*
6 oktober 2022
Hensynet til barnets beste i barnevernsaker
i lys av forskningsbasert kunnskap
Av advokat Sverre Kvilhaug
• • •
Artikkelen ble publisert i Juristkontakt nr 8/2006. Det fins ingen direkte lenke dit lenger, men artikkelen kan kjøpes gjennom Kritisk juss, Idunn.
Den ble trykket på BarnasRett den 21 februar 2007.
Den er trykket her med forfatterens velvillige tillatelse.
• • •
1. Innledning
Når jurister drøfter hensynet til barnets beste i barnevernsammenheng, dvs. i spørsmål om omsorgsovertakelse eller tilbakeføring, dreier det seg i hovedsak om generelle betraktninger vedrørende det såkalte biologiske prinsipp, ofte uten at prinsippet i særlig grad prøves opp mot faktum i saken. I fylkesnemndvedtak er det ikke uvanlig at prinsippet er nevnt på en slik kortfattet måte at det mer framstår som en slags pliktøvelse fra nemndsleders side for å synliggjøre at hun er kjent med prinsippet enn som en reell prøving av om prinsippet er konkret ivaretatt. Det forekommer dessuten at hensynet ikke nevnes eksplisitt i det hele tatt, jfr. for eksempel Rt 2002-327.
Formålet med denne artikkelen er ikke å gå gjennom teori og rettspraksis for å finne innholdet i den rettslige standarden barnets beste, men å se på hva innholdet bør være i lys av det man i dag vet om barn og barnets beste, hvilket ikke er rent lite. Artikkelen er ikke sprunget fram fra en sterk interesse for juridisk teori på området, men derimot fra en glødende interesse for å ivareta barns somatiske og psykiske velferd, hegne om familielivet og for øvrig som en konsekvens av dette, bidra til å fremme en positiv samfunnsutvikling. Hvis dette preger artikkelen, ber jeg ikke om unnskyldning for det.
2. En kunnskapsbasert rettslig standard
Barnets beste må kunne betegnes som en rettslig standard. Som trolig enhver annen rettslig standard på andre områder kan heller ikke definisjonen eller tolkningen av en slik rettslig standard innenfor barnevernområdet være fastlagt en gang for alle, men må utvikle seg, om ikke i samsvar med samfunnsutviklingen, så i hvert fall under hensyn til den, men særlig i samsvar med de kunnskaper man til enhver tid har på vedkommende område om hva som er det beste for barn. Ved at man i så stor grad som hittil så å si knytter standarden om barnets beste til et prinsipp, det biologiske prinsipp, vil det konkrete meningsinnholdet i standarden lett kunne bli forholdsvis statisk og ikke påkalle særlig vurderingsinteresse, og tolkningsprosessen vil dermed ikke fange opp alt det man etter hvert vet eller bør vite om hva som er barnets beste.
Hensynet til barnets beste kan etter loven ikke begrunne et så alvorlig inngrep i familielivet som en omsorgsovertakelse er. Jeg mener derimot at det nevnte hensynet bør kunne begrunne en tilbakeføring, med andre ord at selv om fylkesnemnd eller domstol skulle komme til at foreldrene ikke kan gi forsvarlig omsorg, kan likevel hensynet til barnets beste slå så sterkt ut i det konkrete tilfellet at tilbakeføring kan bestemmes.
Sentralt etter min vurdering er det at selv om vilkårene ellers for omsorgsovertakelse er oppfylt, må omsorgsovertakelse avslås dersom hensynet til barnets beste tilsier det.
3. Hva vet vi om barnets beste i relasjon til omsorgsovertakelser
3.1. Generell forskning vedrørende atskillelse barn og foreldre
Gjennom særlig de siste 60 årene har det kommet til en ganske betydelig mengde forskningsrapporter som knytter forbindelsen mellom mer eller mindre varige og alvorlige fysiske og psykiske skadevirkninger i voksenalder til traumatiske hendelser i barneårene.
En av disse traumatiske hendelsene er et barns atskillelse fra foreldre, en eller begge, og forholdet er at mesteparten av forskningen vedrørende betydningen av traumatiske hendelser i barndommen dreier seg om nettopp sammenhengen mellom atskillelse/tap og senere alvorlige skadevirkninger for barnet.
