*

1 januar 2020




Så har vi feiret jul igjen her i "Ytre Mongolia"

Av familien-er-samlet

*


Jul i utlandet for syvende gang

Så har vi feiret jul igjen her i "Ytre Mongolia", som en bekjent så humoristisk kalte det. Selv om vi nok ikke bor i akkurat det landet, da.

Dette er vår 7. julaften i utlandet. Det er en velsignelse å kunne slå fast at barna våre har det bra, gjør en habil innsats på skolen, tenker selv og også tør å opponere mot far og mor når det passer.

Barnas savn etter Norge har kanskje roet seg noe i årene som har gått, og kanskje er det jeg som far som aller mest savner og drømmer om å kunne ta familien hjem en vakker dag.

Jeg tør ikke tenke på at vi kanskje skal feire også de neste årene i utlandet. Ikke fordi det er ille å være her, men fordi det tross alt ligger en tvang og en nødvendighet over livene våre og barnas oppvekst. En tvunget situasjon som vi dog også har vennet oss til å leve med.

Men realistisk sett, så blir det kanskje slik, og tiden hittil har gått fort.

For hva har egentlig endret seg hjemme i Norge? Utover mye støy, diskusjoner og stadige forhåpninger?


Utviklingen hjemme

Jeg har fulgt med på nyhetene, med EMD-dommene og alle de fordummende reaksjonene fra myndigheter og fagmiljøer. Noen får det til at EMD skal stå i et slags motsetningsforhold til det forslitte, meningsløse og hersketekniske uttrykket "barnets beste". I Norge er barnets beste det viktigste, sier man, og derfor får Norge kritikk, for utlandet forstår ikke den norske tenkningen der vi tenker mer på barna enn på foreldrene.

Så oppblåst går det altså an å bli. Mot bedre vitende, eller er dumskapen fullstendig helt ned i røttene?

Vi forstår ikke at vi skal være takknemlige når en europeisk overdomstol gir oss feedback, og vi forstår i alle fall ikke at denne feedbacken helt
konkret og faktisk ER barnets beste.

Statsministeren poengterer at dommene fra EMD gjelder samvær, og ikke selve omsorgsovertakelsen, og forsøker dermed å gjøre seg lekker for barnevernsetablissementet?

Så det blir mumle gåsegg og bortforklaringer. En kommuneadvokat skriver et sted at det hele handler om ufullstendig dokumentasjon og ikke realiteter, og at dersom norsk nemnd, domstol og barnevern blir flinkere til å dokumentere så vil vi ikke ha noen EMD-saker.

Man blir sliten av alt dette.


Barnevernskrisen en vitamininnsprøytning for barnevernet.

Barnevernsskandalen er elefanten i rommet; NAV-skandalen X 10 eller mer, mens de som har ansvaret ikke gjør annet enn å bortforklare, fortie, snu seg bort, forvrenge eller bagatellisere.

I mellomtiden har BUFDIR klart å kapre barnevernskrisen, og gjort det til en kompetanse- og ressurskrise. Det er genialt, og man skal ikke undervurdere en Mari Trommald som har klart å få dette til.

Det er med enkle budskap man vinner. Barnevernsaktørene har vunnet første runde med de enkle ordene "ressurser" og "kompetanse".

Nå skal en udugelig barnevernsetat få kontinuerlig infusjon av penger og bachelor- nei mastergrader, for å bøte på at de nettopp er udugelige.


NAV-skandale? Rettsskandale? Eller et dysfunksjonelt samfunnssystem?

Så tviholder de fleste også på at vi nettopp har en pågående NAV-skandale. Noen har våget å kalle det en rettsskandale, men raskt hamres det videre på at det er en NAV-skandale. For kaller vi det en NAV-skandale, kan vi late som om det er en begrenset problemstilling, innenfor en spesiell etat.

Men dersom det er en
rettsskandale, hva da?

Jo da har vi et
rettsapparat som ikke gjør jobben sin. Verken i barnevernssaker eller i andre saker. Det betyr at noen sløvt titter opp fra dommerstolen og banker gjennom det som forvaltningen har sagt. Forvaltningens forlengede arm. Et slikt samfunn vil vi ikke være bekjent av, men likevel har vi fått det.

Mulighetene til å få prøvd sin sak er forøvrig proporsjonal med personlig økonomi, ettersom mulighetene til fri rettshjelp er begrenset.

Ønsker jeg å gå til erstatningssøksmål mot barnevernet i min hjemkommune? Selvsagt! Men vil jeg risikere å havne i gjeld, der jeg skal betale både mine egne og kommunens saksomkonstinger, om jeg taper, noe som er meget sannsynlig? Selvsagt ikke. Dermed kan kommunene føle seg ganske trygge. De har både rettsapparatet og betingelsene på sin side.

