*
30 mars 2017
Det tragikomiske barnevernsparadokset
Av familien-er-samlet
Med kommentar av Marianne Haslev Skånland
• • •
Innleggene har tidligere vært publisert på Forum Redd Våre Barn. De er gjengitt her med tillatelse fra skribenten familien-er-samlet.
MH Skånland
• • •
7 februar 2017
familien-er-samlet:
Jeg er en av dem som ifølge barnevernet ikke har omsorgsevne, selv om barnevernet virker heller forvirret når de skal redegjøre for hvorfor. En av grunnene er antagelig at jeg har gitt dem relativt klare, men saklige meldinger om hva jeg synes om jobben de gjør. Jeg tviler imidlertid ikke på at barnevernet hadde fått medhold om vi hadde akseptert å bli fornedret i Fylkesnemnda, og derfor pakket vi tingene våre og reiste.
Jeg har ofte tenkt på hva konklusjonen ville bli dersom barnevernet fikk i oppgave å vurdere seg selv, utifra de samme kriteriene de bruker når de vurderer foreldre. Det blir selvsagt hypotetisk, ettersom barnevernet mindre enn noen er i stand til å ha et objektivt syn på seg selv - eller familiene de vurderer og gjerne er i åpen konflikt med. Men når vi ser på resultatene av barnevern der barn i offentlig omsorg gjør det dårlig på de aller fleste områder i livet, ville den eneste fornuftige konklusjonen av en slik vurdering være:
Barnevernet har ikke omsorgsevne.
Man skulle tro at det viktigste premisset når man omplasserer barn, var at barna beviselig ville få det bedre på stedet de plasseres, enn de ville hatt det hjemme. At man med rimelighet kunne hevde at barna ville profitere på omplasseringen.
Slike krav er det imidlertid ingen som stiller, verken i nemnd eller rett. Antagelig fordi det er snakk om en svak gruppe som i liten grad er er i stand til å kjempe for sine egne rettigheter, og som sjelden blir lyttet til. Isteden blir de overkjørt sammen med sine foreldre, som anklages for å kun tenke på egne behov, men som svært ofte er dem som i realiteten kjemper for barnas interesser.
Barna er således en takknemlig målgruppe for alskens tiltak: De godtar hjelp som slett ikke hjelper, fordi de verken har et valg eller en stemme. Riktignok gjør en del barn opprør, men det hører vi ikke så mye om. Og barnevernet har ingen problemer med at barn som de forsøker å hjelpe, blir straffet hardt når opprøret går over stokk og stein, og utover loven. De stakkars barna som ikke visste sitt eget beste er da mer enn voksne nok til å kastes i fengsel. Mens barnevernet stort sett alltid unngår påtalemyndighetens søkelys.
Det er også det som er problemet med dagens barnevern. Man tar barna fra såkalt dårlige foreldre, for å plassere dem i sammenhenger som aldri har vist seg å være bra for barn, og som heller aldri vil bli det. Uansett hvor mange penger man sprøyter inn, uansett hvor fine ord man bruker om den omsorgen som gis, og uansett hvor gode barnevernets intensjoner måtte være.
Forleden beklaget statsminister Erna Solberg offentlig overgrepene som den norske staten har begått mot den samiske befolkningen. Slike beklagelser kommer alltid på et tidspunkt når det koster forholdsvis lite å komme med dem.
Hvor lenge må vi vente før politikerne erkjenner det som foregår innenfor barnevernssektoren? Antagelig vil det koste for mye om politikerne allerede nå skulle gå ut med en offentlig beklagelse for alle de liv som har blitt ødelagt i barnevernets regi.
Men dersom du i all politisk ukorrekthet skulle smuglese på dette forumet i ledige stunder, Erna Solberg;
Jeg håper du også leser brevet som min datter nå har skrevet til deg, og at sekretæren din ikke stopper brevet på forkontoret Jeg håper også at du tar imot invitasjonen til å komme til varmere himmelstrøk for å hilse på henne og søsknene. Vi er ikke de første som flyktet fra Norge på grunn av barnevernet, og vi er heller ikke de siste. Flyktningestrømmen går begge veier, men de fleste holder kjeft om de hundrevis, kanskje tusenvis av norske familier som har søkt tilflukt i utlandet.