Forskningen er dels tilbakeskuende undersøkelser hos voksne mennesker, dels eksperimentelle undersøkelser der dyreavkom av forskjellige slag er utsatt for atskillelse fra mødrene. (For oversikt se Kvilhaug 2005). Ut fra den totale kjente forskningen er det en klar (signifikant) sammenheng mellom tidlig atskillelse og forekomsten av senere alvorlige psykiske lidelser hos barnet. Det er også sterke holdepunkter for å slutte at det er en tilsvarende sammenheng mellom atskillelse og visse fysiologiske/somatiske lidelser.
3.1.1. Noen sentrale forskningsrapporter om sammenheng mellom atskillelse og psykiske lidelser
Jeg nevner først at allerede i 1917 og 1924 mente hhv Freud og Abraham at depresjon hadde sine røtter i barndommen og da særlig i tidlige tapserfaringer. Senere gjorde bl.a. Bowlby et banebrytende arbeid og påviste at lang atskillelse fra moren førte til psykiske problemer for barnet (eksempelvis Bowlby 1951).
Forskningsrapporter fra andre har kommet gjennom årene siden, men jeg skal konsentrere meg om noen forholdsvis nye forskningsrapporter.
I 1999 kom en meget viktig forskningsrapport fra Agid og kolleger (Agid et al 1999). Det var en såkalt case-control-undersøkelse. Forskerne påviste at tap av foreldre i barndommen, inntil 17 årsalderen, økte signifikant (P=0,001) sannsynligheten for å utvikle alvorlig depresjon i løpet av voksenlivet. Jeg nevner for ordens skyld at man regner at en P-verdi på 0,05 er tilstrekkelig til at resultatet regnes som signifikant, m.a.o. at det er 5% sjanse for at resultatet er basert på tilfeldigheter. En P-verdi på 0,001 innebærer følgelig at det kun er èn promille sannsynlighet for at resultatet beror på tilfeldigheter. Den påviste sammenhengen er således svært sikker.
Agid og kolleger fant også at effekten av tap ved varig atskillelse på annen måte enn ved død var mer slående enn tap som skyldtes død (P=0,003), og det samme gjaldt tap som skjedde før 9-års alderen (P=0,003) sammenlignet med tap senere i barndom og ungdom. Som vi ser, var også dette meget signifikante resultater.
Forskerne definerte tidlig tap som tap av en forelder før barnet nådde 17 års alderen, enten som følge av død eller som følge av atskillelse som følge av at en forelder forlot hjemmet for alltid og slo seg ned annet sted. Det var ingen forutsetning for å falle inn under definisjonen at det ikke var kontakt mellom barnet og den utflyttede forelderen.
Vi må derfor kunne slå fast som et forskningsmessig faktum at tidlig atskillelse, særlig av andre grunner enn død, mellom barn og foreldre inntil 17 årsalderen er meget skadelig og gir meget alvorlig fare for at barnet vil utvikle alvorlig depresjon på et eller annet tidspunkt i livet.
Forskerne fant også signifikant større omfang (P=0,048) av tidlig tap hos de med bipolare lidelser (manisk-depressive). De fant også et signifikant (P=0,01) større omfang av tidlig tap, særlig tap som skjedde før pasienten var 9 år gammel, blant schizofrenipasienter sammenlignet med kontrollgruppen av friske personer. Også disse resultatene viser at tidlig atskillelse gir alvorlig fare for at barnet vil utvikle alvorlige psykiske lidelser.
En annen forskergruppe (Kendler og kolleger 2002) fant også signifikant større risiko for alvorlig depresjon etter tap av foreldre, både som følge av død og av atskillelse på annen måte før 17-årsalderen, men risikoen varte mye lenger dersom atskillelse hadde andre årsaker enn død. Forskerne fant også at det var en signifikant øket risiko for alkoholavhengighet etter atskillelse fra foreldre, men ikke hvis atskillelsen skyldtes død, og denne risikoen var for øvrig signifikant større hos kvinner enn hos menn. Risikoen for å utvikle depresjon besto i 29 - 35 år etter atskillelse på annen måte enn ved død, mens den var livsvarig for så vidt gjelder alkoholavhengighet.
