*
* * *
Bergen 24. april 2013:
Artikkelen er tidligere publisert på BarnasRett den 16. november 2005, revidert 17. desember samme år.
Den er ikke ytterligere endret her. For flere artikler det lenkes til, er lenkene forsvunnet. Det er beklagelig at offentliges organisasjoner, den almindelige presse og journalistiske grupper sletter artikler på denne måten; det illustrerer i seg selv deres manglende forståelse av åpen informasjon og omhyggelig dokumentasjon. For et par oppslag finnes det alternative lenker, de øvrige har jeg ikke forsøkt å erstatte med andre artikler, men latt dem stå som de er med døde lenker.
* * *
Pressens Faglige Utvalg (PFU) gjør som så ofte før en ynkelig figur
– Nannyhjelpen i TV3
Av Marianne Haslev Skånland
Pressens Faglige Utvalg (PFU) finner det kritikkverdig at TV3 viser programmer om hvordan familier med noen umuliuser av noen barn får et bedre liv hjulpet av noen almindelige pedagoger med sunt skjønn og en erfaring som de virkelig bruker i praksis (PFU-SAK NR. 158/05, 25. oktober 2005).
Hm ... Men først er det på sin plass å gå PFU og pressen selv litt nærmere på klingen.
Pressefolks uforstand
Det slår aldri feil: Pressens Faglige Utvalg vil sette munnkurv på alle som prøver å gjøre opprør mot myndighets-tyranniet over barn og deres foreldre, eller som sier offentlig at de er betydelig uenige i propaganda-vedtatte meninger om hvem som skal beskytte og oppdra barn og hvordan.
I denne sin skygge-virksomhet for myndighetene skyver PFU barna foran seg. De bruker pressens "Vær varsom"-plakat til å hindre at informasjon om det offentliges overgrep og inkompetanse kommer frem.
Media kan nok av og til bringe programmer som Nannyhjelpen, eller vise detaljer om barnevernets angrep på sakesløse familier, men ved første korsvei - det vil si kritikk fra sine kumpaner - faller media enten til fote og vi "hører aldri fra dem igjen", eller medias egne sensurister (som står myndighetene nær, for å si det mildt) går til angrep, eller begge deler. Man kan ane at den enkelte avis kanskje presses eller trues via pressestøtten eller gjennom de grupper de vil holde seg inne med eller kanaler de er avhengige av for å få informasjon i andre saker, men uansett hva grunnen måtte være, så står mennesker som ytringsfriheten skal beskytte mot eget lands myndigheter, tilbake hjelpeløse.
Vi har sett det klart i en barnevernssak på Vestlandet, da gjaldt det Bergensavisen (BA) (Kneblende presseetikk, Barnevernet, pressen och yttrandefriheten); vi har sett det i saken mot Moss Dagblad (Moss Kommune vs. Moss Dagblad, Moss Dagblad brøt "god presseskikk); i Svanhild Jensen-saken, f.eks innad i nrk (Hard kritikk mot RedaksjonEN); og vi har for den saks skyld fått det demonstrert i Sverige, hvor Pressens Opinionsnämnd gikk på Göteborgs Tidningen (Feilen med Götene-saken).
Vi har til gode å treffe på journalister eller redaktører i den konvensjonelle presse som har forstått at nettopp deres egen-konstruerte regler for hva som er god presseskikk, skader i denne type saker. Offentlighet her har motsatt effekt av i den kjente Tore Tønne-saken. Noen ganske få uavhengige journalister har forstått det: Barn blir nettopp skadelidende når pressen på denne måten bidrar til myndighetenes skjuling av kritikkverdig fremferd. Skaden består i at uten full offentliggjøring av hvordan forholdene er, er barna og deres familie nådeløst sårbare overfor myndighetenes fortsatte maktmisbruk. Uavhengighet åpner kanskje øynene til klarsyn? Pressen forøvrig har øyensynlig ikke forstått bæret av ytringsfrihetens funksjon for å beskytte enkeltmennesker mot egen stat. De er riktignok ikke alene om å være blinde for dette; også justisministre og andre ledende jurister hos vår nærmeste nabo har uttrykt den samme himmelfallenhet (Om Sverige och andra stater som svarande i Europadomstolen). Men selv om politikere er ynkelige, er nå pressefolk såpass henrykte over seg selv og sin forståelse av samfunnslivet at de kanskje burde ha en selvstendig og særlig plikt til å skaffe seg et lynkurs?