Vi bor nå i en del av verden som også Norge har kritisert for å bryte menneskerettigheter. Men ikke ett ord hører vi fra norske myndigheter om de menneskerettighetene som brytes i Norge.
Skal dere nå snart ta problemene innenfor barnevernsetaten alvorlig?
* *
29 mars 2017
familien-er-samlet:
Det er jo også noe med tanken om "barnets beste" som blir fullstendig misvisende i saker der barn tvangsflyttes. "Barnets beste" er etter mitt syn både et bedrag for befolkningen og et selvbedrag for de barnevernsansatte.
For å få dette ned på jorden bør vi helt bort fra ideen om at omsorgsovertakelser gjør noe bra for barn. Mens vi samtidig erkjenner at omsorgsovertakelser likevel kan være et minste onde når det å bo hjemme er umulig, farlig eller av andre åpenbare grunner helt uaktuelt for barnet.
I vår egen sak gav saksbehandler verbalt uttrykk for at omsorgsovertakelse bare var aktuelt i ekstreme tilfeller. Mens praksis viste noe ganske annet.
Når "barnets beste" inneholder den superlative formen av ordet "bra" eller "god", forledes man til å tro at det dreier seg om noe godt.
Det gjør det definitivt ikke.
"Barnets beste" er en svindel som bør erstattes med begreper som tilkjennegir at omsorgsovertakelser i seg selv er en negativ hendelse, en ekstrem påkjenning og et onde. Som i beste fall kan redusere den totale belastningen på et barn, men som kanskje desto oftere medfører det stikk motsatte.
I en slik dimensjon og forståelse av hva bortplassering egentlig innebærer blir begreper som sakkyndige, blikkontakt, foreldreferdigheter og samspill dessuten fremmede og irrelevante.
* *
30 mars 2017
Marianne Haslev Skånland:
"Barnets beste" –
"bedrag" – – "selvbedrag"
"svindel" – – –
familien-er-samlet's to innlegg her klinger klart, og minner om hva så mange har sagt. At flere sier det, betyr ikke at det er overflødig eller utenkende plagiat. Det er snarere et symptom på innsikter som tenkende mennesker, nærmest uansett startsted, til slutt kommer til når de ser barnevernet i virkeligheten. Det er godt – faktisk nødvendig – at de kommer frem igjen.
En av dem som ser klart er Sverre Kvilhaug, og det familien-er-samlet skriver, brakte tankene mine til Kvilhaug igjen. Alle innleggene nedenfor er fra 1990-årene og tidlig på 2000-tallet. De har stått i aviser, eller i blader som Fosterhjemskontakt, Materialisten, vært sendt til Befring-utvalget (hvorpå Befring sendte bud på advokat Kvilhaug og fikk ham til å holde foredrag for utvalget). Her er de og flere til av Kvilhaugs glimrende bidrag tatt vare på på BarnasRett:
Barnevernets livsløgn
Hvorfor omsorgsovertakelse med langvarig fosterhjemsplassering er skadelig for barn
Hensynet til barnets beste i barnevernsaker i lys av forskningsbasert kunnskap
Om fosterhjemsplassering og om debatten som uteble, samt om en forsker som er sjokkert
*
Alt dette som familien-er-samlet nå etter nokså nylig egenerfaring, så vel som Kvilhaug for 20 år siden, sier, har vært sagt og skrevet og opplyst for norske myndigheter gang på gang. Allikevel fortsetter de å pøse på med samme argumentasjon om alle de forbedringer de foretar og alt de vil gjøre og alle de ressurser de trenger. Og saker à la "Glassjenta" sier de slår "ned som en bombe".