Tidlig atskillelse var definert som avbrytelse av foreldre-barnforholdet til og med det sekstende leveåret, og herunder var atskillelse på annen måte enn ved død definert som all annen atskillelse som ikke skyldtes ordinær ivaretakelse av jobb, verv osv (som for eksempel avtjening av ordinær verneplikt), og disse tilfellene fordelte seg så på 72 % som skyldtes foreldrenes skilsmisse og resten forlenget foreldrefravær på mer enn 6 måneder av andre grunner.
Jeg nevner også en tysk forskningsrapport fra 1991 (Bron et al 1991). De fant at 43,4 % av de psykiatriske pasientene som hadde opplevd atskillelse ved død eller minst ett års atskillelse fra foreldrene, hadde gjort selvmordsforsøk, sammenlignet med 26,5% av pasientene uten slik tapserfaring, men de fant også at hyppigheten av selvmordsforsøk var større etter atskillelse (52,5%) enn etter erfaringer med at en eller begge foreldrene døde (38,5%).
3.1.2. Noen sentrale rapporter om sammenheng mellom tidlig atskillelse og senere utvikling av fysiologiske lidelser, kreft osv.
Linda J. Luecken og Kathryn S. Lemery (Luecken og Lemery 2004) opplyser i en oversiktsartikkel at tidlig tap av foreldre har på lengre sikt blitt assosiert med høyere blodtrykk (Luecken 1998), større risiko for brystkreft (Jacobs & Bovasso 2000) og andre helseproblemer i eldre voksenalder (Krause 1998, Maier og Lachman 2000).
Gjenstanden for John R. Jacobs og Gregory B. Bovassos forannevnte undersøkelse omfattet ikke tap ved annen atskillelse enn død, kun atskillelse ved død i barndommen (før 17 årsalderen), og risikoen for å utvikle brystkreft mer enn 20 år senere. De fant at kreft var meget signifikant (P<0,0001) assosiert med tap av mor ved død. Etter justering ut fra kontrollvariabler for å sikre større validitet, var kreft fremdeles meget signifikant assosiert med tap av mor ved død i barndommen (P<0,001). P-verdien viser at det var mindre enn èn promille sannsynlighet for at resultatet berodde på tilfeldigheter.
Når man sammenligner tap av mor ved død og atskillelse fra begge foreldre ved overflytting til fosterhjem, er det etter min oppfatning helt åpenbart, bl.a. ut fra annen forskning vedrørende nettopp atskillelse på annen måte enn ved død, at forskerne ikke ville ha funnet noen mindre sammenheng mellom tidlig atskillelse og kreft enn de nå gjorde.
Neeleman og kolleger (Neeleman et al 2002) gjorde en større undersøkelse av sammenhengen mellom tidlig atskillelse og senere (43-årsalderen) psykiatriske og somatiske lidelser. De fant meget signifikant sammenheng for guttenes vedkommende mellom atskillelse fra mor før 6 årsalderen på annen måte enn ved død og større grad av både psykiske og somatiske lidelser.
I Norge gjorde Anne Marita Milde en undersøkelse på rottebarn (Milde 2005) ved å skille rottebarna tidlig fra sine mødre i hhv 10 minutter eller tre timer daglig fra levedag to til levedag fjorten. Som forskeren gjør oppmerksom på, er rotteavkommet store nok til å klare seg etter 22 døgn, og rottemor forlater da barna, og de er fullvoksne når de er tre-fire måneder gamle, og dette er det etter min oppfatning viktig å ha i tankene ved sammenligning med de tilbakeskuende undersøkelsene på mennesker som er nevnt foran.
Særlig de langtidsatskilte rottebarna viste som voksne, dvs etter 22 døgn, avvik med hensyn til vekt, tarmlidelser og stressrespons. Milde redegjør overfor bladet Hubro om en intervjuundersøkelse blant pasienter med organisk tarmlidelse som kan påvises med røntgen eller ultralyd, og med pasienter med funksjonell tarmlidelse der man ikke kan påvise sår til tross for klare symptomer. De foreløpige funnene viser at funksjonelle plager i stor grad skyldes psykologiske faktorer, og at traumatiske barndomsopplevelser som for eksempel separasjon fra nære omsorgspersoner gir økt grad av engstelse for å bli forlatt som voksen, sier Milde til bladet.
