ikke møtte på skolen første skoledag etter sommerferien, syklet SFO-lærer hjem til oss og konstaterte at vi ikke var hjemme. Dette skjedde allerede første skoletimen, fordi jeg meldte fra til rektor klokken 0930 norsk tid pr. mail om at vi var utvandret og at barna hadde sluttet på skolen. Ivrig i tjenesten kan man si. Forklaringen i ettertid var at skolen lurte på om vi hadde tatt feil av dagen, og ville se om vi var hjemme. Særlig. Jeg regner med at skolen var overivrige løpegutter for barnevernet og at de antagelig ergret seg for at damen på sykkelen ikke tok seg en tur rundt huset vårt allerede på søndagen. Da var vi imidlertid på vei ut av landet.

Jeg var allerede på det tidspunktet så paranoid at jeg tenkte at dersom vi reiste første skoledag, kunne vi i verste fall risikere at noen ble alarmert og at vi ble stoppet på flyplassen og forhindret fra å reise. Politiet er jo trofaste mot barnevernet til det siste, handler først og spør om hjemmel etterpå.

Skolen sendte så melding til NAV om at barna hadde fravær som følge av utenlandsopphold. Skolen skrev til og med at de hadde "grunn til å tro" at vi oppholdt oss der og der. De hadde ikke bare "grunn til å tro", de hadde fått ettertrykkelig og skriftlig beskjed. Barna var utmeldt av skolen og utvandret, de hadde derfor ikke "fravær", og skolen hadde fått oppgitt nøyaktig hvor vi hadde flyttet. Men skolen fant det for godt å mistenkeliggjøre oss.

Skjemaet skolen brukte, er beregnet på foreldre som sender barna ut av landet for å bli omskåret, giftet bort og denslags, slik at NAV kan stoppe barnetrygden. Rektor var brydd da jeg konfronterte henne i ettertid. Hun visste kanskje innerst inne at hun hadde faret med løgn og "båret falsk vitnesbyrd om sin neste"? Vi fikk nå uansett stoppet barnetrygden prompte, og måtte tilbakebetale en måned som vi urettmessig hadde fått utbetalt. Det vi gjorde - stikke av fra veien mot det sikre helvete - var kanskje en synd verre enn omskjæring og tvangsgifte tilsammen.

Dette var en kristen privatskole. Skolens praksis kalles kristen nestekjærlighet. De står med åpne armer for å bli fosterforeldre for dine og mine barn. Ikke på grunn av pengene, men fordi de bryr seg så inderlig at det er ubehagelig. De ledsager en kjeppjaget mor, far og fire unger på veien til Bloksberg fordi noen jo skal dit uansett. Slike folk har ekstra sensitiv samvittighet og er uendelig lojale. Mot systemet. Om noen skulle lure.

*


*