"Forskeren" Kari Killén, som denne siste artikkelen lenket til ovenfor refererer til, er godt kjent over mange år som en hovedperson blant dem som har drevet norsk barnevern ikke til noe mye bedre enn i vergerådenes og tvangssteriliseringenes dager, men dit det står i dag, med tusener av barn som holdes i fosterhjem og institusjoner og hjernevaskes mot sin familie, innbilles at foreldrene ikke bryr seg nok om å få dem hjem, at foreldrene er unormale, ikke kan ha omsorg for dem, at de får det meget bedre hos andre "omsorgsfigurer". Den samme Killén opptrådte i fjor i en nrk-debatt hvor hun mente at psykiatrien måtte sterkt inn i barnevernet.
Med andre ord: Svært mange av barna som barnevernet påtvinger sin "omsorg", får/har store traumer og psykiske lidelser. Disse skal barnevernet og psykiatrien "avhjelpe", rimeligvis med å kretse enda sterkere om påstanden om at alt dette er påført barna av foreldrene, og helt uten å se i øynene eller i det hele tatt ville tenke seg muligheten av at disse lidelsene og "skjevutviklingene" er påført barna av barnevernet selv.
Rykter sier at Killén nå skal være ledende i å samarbeide om å "reformere" barnevernet! Da kommer det nok nye lærebøker i kjent stil (jf leselisten ovenfor).
Det er knapt mulig å unngå å se de tingene familien-er-samlet beskriver ovenfor. Og det er helt umulig å overse at det er blitt fortalt barnevernet og myndighetene i årevis. Når det ikke setter det minste spor i hva myndighetene gjør med barnevernet, er det ikke fordi de mangler opplysning, men en bevisst unngåelse av å se sannheten i øynene: at det er de selv som er skadevolderne. Denne unngåelsen er det altså de kaller for "barnets beste".
Helt sentralt i barnevernets ideologi er forestillingen at det er uvesentlig for barn om de har sine egne foreldre hos seg eller ikke. Man tenker seg mennesker som mekaniske automater som reagerer med mer eller mindre tilfredshet på omgivelsenes påvirkning. I høyden oppfatter man barn analogt med planter: Hvis en plante har mindre enn optimale vokster-forhold på det sted, med den jord, med de solforhold den står i, så tar man planten opp med røttene, og så planter man den om på et bedre sted. Og der må planten fremfor alt være i ro, så den kan feste røttene godt på det nye stedet. Den må ikke forstyrres av noe(n) som sliter i den for å få den tilbake til de tidligere, utilfredsstillende forholdene.
Det skulle være unødvendig å forklare at mennesker (og dyr også) har en hjerne, hukommelse, følelser, instinkter, innsikter. Den primitive oppfatningen av barn og foreldre skriver seg fra den primitive psykologien behaviorismen, med tro på determinisme styrt av enkle miljøfaktorer, og gjerne ispedd psykoanalytiske spekulasjoner (som aldri har kurert noen – antallet pasienter Freud kurerte med sin psykoanalyse var null, og slik har det fortsatt).
Et annet rykte vet å fortelle at Departementet er urolig og nå mener at "noe må gjøres" med barnevernet. Min innvending mot det er: Nei, de mener ikke at noe må gjøres med barnevernet. De mener at noe må gjøres for å stoppe protestene mot barnevernet, de på sosiale media og ellers på internett, de høflige som av og til slipper til i mainstream-media, og alarmen i utlandet med tilhørende protester.
Det er med andre ord ganske klart hva som foregår og hvordan det kommer til å fortsette: med stadig nye lover og regler som befester diktaturet over familiene. Det norske folk får bare la være å bli forbauset når det rammer den enkelte. Vi har latt, og lar, dovent og tilfreds politikere og myndigheter drive barnevernet som de gjør.
* *
30 mars 2017
familien-er-samlet:
Gro Hillestad Thune sier vel mye av det samme i en sjelden, klar kronikk på nrk's nettsider nå i dag:
Maktmisbruk i det godes navn
Det brenner under føttene til norsk barnevern. Barn utsettes hver dag for alvorlig uforstand og maktmisbruk.
nrk.no, 30 mars 2017
* *
30 mars 2017
Marianne Haslev Skånland:
Da er det nærliggende som neste skritt å vise til redaktør Nils Morten Udgaards artikkel
Norge og det "sivile samfunn"
Aftenposten 20 mai 1996 / MHS' hjemmeside 10 november 2016
* * *
*