*

6 mars 2020




Statens tolkning av EMD-dommene om barnevern

Av Marianne Haslev Skånland
professor emeritus


• • • •
Artikkelen ble publisert i Norge IDAG som debattinnlegg
den 5 mars 2020.
• • • •


Jeg kan vanskelig forstå at Norges myndigheter og norske jurister i ledende kretser ellers kan ha lest de EMD-dommene mot Norge som de uttaler seg om. Det som især eksperter på menneskerettighets-juss serverer oss i media-intervjuer, artikler og uttalelser virker tungt infisert av feiltolkning, bortforklaring, bagatellisering, påståelighet, benekting, skyld lagt på ofrene, og mere til, og på flere viktige punkter. Det er tydelig at dommene ikke har fått det offisielle Norge til å åpne øyne og ører i vesentlig grad. Ennå.

De kanskje viktigste anliggender: spørsmålet om reparasjon, spørsmålet om barnets beste og hva slags evidens som finnes i forskning for hva dette er, og spørsmålet om sannhet i faktabeskrivelse, må jeg la ligge her. Jeg vil ta opp spørsmålet om hva innholdet av dommene sier.


Et sporty spill om vinning og tap?

Spurt for et par år siden hvorfor Norge har møtt store protester mot barnevernet, svarte myndighetene først: "Vi har jo vunnet to saker ved EMD." Så ble det tre. Så kom det én der Norge ble felt. Så ble én av de tre tatt opp til ankebehandling i EMDs storkammer, og førte til at Norge ble felt istedenfor frikjent (Strand Lobben-saken). Så ble staten felt i ytterligere tre saker. Hver gang det nå nevnes tall, skynder statlige aktører seg å si at "Vi har tapt 5 men har vunnet 2."

Det er tvilsomt om uttrykket 'vinne' er så klokt av myndigheter å bruke om alvorlige spørsmål om myndighetsovergrep mot enkeltmennesker. Jeg tror det var Gro Hillestad Thune, tidligere norsk dommer i Strasbourg, som karakteriserte det som at myndighetene fremstiller det som fotballkamp. "5 mot 2" høres ut som om avgjørelsene kan ha ligget på vippen. Kanskje for å antyde at norsk barnevern er verdensledende, derfor var det litt tilfeldig – EMD kunne nesten like gjerne kunne ha frifunnet Norge også i de fem sakene, hvor Norge mener vi nærmest er felt for bagatellmessige formaliteter?

Regjeringsadvokaten var først ute med en slik tolkning etter Lobben-dommen: Han mente at det Norge var felt for, var at våre domstoler ikke
forklarte omhyggelig nok hvor nødvendige og riktige barnevernets aksjoner hadde vært.

Kan så dommene leses slik?


En kronologi og en rapport man ror utenom

Det som ikke nevnes, er at det fins en kronologi her som er høyst relevant.

De tre sakene hvor klagerne ikke vant frem (blant dem Strand Lobben i første instans) ble pådømt i Strasbourg i 2017 og april 2018.

De siste 6-7 årene, og især etter den internasjonalt kjente Bodnariu-saken, er det blitt bekymring i flere nasjoner over europeisk barnevern, især det vestlige, og spesielt synlig i norsk praksis. Europarådet (Council of Europe) beordret derfor en undersøkelse, som førte frem til en svært kritisk rapport om europeisk barnevern med eksempler særlig hentet fra Norge. Den ble
presentert og vedtatt med stort flertall 28 juni 2018.

Under debatten i Europarådet holdt en av de norske parlamentarikerne, Morten Wold, et ærlig og ganske modig innlegg til støtte for kritikken av Norge. Et par av de andre prøvet å underminere rapportens innhold med tallrike endringsforslag. De lyktes ikke i Strasbourg, men ved hjemkomsten kunne man lese en merkelig artikkel publisert
av Stortinget som hevder det motsatte: at Norges delegasjon hadde snudd 'balansen i resolusjonen' til en seier for norsk barnevern.

EMD er Europarådets domstol, og den dømmer i samsvar med Den Europeiske Menneskerettskonvensjon (EMK). I september 2018 kom EMDs enstemmige dom som felte Norge i Jansen-saken. Lobben-saken ble tatt opp i Storkammeret 17 oktober samme høst og førte til fellende dom 13 mot 4. Dommen var klar våren 2019, men ble først offentliggjort i september. Derpå fulgte tre dommer i november og desember 2019. I alle ble Norge enstemmig felt.

De 5 dommene som er kommet etter Europarådets rapport har altså gått den norske stat imot. Og de dreier seg alle om forhold slik som at Norge har brutt barns bånd til foreldrene, avskåret meningsfylt samvær og hindret tilbakeføring, gått videre til tvangsadopsjon. Det er blant annet slike handlinger Artikkel 8 skal beskytte borgerne mot.