Mildes forskning bekrefter hva en betydelig mengde internasjonal forskning på dyreavkom av forskjellig slag viser av sammenheng mellom tidlig atskillelse og senere dårlig utvikling av dyreavkommet. (For oversikt se Kvilhaug 2005).
3.2. Barnevernforskning bekrefter at tidlig atskillelse barn og foreldre er skadelig
Det har internasjonalt lenge vært klart ut fra omfattende forskning vedrørende fosterbarn som voksne at man ikke kan forvente at det går bedre med fosterbarn enn det ville ha gjort om barna hadde fått bli i sine opprinnelige hjem. (For oversikt se Kvilhaug 2005).
Det kan selvsagt være mange samvirkende årsaker til at det ikke går så bra med fosterbarn, men i lys av hva atskillelsesforskningen har frambrakt av resultater, vil det være nokså naivt å overse at en viktig forklaring er selve atskillelsen fra foreldrene. Det er åpenbart at en atskillelse som skyldes omsorgsovertakelse og plassering på fremmed sted og i fremmed fosterhjem med alt det dette innebærer av stress, lengsel etter foreldre, besteforeldre, annen slekt, venner, klatretreet i hagen osv og med tilpasningsproblemer i fosterhjemmet og den nye barnehagen eller skolen m.v., er en særdeles traumatisk atskillelse, langt mer traumatisk enn en atskillelse der barnet fortsatt bor sammen med den ene av foreldrene.
Jeg skal nedenfor kun trekke fram èn enkeltundersøkelse på barnevernsektoren og to gjennomgåelser av internasjonal barnevernforskning.
3.2.1. Bohman & Sigvardssons svenske undersøkelse
Bohman & Sigvardsson fulgte ca 600 risikobarn i Sverige som alle ble flyttet fra hjemmene før sin ettårsdag og i utgangspunktet skulle adopteres av fremmede, mens resultatet ble at ca 1/3 ble adoptert, 1/3 ble fosterbarn og 1/3 fikk vende tilbake til moren (Bohman & Sigvardsson 1980). Barna ble ved forskjellige aldre sammenlignet med hverandre og med en kontrollgruppe. Jeg skal bare trekke fram ett resultat: Da barna (dvs. guttene) var midt i 20-årene, var ca 16% av hjemmebarna registrert for kriminalitet og alkoholmisbruk (tilsvarende kontrollgruppen) sammenlignet med 30% for fosterbarnas del. Når dobbelt så mange fosterbarn som hjemme(risiko)barn registreres for kriminalitet og alkoholmisbruk, mer enn antyder det at fosterhjemsoppholdet ikke har vært bra for barna.
3.2.2. Bo Vinnerljungs gjennomgang av internasjonal barnevernforskning
En annen svensk forsker, Bo Vinnerljung, gjorde en avhandling om fosterbarn som voksne (Vinnerljung 1996) der han gjennomgikk internasjonal barnevernforskning, herunder forannevnte undersøkelse av Bohman & Sigvardsson, samt hans egen søskenundersøkelse. Konklusjonen til Vinnerljung var at det på gruppenivå ikke gikk bedre med fosterbarna enn om de var blitt værende i sine respektive biologiske hjem - det gikk enten like bra eller dårligere.
3.2.3. Egelund og Hestbæks forskningsoversikt fra 2003
I Danmark har Tine Egelund og Dorthe Hestbæk utgitt en forskningsoversikt i 2003. Et sammendrag av resultatene har de to forskerne latt ta inn som kap. 7 i Socialforskningsinstituttets rapport 'Videnopsamling om social arv' (Egelund og Hestbæk 2003). Forskerne skriver at barn som har vært anbrakt utenfor hjemmet, har en tidoblet risiko i forhold til jevnaldrende for å utvikle selvdestruktiv atferd (narkomani, selvmordsforsøk), og deres risiko for ikke å overleve deres 27 års fødselsdag økes 5 ganger i forhold til andre fra denne fødselsårgangen. Utdannelsesnivået er uforholdsmessig lavt. Helbredsproblemer er hyppig forekommende blant tidligere anbrakte barn, særlig den psykiske helsen. Det er en overforekomst av kriminalitet hos de mannlige tidligere anbrakte.