I tillegg har vi et
klageapparat som ikke fungerer, med en fylkesmannsfunksjon som i praksis (med noen få unntak) er verd null og niks. I vår sak hadde vi en fylkeslege som utviste svært god kunnskap og forståelse på telefonen, men som i all formell korrespondanse støttet barnevernet.

Vi har
kommuneadvokater som ikke ser kritisk på barnevernssaker, men som jobber hardt og systematisk for å tvinge gjennom det som barnevernet sier. Kommuneadvokatene skal vinne sakene de får oversendt fra barnevernet, virker det som, og da gjelder det å knuse motparten og å fortie alle fakta som taler imot barnevernets saksoppfatning. I begynnelsen av vår egen sak trodde jeg jo at kommuneadvokatene skulle være en slags nøytral instans som tross alt drev en slags kvalitetskontroll, og som skulle søke fakta og som vi kunne henvende oss til for å komme med opplysninger i saken. Så godtroende har jeg altså selv vært i møtet med dette systemet.

Vi har
kommunepolitikere som med noen få hederlige unntak står last og brast med barnevernet, uansett hvor nedrig og bakstreversk barnevernet måtte fremstå i den enkelte sak.

Vi har
rikspolitikere som kontinuerlig konstruerer et lovverk som på en fullstendig irrasjonell måte gir barnevernet stadig mer makt. Tiltak skal tvinges på familiene. En begjæring fra barnevernet gjør foreldre til kriminelle dersom de forlater landet før det foreligger vedtak. Snart skal myndighetene kunne inndra pass dersom de har "grunn til å tro" osv.

Vi ser også at
ytringsfriheten innskrenkes. Foreldre som publiserer situasjoner hvor barna viser følelser fordi de tas med makt ut av familien, blir bøtelagt eller havner i fengsel. Man viser til at barnet eksponeres i sårbare situasjoner, og stenger samtidig for barnets mulighet til å uttrykke seg om uretten det selv opplever.

Det er helt klart at dersom barna virkelig skulle lyttes til, ville det ikke være mulig å la overtakelsesmaskineriet gå i samme tempo som nå. Derfor er det å ikke la barna slippe til med sine følelser og meninger litt av taktikken.

Pussig egentlig. I Sverige har vi et barn eller en tenåring som preker til hele verden om klima og miljø, men i en barnevernssak må barna og ungdommene beskyttes mot seg selv og deres meninger holdes unna offentligheten.

Til slutt har vi de
sakkyndige, da, som ettersigende må være enige med barnevernet for å få flere oppdrag, og som også er enige med barnevernet i de fleste sakene, og som i praksis avgjør nemndas vedtak. Barnevernet betaler ikke dommeren, men betaler og velger den fagpersonen som i realiteten avgjør saken. Det er nesten utrolig at myndighetene lar dette fortsette, og at psykologforeningen ikke tar et oppgjør med denne virksomheten.


Så hva er problemet da?

Det sies at menneskeverdet kan måles på hvordan vi behandler våre aller svakeste. En helt annen parallell handler om at en kjede ikke er sterkere enn dens svakeste ledd.

På en lignende måte kan man kanskje si at barnevernskrisen ikke er et isolert problem. Men at barnevernet og dets dysfunksjonelle praksis som INGEN klarer å få gjort noe med (klageapparat, lovgivere, lokalpolitikere, rikspolitikere, rettsvesen, nemndssystem), viser oss noe om samfunnet vi lever i:
At vi ikke lenger lever i en rettsstat og et demokrati, og at de grunnverdiene som vi har bygget velferdssamfunnet på, er i ferd med å bli fortrengt.


Totalitært?

En professor spurte i en kronikk om barnevernet er i ferd med å utvikle totalitære trekk. Svaret mitt er et klart ja på dette spørsmålet. Men har vi et totalitært barnevern, så lever vi også i et totalitært samfunn. For samfunnet må alltid måles på dets svakeste område.

NAV, og egentlig i enda større grad barnevernet, har tydeliggjort at enkeltmennesket ikke har noe å stille opp med når forvaltningen vender seg imot det. Den felles dugnaden som heter byråkratiet, og som skulle tjene våre felles interesser, har blitt et maktapparat som det er nesten umulig å forsvare seg mot. Fellsskapets tjenester har blitt et monster som holder oss som gisler.