Er det da ikke slik som "Vær varsom"-ideologien sier, at belastningen for barn ved at deler av deres privatliv eksponeres er så skadelig? - Nei, stort sett ikke. Tvert imot: Når samfunnet får se hvordan de er blitt behandlet, møter de og deres familier spontan sympati og blir tryggere enn før. Den eksponeringen som er mest belastende, er å bli utstilt til alle mulige snusere i det offentlige "hjelpe"apparatet, og den eksponeringen foregår hele tiden uten blygsel. Deres privatliv blir en "secret de Polichinelle" - en hemmelighet som alle kan vite - i dette tilfelle alle i det offentlige kikker-apparatet som kan gi seg ut for å skulle "hjelpe".
I noen tilfeller kan nok videre eksponering i aviser, tv eller radio være en belastning. Denne må da sammenlignes med den belastning de hele tiden er utsatt for ved myndighetenes trusler om å sprenge deres familie. I valget mellom de to belastningene vet nok de fleste hva som tross alt er å foretrekke.
Nannyhjelpen i TV3
Her har vi å gjøre med programmer som har vist hvordan noen fornuftige hjelpere kan assistere familier. Det offentlige "hjelpe"apparat har ingen hjelp å gi, de er nemlig fullt opptatt med å skrive journaler og beordre utredninger av foreldrenes "omsorgs-kompetanse", "dårlige blikkontakt", "belastningsfaktorer" og "egen barndom". Også andre etablerte barne-synsere kjører naturligvis myndighetenes linje, blant annet Redd Barna, som var blant klagerne til PFU (Nannyhjelpen får kritikk av PFU, Redd Barna nyheter).
Var det noen som i Standpunkt-programmet (Nrk 15.11.05) merket seg hva nanny Berit Lind Jørgensen hadde erfart?: Foreldre, i små eller store vanskeligheter, som henvender seg til den milliard-industrien som heter "det offentlige hjelpeapparat", opplever at der blir de mistenkeliggjort.
Men PFU er altså ikke interessert hverken i eksponeringene, grafsingen i privatlivet, eller det øvrige som foretas mot familier i regi av det offentlige. Det er bare når andre gjør noe myndighetene ikke liker, mot barn, at PFU fordømmer. Når det offentlige gjør noe mot barn som barna og foreldrene ikke liker, lukker man øynene godt igjen. Man forstår ikke ytringsfrihetens funksjon, man vet ingenting om sakene, og man gjør intet for å underrette seg.
Da er det heller ingen grunn til at Pressens Faglige Utvalg skal ha noen anseelse eller respekt blant oss.
*
Offentlighetsåret 2004: Har offentlig ansatte munnkurv?
(Vesterålen Online 09.02.05)
En debatt om politi og presse som sporet av: Hvorfor blir 2 av 3 barn fjernet
fra sitt hjem uten at de selv eller foreldrene varsles om flyttingen på forhånd?
Av Marianne Haslev Skånland
Når media løper barnevernets ærend
Av Marianne Haslev Skånland
Trygve Hegnar får 3 millioner i forlik med staten
(VG 07.05.04)
Russland på nett
Av Peter Normann Waage (Dagbladet 30.01.05)
*
TV3 dømt i PFU
(VG 25.10.05)
«Nannyhjelpen» får kritikk av PFU
(Aftenposten 25.10.05)
«Nannyhjelpen» får kritikk av PFU
(Dagbladet 25.10.05)
Nannyhjelpen får kritikk av PFU
(Propaganda 25.10.05)
*