Sammenfatningsvis sier forskerne at resultatene med entydighet sier at tidligere anbrakte barn som unge voksne blir en uforholdsmessig dårlig stilt gruppe, og at denne tendensen er entydig i metodologisk velgjennomførte effektstudier, og forskerne antyder at det bruddet som en anbringelse utenfor hjemmet utgjør, spiller en vesentlig rolle for de nevnte dårlige resultatene.
Jeg kan ikke annet enn å undres over at den nevnte forholdsvis ferske forskningsoversikten, slik også Vinnerljungs oversikt fra 1996, så å si er blitt fortiet av hele barnevernsystemet, heri inkludert NOVAs avdeling for barnevernforskning. De som burde ha alarmert departementet og vedkommende statsråd, tier. De har også fortiet forskningen om atskillelse. Enhver får selv tenke over årsakene til det.
4. Sammenligning med problemstillingen små barn på sykehus
De som har levd en stund, husker at foreldre ikke fikk være med sine barn på sykehus fram til et stykke ut på 1970-tallet. Det var en lang kamp for å få endret dette. En av bidragsyterne i Norge var psykiateren Anne Marie Auestad. I hennes bok i 1971 skrev daværende helsedirektør Karl Evang en introduksjon. (Auestad m.fl. 1971). Det er interessant å se hvor sterkt Evang vektla betydningen, både for den enkelte og ikke minst for samfunnet, av at barn fikk ha med seg en eller begge av sine foreldre i forbindelse med barnets sykehusopphold. Jeg siterer noe fra denne introduksjonen med oppfordring til leserne om å overføre uttalelsene til barnevernsektoren:
"Det er vanlig å møte den påstand at mental og sosial tilpasning og sykdom øker under våre samfunnsforhold. Selv om vi ikke kan belegge det med sikre tall, tror jeg det er riktig. Nervøsitet, stress, fremmedgjøring, avhopping fra skole og arbeidsplass, samlivskriser, narkotikamisbruk i protest eller som flukt, emosjonelt forgiftede miljøer, med hat og krangel om bagateller omgir oss på alle kanter.
Hadde vi vært like dyktige til å forebygge slik mental skjev utvikling, ville verden i dag sett helt annerledes ut, ikke bare når det gjelder folks helse, men også når det gjelder sosiale og politiske forhold, økonomisk dominanse og militær maktbruk. Det er åpenbart altfor ofte angstbiteren, sadisten, psykopaten og den maktsyke som rår grunnen og har for sterk innflytelse på beslutningsprosessen. Det har derfor lenge vært sosialpsykiatriens drøm å kunne anvise praktiske metoder for å sikre individene en sunn mental utvikling, slik at vi kunne få et flertall av sinnsmessig modne, tolerante mennesker i aktiv utfoldelse av de evner og anlegg de råder over.
Er dette kanskje noe pompøst og overdrevet å nevne i en liten introduksjon til en bok om barn på sykehus? Tvert imot. Her står vi for en gang skyld på fast grunn når det gjelder forebyggende mentalhygieniske tiltak. Her har vi en praktisk gjennomførbar mulighet for iallfall å hindre at de sykehusopphold som mange barn må oppleve, skader dem."
5. Konklusjon
Når forskningen viser at tidligere fosterbarn blir en uforholdsmessig dårlig stilt gruppe, og når dette samsvarer med hva mer enn 60 års forskning på atskillelse ved forsøk vedrørende dyreavkom og tilbakeskuende undersøkelser på mennesker viser om skadevirkninger langt inn i voksenalderen som følge av tidlig atskillelse helt opp til 17-årsalderen, er det uholdbart å fortsette den statiske tolkningen av hensynet til barnets beste i forbindelse med vedtak om omsorgsovertakelse eller tilbakeføring i barnevernsaker.
Forskningen viser at det i utgangspunktet ikke er i samsvar med hva som er best for barnet at barnet blir plassert i eller blir fortsatt holdt i fremmed fosterhjem. Når jeg sier "i utgangspunktet", er det fordi det i enkelte tilfeller ikke finns noe alternativ, fordi barnet må beskyttes. Erfaringsmessig vil imidlertid alltid, i utgangspunktet velmenende, aktører i barnevern og fylkesnemnd, herunder psykologer og andre sakkyndige, komme til å legge listen svært lavt for når de mener barnet må fjernes for å beskyttes, slik de i dag legger listen ekstremt lavt for når de mener at barnet skal i fosterhjem for å få et angivelig bedre liv.
