*



21. mars 1992 / 11. oktober 2013




Tvungen støy for alle

Av Marianne Haslev Skånland


•••
Artikkelen sto som kronikk i Haugesunds Avis den 21. mars 1992.
Det er enkelte meget små revisjoner her.

Utviklingen de 20 årene siden har stort sett forverret og befestet problemene, skjønt det har funnets noen få håndfaste forsøk på bekjempelse gjennom lovgivning i enkelte land.
•••


Haugesunds Avis fortjener stor takk for at den har startet debatt om den nye store pesten av en forurensning, alt det bråket som velter inn over oss. Problmet med hørselsskade på diskoteker er bare ett element i dette, så la oss utvide perspektivet litt.

Vi er sansende vesener. Når hjernen tolker sansedata, bruker den kontrast; den stiller opp forskjellige inntrykk i forhold til hverandre. Hvordan vi føler temperaturen på oppvaskvannet har en hel del å gjøre med hvor vant vi er til å stikke hendene ned i varmt vann. Likedan er det med lyd: Om lyd oppfattes som høy beror i stor grad på hva hjernen har å sammenligne den med.

Vi kan få så mye av en type sanseinntrykk at vi ikke lenger registrerer det som uvanlig sterkt. Vi "venner oss til det", "legger ikke merke til det", "hører det ikke".

Men dessverre er ikke tilvenning nødvendigvis det samme som god tilpasning. Fysisk tilvenning kan være til skade for kroppen. Kreftforskningen viser eksempler på at langvarig overdrivelse av forskjellige ting er viktige faktorer i å utløse sykdom. Lyd, især sterk og rytmisk lyd, f.eks trommer, er blant det som kan forårsake epileptiske anfall. Dette er ikke helt perifert; en oversikt fra 1980-årene regner at hjerneskade med epilepsi som følge rammer 1 av 200 i befolkningen. Det er ikke lyd som forårsaker hjerneskaden, men den kan utløse anfallene.


Støy gir stress

Når det gjelder hørselsinntrykk, er det ikke bare sterk støy som skader, det er også langvarig støy. Kroppen prøver å tilpasse seg ved å sjalte ut den mer bevisste registreringen, men kan ikke verge seg mot den virkningen som består i at organismen blir rastløs og irritabel. Man blir ukonsentrert og kommuniserer dårlig med andre. Støy sliter, den påfører oss stress.

Og her kommer vi til to forunderlige ting. For det første klager vi alle over hvor masete og stresset livet vårt er blitt, men nesten ingen har noen skikkelig oppfatning av hvorfor. Det er som om det skulle være et rent mysterium hvorfor vi alltid føler oss trette og jaget. Den viktigste forklaringen er nok at vi uopphørlig mottar urolige og sterke sanseinntrykk av forskjellige slag. Det må helst ytre ro til for å kunne skape indre ro.

For det andre: De fleste er skjønt enige om at støyen fra trafikk eller fra maskiner på en fabrikk er en belastning og at det nå er nødvendig med lovgivning og kraftige tiltak for å beskytte oss både som arbeidstakere og i bomiljøene. Det finnes påbud om hørselsvern i flere yrker, støyskjermer settes opp, trafikken forsøkes lagt vekk fra bebyggelse. Men mange aner øyensynlig ikke at all låt er støy og virker belastende på oss når det blir for mye av den eller når den er uønsket. De tror derfor at man kan pøse på med lyd fra radio, tv og musikkanlegg, og at dette skaper "en hyggelig stemning". Det gjør det imidlertid ikke når det tar overhånd. Det skader ikke om man kjeder seg litt iblant fordi intet skjer en halvtimes tid. En bakgrunn av ro er tvert imot nødvendig for å skape den kontrasten som gjør at hendelser, opplevelser og aktiviteter blir meningsfylte. Evig "stimulans" utenfra tømmer oss for egenprodusert liv.


Avhengighet

Folk som stadig vil ha "underholdning" i form av låt, oppviser to karakteristiske trekk i sitt atferdsmønster: De er innbitt uvillige til å slå av og vil over tid ha støykilden stående på mer og mer av døgnet, og de setter dessuten på sterkere og sterkere. Begge typer økninger går ofte sammen med meget påfallende reaksjoner ved forsøk på å stoppe musikkbruken. Enkelte blir direkte rebelske hvis de møter motstand, de fleste bortforklarer og avviser kritikk. Personale på restauranter som blir bedt om å dempe musikken blir ofte krakilske og nekter.

Disse to trekkene kjenner vi lett igjen fra misbrukere av narkotika, alkohol og nikotin. De er klare tegn på avhengighet. Jeg mener ikke dette i overført betydning. Støyen fungerer ikke som om den var narkotika, den er et stimulansmiddel som har samme slags virkning på hjernen som narkotika. I første omgang virker den stimulerende, i neste bedøvende og sløvende, slik at man vil ha mer, oftere og sterkere for å bli stimulert.

Mange vil ha radioen stående på også når den sender tale som lytteren ikke hører på fordi han snakker selv. Han føler seg uvel hvis det ikke er støy i bakgrunnen. På tross av at alle kan spille i vei hjemme hos seg selv det meste av døgnet, har forretningsverdenen fått det for seg at kundene heller ikke når de går i butikker kan være uten noe som står og maler.

