*
23 januar 2017
Jørgen Stueland, advokat:
Jul, jul, strålende jul
• • •
Artikkelen sto i Oppland Arbeiderblad den 2 januar 2017.
Den er gjengitt her med forfatterens vennlige tillatelse.
• • •
Jul er for dem som elsker. For å elske må man ha noen å elske. Jul er for dem som har noen å bry seg om. Noen å tenke på. Noen å kaste seg i armene på. Noen å hente juletre med, plassere det midt i stuen og la det skinne over blussende barnesinn og foreldre som nyter synet av de glitrende øynene til barna.
Jul er besøk hos bestefar og bestemor, den helt spesielle lukten av bestemors pinnekjøtt. Har man luktet nykokt pinnekjøtt vil man aldri glemme det. Jul er å vente. Men det er ingen ond og utrygg venting, det er venting på mat, på kaker, og ikke minst på gavene. Jeg husker jeg satt helt ytterst på stolen da vi spiste middag. De voksne tok seg god tid.
Man skulle til og med vaske opp i de dager. Jeg og broren min ble ofte satt til det. Å vaske opp. Og det var en del av ventingen. For etter oppvasken ble julekakene satt på bordet. Og enda så mett jeg var spiste jeg risboller til det tøt ut av ørene på meg. Så var det enda litt mer venting, før til slutt det kom en tegneseriefigur og banket på. Han ble kalt nissen, og han hadde en stor sekk med seg. Og han spurte om det var noen snille barn her. Og jeg, som hadde gjemt meg bak mammas skjørt, hvisket et ja.
Så ble sekken tømt ut over gulvet. Og jeg kunne ikke tro det, men mange av pakkene stod mitt navn på. «Til Jørgen fra nissene på Lauvneset», stod det alltid på en av dem. Og det var en overflod av leker i pakkene, selv om det egentlig kun var noen få. Det var nok for meg. En ny gravemaskin. Jeg kunne leke med den hele kvelden.
Så sovnet jeg oftest på gulvet, og ble båret opp av pappa. Dagen etter snek jeg meg stille ned i stuen. Og da, når det var morgen og helt stille i huset, det var da juletreet var som vakrest. Mystisk stod det der, med lysene tent, og luktet kvae. Lukten av kvae blandet med duften av restene etter pinnekjøttet og kakene fra i går. Og jeg holdt på å besvime av lykke. Lekte med gravemaskinen og var så lykkelig at brystet nesten sprengte.
Så har jeg blitt flyttet inn i det vi kaller voksenlivet. Julen er ikke så spennende som før, men barnas glitrende øyne er de samme, og jeg får aldri nok av å oppleve spenningen sammen med dem.
*
Så har jeg en spesiell jobb. Jeg jobber som advokat med barnevernssaker. Nesten hver uke er jeg med på et skuespill i fylkesnemnder eller tingretter hvor det kaldt og likegyldig blir bestemt at barna skal tas vekk fra foreldrene. De skal flyttes til et annet sted, et annet hjem, en annen lykke, andre forventninger.
Og i hele desember har jeg tenkt på dette: Disse foreldrene. Kanskje for bare ett år siden var de også lykkelige og frydefulle tilskuere til barn som åpnet pakker, spiste seg stappmette og lekte med alle gavene de hadde fått. De spiste ribbe eller pinnekjøtt. Barna var spente. Kakene ble spist. Og denne tegneseriefiguren kom og stilte det samme spørsmålet: «Er det noen snille barn her»?
Hva tenker disse foreldrene? Hva foregår inne i hodene deres. Hvor vondt kan man ha det? Hvor mye kan man savne? Kan man måle smerte? Nei, det kan man nok ikke. Men smerten til disse foreldrene som for første gang skal «feire» jul alene er så enorm at man ikke kan forestille seg det. Bare tenk tanken: Plutselig er jul ingenting lenger. Den er bare smerte, bare ond røyk som farer gjennom rommet. Man vil ikke være med. Man vil ikke delta. Man vil bare bort fra alt som minner om dem, om barna. Men like forbannet er alt i hele verden pyntet til jul. Alle butikker, alle gater, alt stikker som nåler inn i hjerter som egentlig ikke tåler en eneste nål til.
Og så har du de enslige, de eldre, det er så mange vet dere. Det er så uendelig mange som sitter alene på julaften og hele romjulen og bare vil ha det bort. De vil egentlig bare rasere alt som minner om det som en gang var: Lykken. De vil egentlig bare rasere alt som minner om det som en gang var: Julen.
Ring en venn du vet er alene i julen. Inviter familien som har mistet barnet på en middag. Ikke vær så forbannet redd for å trenge deg på. Mennesker kan dø av ensomhet. Jo. Det er sant. Man kan dø av ensomhet.
Mine mennesker, de jeg kjemper for hver eneste dag, kanskje de kunne trenge en telefon, kanskje de kunne trenge at du stikker innom, tilbringer litt av din dyrebare juletid på å oppmuntre noen som egentlig ikke kan oppmuntres.
Jeg gråter, nå. Tårene faller langsomt ned på gulvet, fyller litt mer i denne kilden, denne kilden mitt liv skal øse av: Medlidenhetens kilde.
I Verdens Gang står det: «Over en halv million nordmenn har en eller annen gang feiret julaften alene, viser ny VG-undersøkelse. Mange opplever ensomheten som svært lite hyggelig.»
* *
*