*




12 april 2015



Når minoriteters barn fratas foreldrene

Av Marianne Haslev Skånland


•••
Først publisert på Forum Redd Våre Barn den 12 april 2014, i utvidet versjon på MHS' hjemmeside samme dato og 11 juni 2014.

Versjonen i dag er utvidet med en ny innledning.

•••



Når folk første gang støter på en vanlig, norsk barnevernssak og ser det inhumane i hvordan familien rives i stykker, leter de etter forklaring. En vanlig barnevernssak er jo slett ikke selvforklarende, altså slik at det er åpenbart at samfunnet må ta affære for å beskytte barna.

Hvis saken som har vekket deres oppmerksomhet angår en utenlandsk familie, er det nærliggende for folk å tro at barnevernets handlemåte skyldes at barnevernet praktiserer diskriminering. Slike hypoteser er vanlige både blant utlendinger og blant nordmenn.

Selv bedømmer jeg forholdene noe anderledes. Barnevernets fremferd er ofte diskriminering i praksis, men diskriminering er ikke årsaken. Årsaken er er at fremmedspråklige og fremmedkulturelle er lettere å angripe for noe ved sin levemåte eller sine vurderinger eller sin språkbruk. Det barnevernet angriper, er ofte både forklarlig adferd fra familiens side og uskadelig for barna (i alle fall langt mindre skadelig enn det barnevernet gjør mot og med dem). Barnevernet er i prinsippet ute etter å angripe familier og tilrane seg barna – selvsagt under foregivende av at dette er til barnas beste, så de bruker hva som helst som kan plasseres inn i psykobabbel-forestillinger om å være fatalt. Slik tenkning rammer utenlandske familier på samme måte som den rammer innenlandske minoritetsfamilier.

*


Barn av minoriteter i mange land har vært, og er, spesielt utsatt for å få sitt familieliv ødelagt av myndighetene. Engelsk-språklig Wikipedia har en oversiktartikkel med en mengde lenker. Land som er dekket: Australia, Canada, Kina, New Zealand, USA.

Aboriginal child protection
Wikipedia.org, oppdatert 12 februar 2014

Ordet 'aboriginal' viser her ikke spesielt til aboriginerne i Australia men mer generelt til
innfødte grupper som nå er i minoritet i et land eller samfunn.

*

Lenke nr 31 viser til en artikkel om canadiske 'innfødte' barn (indianere eller inuitter):

Margaret Philp:
The land of lost children
The Globe and Mail, 21 desember 2002

Forfatteren og en fotograf har fått en pris for sine studier av adopsjon i Canada. Artikkelen er verdt å lese; den viser ganske komplekse problemer, som minner meget om diskriminerte minoritetsgruppers i andre land. Gruppen fordømmes og støtes ut, er kanskje også selv tilbakeholdende med å la seg 'integrere', mange blir alkoholiserte, etc. Deres barn blir overrepresentert blant barn som tas og som kommer på vidvanke. Sosialarbeidere makter ikke å gi virkelig hjelp, uansett hvor stor makt de anvender.

Respekt for barnas tilhørighet til sin etniske gruppe er et sentralt spørsmål i artikkelen, men det er intet tilsvarende fokus på betydningen av at barn holdes hos de eneste individer de har naturlige bånd til: foreldrene. De fleste av vanskelighetene og tragediene går i siste instans tilbake til et grunnleggende forhold: Når samfunnet ikke verdsetter båndene mellom foreldre og barn men bryter dem – hvis de ikke sørger for at foreldrene får det godt nok til at de klarer å gjøre det godt for barna, eller samfunnet dømmer foreldrene som 'ikke gode nok til å ha noen rett til sine barn' – da ligger det dystert an for barna.

Det finnes ingen vei ut av dette annet enn å sørge for at foreldrene har det godt, og respektere den evigvarende lengselen hos foreldre og barn til å være sammen. All pålitelig statistikk viser at adopsjon og fosterforhold har langt mindre mulighet for å gavne barna, uansett hva idylliske enkeltsaker og sosialarbeideres og sosialetaters spekulasjoner og forestillinger vil ha oss til å tro.







11 Juni 2014

Barnevernet i Nederland konfiskerer barn av fremmed opprinnelse med begrunnelse at de ikke snakker nederlandsk hjemme:

Christopher Booker:
MEPs must investigate this child-snatching scandal
The Telegraph, 22 mars 2014

Men enda viktigere: EU-Kommisjonen ser forstokket ut, men MEP-er – Medlemmer av det Europeiske Parlament – begynner å bli aktive.




*