I løpet av få år har det eksplodert med hotellmusikk og butikkmusikk, som til og med får lov til å forpeste gatene utenfor med bråket. På et hotell i Haugesund er det sågar musikk i heisen, selvsagt i tillegg til restauranten og baren og musikkanlegg på alle rommene. Nå er man også begynt å spille musikk på telefonsystemer, på venteværelser og i banker. NSB serverer visstnok musikk på togene. Noen forretninger har to forskjellige støykilder på samtidig: musikk fra taket, og reklame med snakk og musikk fra en intern tv.


Rus-effekt

Typen musikk har noe å si. Det er naturligvis ikke uten grunn at pop- og rockemusikk foretrekkes av dem som bruker musikk som narkotisk middel. Det er den rus-effekten musikken har på organismen som er grunnen til at de foretrekker den.

Tidligere har lyd som stadig står på og på et høyt nivå mest vært å finne i Amerika, og der fortrinnsvis i slummen. I Oxford Street i London begynte de med butikkmusikk for tredve år siden, og det er da også gått sterkt nedover strøket som handlegate, likeledes med de stedene i Syden hvor de bråker mest, især Kanariøyene. Men vips er vi i Norge i ferd med å bli som Solsjenitsyn sier om USA, hvor han nå bor: "et tåpelig land fullt av støy".

Alle disse forholdene taler sitt tydelige språk. Det er folk som er blitt avhengige av en kunstig stimulans vi har med å gjøre, ikke avbalanserte mennesker som veier rasjonelt. Altså kan vi heller ikke håpe på at de vil ta hensyn til sin egen helse. Men vi må kunne forlange at de ikke ødelegger vår.

Hva gjør vi? Vel, det er i hvert fall ingen grunn til å la støyprodusenter eller støyavhengige bestemme hvordan samfunnet skal være.

Kvasi-psykologien i forretningslivet hevder at folk kjøper mer hvis det er musikk i lokalet. Det kunne muligens vært tilfellet den gang verden stort sett var stille. Med bråk over alt oppheves naturligvis en slik virkning. Men selv om det nå skulle være slik, er det grunn til å stille spørsmålstegn ved om forretningsstanden skal ha adgang til å påvirke oss til å handle mer gjennom å tvinge støy på alle kunder. (Narkotikaselgere tjener også mer hvis de får adgang til å tvinge narkotika på oss alle, selvsagt.) Forretninger og gater er offentlig tilgjengelige områder som folk må bruke for å få kjøpt nødvendige varer. Blant mennesker jeg snakker med er det faktisk mange – og ikke bare eldre – som utbryter: "Ja, er det ikke skrekkelig? Vi holder oss borte så godt vi kan, men det blir stadig verre. Det aller verste er på sånne steder hvor man skal noe helt annet men ikke kan få slippe musikk på kjøpet." På mitt spørsmål om hvorfor de ikke synger ut, svarer de gjerne at de har prøvet det én eller to ganger, men blitt latterliggjort eller møtt med uvennlighet og uforstand, og at de ikke orker å slåss med folk mer. Samme reaksjon møtte også dem som først prøvet å argumentere mot generell røyking, og dem som snakket om økologi og raseringen av naturen tilbake i 1960-årene.

Støy er på flere måter analogt med røyking: Det bør ikke være noe spørsmål om flertall eller mindretall; det er de som skader som skal holde skaden for seg selv, ikke de andre som skal finne seg i det. Uønsket musikk er ikke en gang parallelt med å tvinges til passiv røyking, det er som å bli tvunget til aktiv røyking – man kan jo ikke slippe å høre det like sterkt og ofte som de støyavhengige. På den måten er det faktisk langt mer av et overgrep mot andre enn selve bruken av alkohol og narkotika er.

Jeg er begynt å boikotte en hel del forretninger og andre steder som serverer musikk, jeg vil ikke bruke penger der. Men det har en del andre også gjort, uten at det hittil har klart å stagge galskapen. I de gyldne gamle dager var det her i landet alltid en selvsagt ting at man ikke kunne spille radioer o.l. hvis det sjenerte andre. Slik var det også med røyking. Nå er mentaliteten blitt en annen, derfor er det sannsynligvis nødvendig med lovgivning mot støyforurensning akkurat som mot røyking i offentlige lokaler.

Det snakkes rørende om å opprettholde og styrke bosetning i sentrum istedenfor at alle flytter ut til forsteder. Men i så fall må jo byene være levelige, både dag og natt.

Jeg har besøkt Haugesund og en del andre steder på Vestlandet flere ganger de siste årene i forbindelse med arbeid. Det er ingen spesiell fornøyelse. Som tilreisende har man ikke sitt eget hjem til å dekke behovet for avslappet ro, og selv om vi har klart å finne frem til butikker og spisesteder hvor det er rimelig stille, er hovedinntrykket plagsomt masete. Det gir dessverre ikke meg noen kjøpelyst og jeg har ingen planer om å være mer "turist" i Haugesund eller Molde enn nødvendig.




*