*
23. april 2013
Marianne Haslev Skånland:
Erstatning til familie etter løgn fra leger, sykehus og barnevern
Nyhetsinnslag fra 1996, kommentar fra 2013
Innslag fra nyhetene TV2 17. mai 1996
[Bildet viser TV2's Pål T. Jørgensen som leser nyhetene:]
"I fem år har en norsk familie levd i eksil i Danmark, etter at de måtte flykte fra det norske barnevernet. Både barnevernet, sykehus og leger her hjemme har løyet for familien, som nå får oppreisning og en erstatning på ett hundre tusen kroner fra staten. Og i dag kom familien Kristiansen endelig hjem, for å feire 17. mai."
[Bildet skifter til Karl Johan med flagg og tog. Reporter Pål Enghaug:]
"Den store dagen er kommet."
[Bildet viser så Ragnhild Kristiansen og mann og 3 barn, den yngste i vogn, som har sluttet seg til toget.]
[Pål Enghaug:]
"Endelig kan de være trygge i Norge også, familien Kristiansen. Beskyldningen(e) om barnemishandling er strøket og kjent ugyldig. Derfor kan de glede seg til å gå i tog. Den norske stat har innrømmet at leger ved Rikshospitalet har stilt falsk diagnose, brutt taushetsplikten sin, og unnlatt å rette opp feilen da de ble klar over at det ikke var barnemishandling. Og sammen med barnevernet har legen(e) i flere år løyet for familien."
[Bildet skifter til Danmark noen dager tidligere, et dansk flagg vaier i vinden, man ser en gate med familien Kristiansens hus.]
[Enghaug:]
"Familien flyktet til Danmark, men for noen dager siden startet de forberedelsene til å reise hjem etter 5 år i eksil."
[Bildet skifter til Ragnhild, inne, som sier:]
"Det er ubeskrivelig hvor vondt det har vært for oss. Og jeg må si jeg har hatt en samboer, som jeg i dag er gift med, en utrolig mann som har stått ved oss, og rømt med oss, og med barna. Uten det så hadde vi aldri klart det. Og jeg må si det er et mirakel at vi har kommet igjennom det og har ennå ungene!"
[Bildet skifter til huset utvendig, og vi ser to barneansikter i vinduet.]
[Enghaug:]
"Helsetilsynet innrømmer at den eneste grunnen til at familien fremdeles er samlet, trolig er at de flyktet fra barnevern, leger, sykehus og førskolelærere."
[Bildet skifter til Irma Iversen, Pasientombud for Akershus fylke.]
[Irma Iversen:]
"Det verste ved denne saken er at leger har stillet en falsk diagnose, en falsk diagnose bevisst for å lure en ung mor og barna til innleggelse for undersøkelse i barnevernssak."
[Bildet skifter til et norsk flagg på en bil, deretter til Ragnhild inne.]
[Enghaug:]
"Hvordan tror du det blir for deg å oppleve 17. mai igjen?"
[Ragnhild:]
"Jeg syns det blir fantastisk. Og jeg føler nå er jeg kommet tilbake, jeg har fått fred, og jeg kan nå begynne fra nytt av og jeg kan føle at jeg hører til Norge som jeg alltid har gjort."
[Bildet skifter til bilen, i Danmark, som har to små norske flagg og som kjører av sted. Deretter skifter bildet tilbake til barnetoget i Oslo. Ragnhild, i bunad, står på fortauet der toget passerer.]
[Ragnhild:]
"Det er virkelig fantastisk at vi kunne få komme tilbake denne 17. mai, og det er jammen meg 5-6 år siden vi har kunnet feire det."
[Familien slutter seg til toget.]
* *
Riktig gjengivelse: Marianne Haslev Skånland
(Tekst i firkantklammer [....] er tilføyet av meg.)
* * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * * *
Kommentar 23. april 2013
av Marianne Haslev Skånland
Hele denne barnevernssaken, frem til familien forlot Norge, er beskrevet og dokumentert utførlig av Ragnhild Kristiansens mor:
Marit Wang (1992): Det store barnevernspøkelset. En rapport ved Marit Wang
Bergen: Alma Mater forlag. ISBN 82-419-0105-4
Oppfølger, med videre perspektiver:
Marit Wang (1993): Perserne kommer. Tre essays
Bergen: Alme Mater forlag. ISBN 82-419-0131-3
*
Saken er en av de få der familien har lykkes i å få gjendrevet løgnene som florerer i barnevernet, samt få oppreisning, og en av de få der mange detaljer fra ageringen til barnevernet og de mange andre offentlige etater og ansatte som bistår dem, er blitt gjort kjent.
At det er så pass få som når så langt, bidrar utvilsomt til at godtfolk trekker på skuldrene og slår seg til ro med at slik grotesk handlemåte fra norske myndigheters side er sjeldne unntak som må skyldes spesielt uegnede folk, eller at saken kanskje ikke engang er riktig fremstilt.
Det er ikke slik, det er tvert imot nærmest standard med allehånde metoder for å sprenge familien og frata barna deres foreldre. Det som er sjeldent, er det motsatte resultatet: det som etter mange år endelig kom i Ragnhilds sak.
All aksjoneringen mot familien i denne saken er sånt som påtreffes ofte, i barnevernssak etter barnevernssak. Å få beretninger om episoder og detaljer i barnevernssaker blir i lengden faktisk kjedsommelig fordi de er selsomt ensformige. Selv i de mange sakene hvor familien kan dokumentere at barnevernet, kommuneadvokater, psykologer, pedagoger, og tallrike andre taler usant, gjør fylkesnevnd og rettsapparat som myndighetene vil, hvilket er å følge barnevernets oppskrift. Vedtak og dommer i barnevernssaker har derfor sjelden noen videre likhet med virkeligheten. Henvendelser til barneombud, departement, fylkesmannskontor, politikere, gir normalt heller ingen respons når de kommer fra familier som er ofre for barnevernet.
Heldigvis er internett kommet, og når forlag og aviser og andre medier bøyer unna, for å behage myndigheter og kolleger og 'folkemeningen', må rammede familier og alle deres venner gripe pennen selv og publisere selv, ikke la aktører i 'offentlige' media, og myndigheter som gir disse beskjed om å legge lokk på, bestemme hva som skal publiseres. Flere og flere familier som blir forfulgt og ødelagt av barnevernet, har begynt å skrive om det de siste årene. Og selv om myndighetene stadig forsøker å kneble barnevernsofre, vil de aldri lykkes i å sensurere internett effektivt.
Slik som vanlige, myndighetsunderdanige media har sviktet familiene som barnevernet går på, er dette eneste mulighet, og den er god. Det er ypperlig å legge ut offentlig alt om hvordan barnevernet og deres hjelpere behandler familiene i virkelighetens verden. Det er slett ikke sant at slik publisering skader eller traumatiserer barna. Tvert imot, det både gir familien en viss beskyttelse i nåtiden, og er en god støtte for barna i fremtiden, at det gjøres kjent hvordan myndighetene har behandlet dem, og at foreldrene har kjempet for dem.
Marianne Haslev Skånland
* *
Se også:
Advarsel: De lyver!
av Nina Elin Hauge
Er det fordi de lyver om os?
fra Er kommunen min mor? av Else Sommer
Mossekvinne motarbeidet av barnevernet
Når media løper barnevernets ærend
Russland på nett
av Peter Normann Waage
Fra to dommer om ytringsfrihet ved EMD samt en fylkesnevnd og Personvernnemnda
Pressens Faglige Utvalg (PFU) gjør som så ofte før en ynkelig figur
Nannyhjelpen i TV3
Ytringsfrihet, media og presse
Tema-seksjon, BarnasRett
*