*
11 januar 2015
Marianne Haslev Skånland:
Ytringsfrihet om barnevern - en liten repetisjon
I forbindelse med islamisters terror mot ytringsfriheten i Paris for to dager siden kappes nå norske journalister, redaktører, og kreti og pleti andre med forbindelser til pressen, i å tale varmt om ytringsfriheten og at vi må fortsette å forsvare den.
Det går igjen at man tar som selvsagt at vi i Norge har ytringsfrihet av høy klasse, samt at det er den offisielle presse som er bærere av den og forsvarer den. Det er taust og innsiktsløst om vesentlige mangler i Norges egen praktisering av ytringsfriheten.
Når det gjelder offentlighet om barnevernssaker og barneverns-relaterte saker, har jeg lenge vært av en annen oppfatning enn den politisk korrekte. Norge har flere ganger vært dømt ved Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen nettopp for krenkelse av ytringsfriheten, og når det kommer til barnevern, står det enda noen grader verre til her hjemme enn når det gjelder andre saksområder, pluss at vi er i dårlig selskap. Min oppfatning er basert på hva jeg har sett, opplevet og lest innen dette problemfeltet i mange år, ikke bare i Norge men generelt i den vestlige verden. Det står ille til i Norge med offentlig bruk av ytringsfrihet om barnevern, enda verre i Sverige. I England er det for tiden aller verst.
Det er hverken pressen (som kunne brette ut barnevernets løgner og derved utrette mirakler, men som er så myndighetstro som noen), juristene (som effektivt kunne stoppe barnevernets overgrep og derved utrette mirakler, men som forleser seg på juss og forførende tidligere dommer, og fortsetter 'gjeldende rett' ved å si og skrive det samme selv), eller alle som hopper når myndighetene sier "Hopp!" – det vil si: gjør sitt ytterste for å tvinge til taushet idet de påberoper seg 'barnets beste' – det er ingen av disse som fremmer den helt nødvendige ytringsfriheten om barnevernets realiteter. Én og annen enslig svale blant disse skriver saktens noe riktig og bra, men det druknes i taushet, feighet, og offentlig propaganda som babler det motsatte. Nesten alle mann er utenkende og uvitende om hva som er ytringsfrihetens funksjon i alle disse sakene som består i at offentlige instanser ødelegger barns – og deres familiers – liv. Ytringsfrihet i praksis er derfor ikke det samme som pressefrihet; pressefriheten ivaretar ikke de barneverns-forfulgtes behov for ytringsfrihet.
Det er internett som er bæreren av ytringsfriheten om barnevernet, det eneste stedet der man finner vedholdende protest og informasjon om grusomhetene.
*
Noen små og noen ikke så små bidrag:
Ytringsfrihet, media og presse
BarnasRett, samlemappe
Ytringsfrihet og sensur av barnevernsofre
Forum Redd Våre Barn, samleseksjon
Ytringsfrihet - hemlighold fremmer overgrep
Forum Redd Våre Barn, samleseksjon
Peter Normann Waage: Russland på nett
Forsøket på selvsensur er likevel et forbilledlig lærestykke: å tro at ytringsfriheten er til bare for det man mener er «sant» og «passende», er bare et lite skritt bort fra ønsket om sensur. Den er til for at folk selv skal kunne finne ut hva som er sant. Det ser ut til å demre i Russland også i alle fall på nettet.
30.01.05
Christopher Booker: The facts about child snatching can be reported in Norway – but not here
The Telegraph, 28 Jan 2012
– Vicky Haigh is freed - despite telling her story to the press
Following my reporting on this, however, Miss Haigh was permitted by her prison to give a long interview to another newspaper. This so angered higher authorities that, as a punishment, she was told that she would not be released on licence as arranged. She was returned instead to the high-security jail where she served the first weeks of her sentence.
The Telegraph, 18 Aug, 2012
Marianne Haslev Skånland: Når media løper barnevernets ærend
15.04.04
– Fra to dommer om ytringsfrihet ved EMD samt en fylkesnevnd og Personvernnemnda
21. februar 2013
– Viktig dom i England STØTTER endelig ytringsfrihet i barnevernssaker
31 desember 2013
– Ytringsfrihet: Georg Apenes og William Shakespeare
13.05.04
*