Dersom de nevnte aktører tar inn over seg det vi nå vet om skadevirkninger ved atskillelse, og jeg tror trygt vi kan regne med at skadevirkningene er enda mer alvorlige enn det som hittil er kommet fram for så vidt gjelder somatiske lidelser, slipper vi kanskje i framtida å oppleve dårlig begrunnede omsorgsovertakelser som den kjente Svanhildsaken, så langt jeg kjenner den, er et typisk eksempel på. Skal omsorgsovertakelser kunne forsvares saklig, må det ut fra det jeg mener må være innholdet i hensynet til barnets beste, framstå som klart bevist ved en konkret vurdering av fakta i saken holdt opp mot forskningsresultatene, at barnet lider større skade på kort og lang sikt ved å forbli i hjemmet enn ved å fjernes fra hjemmet.
Følges denne regelen, blir det en dramatisk reduksjon i antall fosterbarn, og det blir da tilsvarende mange barn som i stedet kan få adekvat hjelp i hjemmet uten trusselen om omsorgsovertakelse hengende over seg. Med også Evangs ord i tankene tenker jeg at det i det hele tatt vil bli et mye bedre samfunn for oss alle.
Både barnevernet og psykologene vil forhåpentligvis lettere skjønne at mange barns problemer kan ha mange andre årsaker enn aktuell omsorgssvikt, for eksempel mors traumatiske opplevelser under svangerskapet. I dag har vi den merkverdige situasjonen at psykologene har et overdrevent fokus på den aktuelle omsorgssituasjonen og tillegger den overdreven betydning, men ikke har øye for at årsakene til barnets problemer kanskje ligger langt tilbake i tid, og derfor ikke får øye på at omsorgen i dag ikke er hovedproblemet. En omsorgsovertakelse kan lett virke som en livstidsstraff overfor barnet fordi moren for eksempel som nevnt hadde traumatiske opplevelser under svangerskapet, eller både moren og barnet får traumatiske opplevelser under barnets første leveår.
Tidlig atskillelse kan som nevnt være en slik traumatisk opplevelse for barnet, for eksempel bruk av barnehage i de to første leveårene. At barnet da kan ha store problemer i skolealderen, selv om de traumatiske opplevelsene for lengst er et tilbakelagt stadium, og at dette også preger omsorgen, burde ikke overraske en virkelig sakkyndig, ettersom det er rikelig med forskning også på dette feltet.
Det er lett for foreldre å opptre "riktig" overfor et "ukomplisert" barn, atskillig vanskeligere overfor et "vanskelig" barn. Fosterforeldre får i tillegg den ekstra vansken som ligger i at barnet er tilført ny alvorlig skade ved atskillelsen. Stockholmsyndromet, som for tiden har fått fornyet aktualitet, villeder ofte både fosterforeldre og barnevern til å tro at plasseringen har vært vellykket, men det er en overflatisk og kortsiktig vurdering. Kunnskap må til for å anvende hensynet til barnets beste, ikke synsing og ønsketenkning.