Rapporten ser ut til å ha innvarslet styrket forståelse og bekymring i EMD. Også den nye norske dommeren i EMD later til å ha rettet seg etter den alarm rapporten varsler, og sies å ha vært aktiv i at EMD våren 2019 tok opp barnevernssaker mot Norge – totalt ble det over 30 – til såkalt 'kommunisering', det vil si at Domstolen har bedt Norge om en redegjørelse. Det er et skritt i retning av at sakene tas opp til behandling i Kammeret, hvis Norge fortsetter å forsvare avgjørelsene tatt i norsk rettsvesen.


Også i kjølvannet av Europarådets rapport

At alarmen er gått i Europarådet og EMD, støttes av andre dommer som er kommet i det siste:

Pavlova mot Russland og Kungurov mot Russland 18 februar 2020, Y.I. mot Russland 25 februar 2020.

I de to første ble Russland dømt for krenkelse av Artikkel 8, for uten spesiell vurdering av nødvendighet å ha avslått besøk i fengsel av hhv den fengsledes kone, og den fengsledes kone og barn.

I den tredje hadde myndighetene tatt morens tre barn under omsorg og fratatt henne foreldremyndighet, hvilket også fjernet bl.a hennes rett til samvær. Det ene barnet ble plassert hos sin far, de to andre på barnehjem. Moren har vært involvert i narkotika, men bor sammen med sin mor, som også har vært villig til å ta seg av barna mens hennes datter blir behandlet. Barnas mor har tatt aktive skritt for å komme bort fra stoffmisbruket.

Dommen legger vekt på at statens handlemåte har gjort barna vondt; de har sterke følelser for sin mor og mormor. Russland har ikke forsøkt positiv hjelp for å opprettholde familieenheten, som å la mormoren hjelpe, og har fratatt moren foreldremyndigheten trass i at hun hele tiden har vist stor interesse i barnas liv og søkt å kontakte dem. EMD ser det også som galt overfor barna at de ble skilt fra hverandre. Under disse forhold blir Russland dømt for sin handlemåte, også for å ha tatt de to barna som ble satt på barnehjem – altså for selve omsorgsovertagelsen. Statens aksjon sto ikke i forhold til legitime mål.

I
Cinta mot Romania, også fra 18 februar 2020, blir Romania dømt for gjennom rettsavgjørelser ikke å ha bistått en separert far til å opprettholde og utvikle forholdet til sin datter. Faren er schizofren, men under pålitelig medisinering. Romania blir også dømt for diskriminering, i dette tilfellet av en person med mental sykdom. Dommen siterer, som ventet, K. og T. mot Finland fra 2001, hvor barnas mor også var schizofren. Igjen var det en storkammerdom, hvor Finland ble dømt også for selve omsorgsovertagelsen av den nyfødte på sykehuset. Så vidt jeg vet, var dette den første dom der et land ble dømt for selve omsorgsovertagelsen.

I disse fire nye sakene går det igjen at EMD fremhever at retten til familieliv skal settes langt høyere enn statene har gjort. At hjelp til familien er problematisk, at samvær er vanskelig eller slitsomt å få til, at en forelder har problemer med stoffmisbruk eller sykdom – det er ikke nok til å frita staten fra plikt til å bistå aktivt for å støtte familiesamholdet, og det gir ikke myndighetene rett til å sprenge familien. Dommene gjentar at myndighetene har et visst slingringsmonn til å bedømme hvorvidt omsorgsovertagelse er nødvendig i konkrete situasjoner, men at det alltid skal være midlertidig. Staten har i slike fall plikt til energisk å arbeide for å hjelpe slik at barn og foreldre kan gjenforenes så snart som mulig.


Avslørende fortid – og fremtiden

I tillegg til de fem sakene hvor Norge nå er dømt, finnes en sjette sak mot Norge som er meget avslørende. I 1996 ble Norge felt i
saken om Adele Johansens datter. Også der ble Norge dømt for å ha avskåret samvær slik at gjenforening til slutt ble hevdet å være umulig. Etter hvert førte det til tvangsadopsjon, trass i EMD-dommen. Dommen skriver seg fra 1996, og blir på den måten den viktigste fordi den gir perspektiv til Norges barnevernspolitikk og barnevernslovgivning i dag. Det er slik at Norge i de 23 årene siden 1996 ikke har gjort noe for å reparere skaden for mor og datter Johansen og endre lovgivning eller praksis. Myndighetene har tvert imot fortsatt på samme vei, med øket styrke. Tallrike familier har opplevet den samme blindhet hos juridiske myndigheter og lovgivere, den samme motstand mot å sette seg inn i grunnlaget for den regjerende ideologien, og derfor de samme tragedier.

