*



5 september 2015


Nye forslag om 'ordninger' for barnevernsjuss, og advokaters meninger om dem

Av Marianne Haslev Skånland



Foreslår faste barnevernsadvokater
Advokatbladet, 2 september 2015

"Analyseselskapet Oxford Research, som sammen med Arbeidsforskningsinstituttet og Proba Samfunnsanalyse har evaluert fylkesnemndene på oppdrag fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet …..

Oxford Research har sendt ut spørreundersøkelser til fylkesnemndsledere, advokater, barnevernsledere, saksbehandlere, sakkyndige og brukere av nemndene i en evaluering som har pågått fra juni i fjor til mai i år. Analyseselskapet kommer med mange konkrete anbefalinger, blant disse er:
•  Innføring av faste advokater i barnevernssaker.
•  Utrede muligheten for å begrense adgangen til rettslig overprøving av nemndvedtakene.
•  Utrede muligheten for en «silingsordning» for å begrense rettslig overprøving.
•  Tydeligere utvelgelse av fagkyndige i en åpen og transparent prosess.
•  Endre språkbruken i nemndene slik at barna forstår hva som foregår."


Noen advokater som Advokatbladet har spurt, uttaler seg kritisk, og slår bra ned på de fleste svakhetene ved forslaget. "– Rapporten tegner et glansbilde av fylkesnemndene. Den viser seg å være fylkesnemndenes og barnevernets evaluering av seg selv. Spør man bukken om det går bra å passe havresekken, så svarer bukken oftest ja, sier Gundersen."

De spurte advokatene viser derimot ikke om de har forstått hva 'tydeligere utvelgelse av fagkyndige' vil bety; jurister har en ganske grunnfestet respekt for og tiltro til 'fagkyndige' psykobablere. Men familier som har opplevet barnevernet, og de som har sett hvem man løper til i pressen og i offentlige utvalg, kan jo gjette hvilke 'fagkyndige' som vil bli utvalgt.

Sammen med dem som protesterer i Advokatbladets artikkel, burde norske jurister i samlet tropp ropt høyt om hvordan Norge er, og de burde gjort det for adskillige år siden. Slik nordmenn – ikke minst jurister – oppfatter seg selv og sitt samfunn, ligger det ikke så fjernt å tenke på en berømt uttalelse som diskuteres satirisk i
Voltaires like berømte bok Candide, at alt er til det beste i denne den beste av alle mulige verdener. Jeg undres om kanskje utlandet – ihvertfall våre venner i den ikke-Vestlige verden som allerede ser med forskrekkede øyne på norsk barnevern og 'ordningene' som heter seg å være så betryggende rettsstatlige – omgående vil se at tyranniet og diktaturet ikke er en tilfeldig feil, men er godt etablert og nå blir enda 'bedre'?

En ting Advokatbladet ikke tar opp, men som er essensiell for å forstå utviklingen: Norsk barnevern og myndighetene som styrer det (myndigheter hvis personale er av samme kaliber som barnevernet selv) har i alle år jeg har et visst overblikk over, vært ekstremt opptatt av å få konfidensialitet. Realitetene i barnevernets behandling av barn og familier vil de ha taushetsbelagt. Dette begrunner de med at de beskytter barnet! Eventuelt at de også beskytter foreldre 'uten omsorgsevne' mot seg selv.

En sånn ting som 'faste advokater' vil føre
ytterligere til at det er lojale, systemtro jurister som bestyrer hele illusjonen av at det dreier seg om reelle rettsprosesser med sannhetskrav og sannhetspåvisning.

Henvisningen til barnets interesser er jo bunn falsk (jf
Ytringsfrihet om barnevern – en liten repetisjon). Barn har alt å tjene på den beskyttelse som ligger i at retten til å vise i all offentlighet hvordan de og deres familiebånd skjendes, blir hevdet langt kraftigere og ikke tvert imot knust. Offentliggjøring er det absolutt eneste som har sjanse til å vekke befolkningen generelt til hvordan barnevernssystemet opererer, slik at generell opprørthet hos folk kunne få satt en stopper for det (jf punkt 19 her).

Forslaget om å begrense ytterligere adgangen til å få prøvet barnevernssakene gjennom flere rettsinstanser gir samme effekt som faste advokater: virkeligheten i familieskjendingene blir enda mer av et forsvinningsnummer i offenligheten. På den annen side er rettsapparatet (og fylkesnevndene) allerede så klart dominert av å støtte seg på 'barnefaglig' kvakksalveri at det kanskje like godt kunne vises offentlig at Norge ikke er noen rettsstat når det kommer til mulighet for reell rettergang om barnevernsspørsmål. Advokater og andre jurister som, når det kommer klager over barnevernet, stadig griper til å ville endre saksgangen gjennom rettsapparatet og andre formalia, er på ville veier: slike endringer vil ikke endre på
innholdet av de justismordene barnevernssaker er, men bare utstyre prosedyrene med nye lag av stempling som 'kvalitetssikret' og 'godkjent'.

Juristenes ansvar er betydelig (jf avsnittet "Rettsapparatets fallitt"
her). Norske jurister har som samlet gruppe – noen faktisk ganske få unntatt – fortsatt sin akilleshæl: respekten eller beundringen for norsk lovgivning og rettsordning som de nok blir oppflasket med gjennom studiet og ved å ferdes i juridiske kretser, som gjør dem blinde for diktaturets eksistens og fremmarsj.

  




*