*
Referanser:
1: K. Abraham: Manic-depressive states and the pregenital levels of libido. London 1924
2: O. Agid, B. Shapira, J. Zislin, M. Ritsner, B. Hanin, H. Murad, T. Troudart, M. Bloch, U. Heresco-Levy og B. Lerer ved Department of Psychiatry, Hadassah-Hebrew University Medical Center, Jerusalem: "Environment and vulnerability to major psychiatric illness: a case control study of early parental loss in major depression, bipolar disorder and schizophrenia". Molecular Psychiatry 1999 Mar; 4 (2): 163-72
3: Michael Bohman og Sören Sigvardsson: "Negative social heritage". Adoption and Fostering nr. 3, 1980, 24-31
4: John Bowlby: "The process of mourning". International Journal of Psychoanalysis 1961; 42; 317-40
5: B. Bron, M. Strack og G. Rudolph: "Childhood experiences of loss and suicide attempts: significance in depressive states of major depressed and dystthemic or adjustment disordered patients". Journal of Affective Disorders, 1991, 23, 165-172
6: Tine Egelund og Dorthe Hestbæk: Anbringelse udenfor hjemmet. (Basert på rapporten: Anbringelser av børn og unge udenfor hjemmet – en forskningsoversigt). I Videnopsamling om social arv, kap. 7. Utgiver Socialministeriet, Sekretariatet for social arv, Danmark, juni 2003
7: Karl Evang: "Introduksjon". I Anne Marie Auestad, Bjørn Killingmo, Helga Nyhus og Helene Pande: Når barn må på sykehus. Mentalhygieniske aspekter. Universitetsforlaget 1971
8: Sigmund Freud: Trauer und Melancholie. Frankfurt 1917
9: J. R. Jacobs og G. B. Bovasso: "Early and chronic stress and their relation to breast cancer". Psychological Medicine, 2000, 669-678
10: K. S. Kendler, K. Sheth, C. O. Gardner og C. A. Prescott: "Childhood parental loss and risk for first-onset of major depression and alcohol dependence; the time decay of risk and sex differences". Psychological Medicine 2002, 32, 1187-1194. Cambridge University Press
11: N. Krause: "Early parental loss, recent life events, and changes in health among older adults". Journal of Aging and Health, 1998, 10, 395-421
12: Sverre Kvilhaug: Atskillelse barn og foreldre. Cita forlag, 2005
13: Linda J.Luecken og Kathryn S. Lemery: "Early caregiving and physiological stress responses". Clinical Psychological Review 24, 2004, 171-191
14: L. J. Luecken: "Childhood attachment and loss experiences affect adult cardiovascular and cortisol function". Psychosomatic Medicine, 1998, 60, 765-772
15: E. H. Maier og M. E. Lachman: "Consequences of early parental loss and separation for health and well-being in midlife". International Journal of Behavioral Development, 2000; 24, 183-189
16: Anne Marita Milde: Intervju i Hubro 4/2005. Utgitt av Universitetet i Bergen
17: J. Neelman, S. Sytema og M. Wadsworth: "Propensity to psychiatric and somatic ill-health: evidence from a birth cohort". Psychological Medicine 2002, 793-803
18: Bo Vinnerljung: Fosterbarn som vuxna. Lund Studies in Social Welfare. Arkiv förlag, Lund, 1996
**
Se også
Sverre Kvilhaug:
Atskillelse barn og foreldre
Cita forlag, 2005
(= referanse 12 ovenfor)
Artikler av advokat Sverre Kvilhaug
BarnasRett, samlemappe 1999 – 2008
Sverre Kvilhaug:
Barnevernet i Norge – Befringutvalget
Internasjonal barnevernforskning av betydning for spørsmålet om omsorgsovertakelse er til barnets beste
MHS's hjemmeside, 7 juni 2000 / 26 november 2013
– Behov for lovendring om Barnevernet
Intervju med advokat Sverre Kvilhaug
MHS's hjemmeside, 8 oktober 2016
familien-er-samlet:
Hva betyr egentlig "barnets beste"?
MHS's hjemmeside, 1 oktober 2016
Svein Otto Nilsen:
Det biologiske prinsipp i barnevernssaker
MHS's hjemmeside, 27 februar 2012
Marianne Haslev Skånland:
Hvordan norske eksperter kom til å avvise biologisk slektskap som relevant for barns velferd
MHS's hjemmeside, 9 november 2017
– : Vurderingen av det biologiske prinsipp i Raundalen-utvalgets innstilling NOU 2012-5 og i presentasjonen av den
MHS's hjemmeside, 25 oktober 2020
Arne A. Kallevik:
Tilbake til "barnets beste"-fokus
MHS's hjemmeside, 8 desember 2018
Synnøve Bredal Bjelland:
Barns beste?
MHS's hjemmeside, 8 desember 2018
Bjørn Bjøro:
Retningslinjer, samhandling og 'barnets beste' i Oslo
MHS's hjemmeside, 31 desember 2019
Olav Terje Bergo:
Åpenhet er eneste medisin som fremmer rettssikkerhet
MHS's hjemmeside, 22 februar 2019
– : Barnevernet takler ikke omsorgsansvar
MHS's hjemmeside, 30 juli 2021
*