Hvem kan stilles for retten?
Av Marianne Haslev Skånland
20. april 2012
*************************************************
Artikkelen er tidligere publisert i Bergensavisen BA,
den 17. april 2012
*************************************************
Diskusjonen om hvorvidt Anders Behring Breivik er tilregnelig har pågått siden i fjor, og vil være viktig gjennom hele rettssaken nå som retten har to sakkyndige uttalelser om spørsmålet på sitt bord. Ansvaret for avgjørelsen - et ansvar som jurister ofte velter over på psykiatrien - blir her sendt rett tilbake der det hører til: hos retten selv.
Da må juristene kanskje for én gangs skyld gå ordentlig inn i selve grunnlaget for psykiatrenes uttalelser. Det holder ikke å si at man 'har tillit til faglig skjønn' og at 'psykiatri ikke er en eksakt vitenskap', slik så mange intervjuede stadig forsvarer sine synsinger med.
Spørsmålet er et helt annet: I hvilken grad har påstander og resonnementer fra psykologisk/psykiatrisk hold basis i fakta og vitenskap i det hele tatt, slik at det er forsvarlig å ha tillit til dem? De fleste vitenskaper er ueksakte; det gjør dem ikke upålitelige, men det gjør manglende saklig grunnlag. Retten må forlange dokumentert hva rapportene bygger på.
Enkelte har, med noe ulike motiver, hevdet at Breivik bør dømmes til straff også hvis han finnes utilregnelig, eventuelt at vår lovgivning/rettsordning bør endres for å få dette til. Men er dette mulig?
I 1993 ble en toårig gutt i England bortført, torturert og drept av to tiåringer. De ble stilt for strafferett og fikk tids-ubegrenset straff, minimum 8 år (Murder of James Bulger). De to klaget til Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol (EMD) over flere forhold og fikk medhold i noen. EMD fant at England hadde krenket menneskerettighetenes artikkel 6-1 om retten til rettferdig rettergang, fordi guttene i en så ung alder, og med det voldsomme oppstyret og publisiteten ved rettssaken, hadde vært ute av stand til å ta effektiv del i sitt forsvar. De kunne blant annet ikke kommunisere meningsfylt med sine advokater og ikke delta aktivt og med forståelse under sakens gang i retten.
I vinter sendte norsk tv en god serie, "Veckans brott", med den svenske kriminologen Leif GW Persson, som tok for seg faktiske saker. I en mordsak hadde politiet arrestert en mistenkt og hadde konfrontert ham med sterke bevis. Han hadde så tatt livet av seg i varetekt. Det ble altså ingen rettssak, og saken ble henlagt.
Men politiet har derpå offentliggjort bevismaterialet. Persson: - Skyldsspørsmål avgjøres av svensk domstol... Poenget er at den mistenkte kan ikke lenger komme til orde og ikke hans ombud (advokat) heller. For ombudet har ikke lenger noen han kan representere... Og at nå skyldsspørsmålet legges frem av én part, som om det var bevist! Slik skal det ikke foregå.
Persson ble spurt om den henlagte saken ble klassifisert som løst. Nei, når ingen gjerningsmann er tiltalt og er blitt dømt, går saken inn i statistikken som uoppklart.
Dette er bare to eksempler på det som skal gjelde generelt i våre land: en mistenkt må stilles for retten, og rettssaken må gi mulighet for et kompetent forsvar (såkalt full kontradiksjon), før han kan finnes skyldig og dømmes til straff.
Breivik er intet barn, og han er ikke død. Men hvis det ender med at han blir erklært utilregnelig, reiser det spørsmålet om han "kan tilrettelegge sitt forsvar og ta til gjenmæle (det kontradiktoriske prinsipp)" (Straffeprosess).
Den engelske og den svenske saken har til felles med Breivik-saken at det ikke er noen grunn til å tvile på hvem som er skyldig og hva vedkommende har gjort. Men norske domstoler er ikke hevet over å begå justismord i andre saker. Det forekommer blant annet av og til saker med falsk tilståelse. Utglidning med hensyn til rettssakens form, kravene til bevis og muligheten for kontradiksjon er farefullt. Det er svært synlig i for eksempel den tragiske Fritz Moen-saken.
*
Men jeg står igjen med et spørsmål: Hvis det ikke er mulig å føre en vanlig straffesak mot en utilregnelig person fordi han ikke kan ansees fullt ut å kunne forsvare seg gjennom sakens gang, og hvis selve rettssakens form har så mye å si for dette, som i den engelske saken, hvordan kan det da i det hele tatt føres noen som helst form for rettssak mot en utilregnelig person?
Ut fra en del uttalelser later det til at tilregnelighet skal avgjøres ut fra hovedaktøren Breiviks adferd gjennom selve den lange rettssaken? Hvordan skal bevis og kontradiksjon bedømmes hvis man til slutt lander på at han er og/eller var utilregnelig likevel?
Referanser
"Murder of James Bulger"
http://en.wikipedia.org/wiki/Murder_of_James_Bulger
"Straffeprosess"
Store norske leksikon
http://snl.no/straffeprosess
"Fritz Moen-saken"
http://no.wikipedia.org/wiki/Moen-saken