Barnevernet er kanskje bare et symptom som eksponerer sykdommen som rammer ethvert samfunn som ikke hver eneste dag er årvåken og slår ring rundt de grunnleggende prinsipielle verdiene som vi ønsker å bygge på: demokrati, menneskeverd, menneskerettigheter, frihet, rettssikkerhet, ytringsfrihet.

Dette er byråkratiets tyranni.

Er det i det hele tatt mulig å se for seg et totalt endret barnevern, uten en omfattende samfunnsreform som går gjennom både forvaltning, rettssystem og det politiske system?

Jeg tror ikke det.


Fortsettelsen i utlandet og i Norge

Så sitter vi her da, i et land som "det ikke er naturlig å sammenligne seg med".

Og takk Gud for det!

Det ulmer i dette landet. Etniske og politiske motsetninger. Et demokrati i langsom fødsel, med alt det innebærer av problemer. Fattigdom rett utenfor gjerdet vårt. Men et land som likevel ikke er uten privilegier for oss som relativt sett er for rike å regne i dette samfunnet.

Tanken på at noen skulle mene at barna våre må tas og familien oppløses er absurd her. Når vi forteller bekjente i lokalbefolkningen om våre opplevelser med norsk barnevern, rister de bare på hodet. De forstår selvsagt ikke noe av det.

Og rundt meg her i stuen sitter fire norske barn, som har blitt eldre. Og som er i ferd med å bli kloke, og som forstår verden og ser Norge i perspektiv. Ellers er de opptatt med det som ungdommer og barn er opptatt med også hjemme i Norge: mobiltelefoner og sosiale medier, kino, dataspill og uteaktiviteter. Om to år er vår eldste myndig, og hun kan fritt reise tilbake til Norge. Så følger de andre hakk i hel.

Men i det siste har jeg fått signaler fra dem, som kan tolkes dithen at det å komme til Norge kanskje ikke lenger står øverst på ønskelisten. Der finnes annet i livet og i verden enn å komme til Norge, og kanskje er det til slutt jeg som er mest bundet av det norske.

Og det er dette som fyller meg med takknemlighet. Og også med stolthet. At min kone og jeg - bank i bordet - inntil denne dag og forhåpentlig til de alle er blitt voksne, har klart å holde barna utenfor rekkevidden til norsk barnevern.

Men det er ikke noe Norge skal være særlig stolt av. For Norge er vår historie en skamplett. At familier skal måtte flykte til andre deler av Europa eller til den tredje verden for å føle seg trygge, burde plage politikere og myndigheter langt inn i ryggmargen.


Barnevernets bunnløse mangler

Men jeg har blitt realist. Og jeg vet at svært få av de ansvarlige i Norge plages av vår eller andres flukt, og like lite av de skrekkhistoriene av intervensjoner som familier i Norge opplever hver eneste dag, hele året gjennom, uten at verken mor eller far har gjort noe ulovlig mot barna eller er straffeforfulgt. Foreldre er forsvarsløse når "ekspertene" stempler dem som uten "mentaliseringsevne", mener at de har dårlig samspill, eller mener at de har personlige karakteristika som ikke er bra for barnet. Og derfor fortsetter galskapen, med ekspertveldet som "ser" og "leser" ting som vi andre ikke oppfatter, og som derfor er suverene når keiserens klær fremvises i nemnd eller rett.

Min personlige erfaring er at barnevernet er patetisk og latterlig, og driver på et så lavt nivå at man kunne le seg skakk. Til å begynne med smilte jeg litt av deres forkommenhet. Men fliret mitt forsvant ganske fort. Konsekvensene av deres arbeid er fryktelig og skremmende, og disse menneskene som knapt forstår hva de holder på med er i sannhet meget farlige.

Jeg har sagt det før, og sier det igjen. Det er like trygt å være under barnevernets oppsyn, som å være passasjer i en buss med en full sjåfør uten sertifikat. Det kan ende godt, men det kan like gjerne ende med katastrofe.

Det har slått meg at det kanskje er nettopp dette at man ikke kan forestille seg
hvor dårlig det står til, som gjør at politikerne ikke handler? At lavmålet går så dypt at det er umulig å fatte, om man ikke har opplevd det utrolige selv?


*



Min medfølelse går til alle foreldre og barn som må gjennomleve det helvetet som vi bare sto på kanten og stirret inn i, og som ville fylt resten av våre liv med sorg og smerte. Mine tanker går til de som også nå ved årets slutt og et nytt års begynnelse lider under det vi kan anta er et brudd på deres grunnleggende menneskerettigheter:  –  å ikke få feire høytiden og nyttår
sammen.


GODT NYTT ÅR!
Familien-er-samlet




*