Det gjenstår å se hvorvidt de over tyve gjenstående sakene mot Norge som ligger i EMD, vil føre til flere fellende dommer. Det er naturligvis mulig at barnevernet og domstolene i noen av dem har gjort bedre vurderinger enn i de 6 sakene Norge er dømt for, som alle viser total uvitenhet om hvor dype barns følelsesmessige bånd til sine egne biologiske foreldre er.

I mellomtiden er det kommet beskjed fra Strasbourg om at man har tatt en ny sak til kommunisering, samt at man ikke godtar Norges svar på hva Norge vil gjøre for å rette opp krenkelsene i Jansen-saken (Norge vil ikke gjøre noen ting for å gi Blondina Jansen noen av hennes rettigheter tilbake).

Statens foretrukne tolkning av dommene er at vi kan fortsette med barnevern i samme spor, bare vi begrunner grundigere hvor bra det er. Regjeringsadvokaten har sannsynligvis hektet seg opp i noen formuleringer av typen:

fra Lobben-dommen:
"the City Court’s judgment contained no information on how that vulnerability could have continued despite the fact that he had lived in foster care since the age of three weeks";

fra Y.I. mot Russland:
"The domestic authorities failed to demonstrate convincingly that ...."

eller, fra en pressemelding om en sak:
"the Government had not demonstrated that the use of lethal force had been absolutely necessary".

Jeg gjetter på at disse uttrykksmåtene er EMDs høflige måte å si på at de ikke anser at statene har bevist sine påstander og derfor konkluderer at slike bevis ikke eksisterer. Det er tvilsomt å tolke f.eks det siste eksempelet dithen at EMD antar at dødelig vold fra myndighetenes side var nødvendig, og at Russland bare må være mere nøye med å forklare det. Vi vet også at den norske regjering ved storkammerhøringen i Strasbourg hevdet at Trude Lobbens sønn hadde vært i livsfare hos moren, men at dette var bevist å være usant, bl.a på basis av evidens fra sykehuset.

Den tolkning at Norge bare må plusse på forklaringer, er et slag i luften. Det er innholdet av det barnevernet gjør, som kritiseres. Det er bare å lese de 6 dommene selv. De er ikke så vanskelige å forstå innholdet av.


**





Relatert:


Bjørn Bjøro:
Knusende nederlag for Norge i Menneskerettsdomstolen (EMD)
MHS's hjemmeside, 15 september 2019

Olav Terje Bergo:
Menneskerettsjurister: – Bryr seg ikke om barnas rett
MHS's hjemmeside, 27 februar 2020

Marius Reikerås:
Unøyaktigheter om EMD-dommene i kronikken "Det biologiske prinsipp – tilbake som førende prinsipp i barnevernet?"
MHS's hjemmeside, 29 desember 2019

 – :  
Rekordhøy tiltro til domstolene?
MHS's hjemmeside, 29 desember 2019

Marianne Haslev Skånland:
Dommene mot Norge ved EMD i barnevernssaker
MHS's hjemmeside, 19 januar 2020

 – :  
Europarådet med kritisk rapport om europeisk barnevern
MHS's hjemmeside, 3 juli 2018

Øivind Østberg:
Biologiske bånd nedvurderes også i barnelovssaker
MHS's hjemmeside, 9 februar 2020

 – :  
Kampen om barnevernets framtid hardner til
MHS's hjemmeside, 19 desember 2019

Arnhild Skretting og Vidar Nedrebø:
2020 – blir det året for en helhetlig og faglig gjennomgang av norsk barnevern?
MHS's hjemmeside, 8 januar 2020

Yngve Nedrebø:
De tungnemme?
MHS's hjemmeside, 13 februar 2020

Øistein Schjønsby:
Hvordan kan disse myndigheter vite at omsorgsovertagelsen vil være for alltid?
MHS's hjemmeside, 9 februar 2020

Hilde Charlotte Sjølett:
Når systemet svkter, kollapser barnas rettsvern.
Hva med åpne dører?

MHS's hjemmeside, 17 februar 2020

Anita Skippervik:
Mørch og Raundalen ser ikke skogen for bare trær
MHS's hjemmeside, 31 desember 2019

Marianne Haslev Skånland:
Barnevernet – dessverre en skadevolder
1: Møte med systemet og rettsbehandlingen
MHS's hjemmeside, 1 desember 2006
(Se spesielt avsnitt 'Rettsapparatets fallitt')

 – :  
Barnevernet – dessverre en skadevolder
2: Innhold, omfang, årsaker og mekanismer i barnevernets virksomhet

MHS's hjemmeside, 1 desember 2006
(Se spesielt sak (a))

 – :  
Dr Mengele & co på ferde i norske hjem?
MHS's hjemmeside, 1995 og senere






*