*

16 desember 2020




Hvem skal gripe inn når tilsynsmyndighetene ikke gjør det?

Av Bente Ohnstad, professor i rettsvitenskap
og Mette Sønderskov, seniorforsker


• • • •
Artikkelen ble publisert som kronikk i Gudbrandsdølen Dagningen den 1 desember 2020.
   Den er trykket her med sjenerøs tillatelse fra forfatterne, gitt av Bente Ohnstad på vegne av begge.
   Artikkelen ble fulgt i Gudbrandsdølen Dagningen av et tilsvar den 14 desember, skrevet av velferdsdirektør hos Fylkesmannen i Innlandet Eli Blakstad. Ohnstad og Sønderskov svarte på dette den 15 desember.
• • • •


Antall bekymringsmeldinger til barnevernet har økt betraktelig, og det sendes flere meldinger årlig enn det fødes barn. Det er selvfølgelig bra at alvorlige saker meldes, det skal de. Mange av meldingene skulle imidlertid aldri vært sendt. De er ofte svært dårlig begrunnet og sendes uten at vilkårene for meldeplikt er oppfylt. De lovmessige vilkårene for meldeplikt er strenge, og forutsetter at barn blir utsatt for alvorlig omsorgssvikt i hjemmet. Grunnløse meldinger tar mye ressurser fra barnevernet – ressurser som kunne ha blitt brukt til å hjelpe de barna som virkelig trenger det. Samtidig får urettmessige meldinger store konsekvenser for familiene som utsettes for det.

Utgangspunktet for behandling av personopplysninger i det offentlige er taushetsplikt. Meldeplikten er et unntak fra taushetsplikten og inntrer når det er grunn til å tro at omsorgssituasjonen i hjemmet er alvorlig sviktende. Det betyr at det må være konkrete holdepunkter for å tro at et barn er i en situasjon som kan oppfylle kriteriene for inngrep i foreldremyndigheten og/eller omsorgsovertakelse.

Fylkesmannen i Innlandet har tidligere uttalt at det er lav terskel for at opplysningsplikten inntrer. Dette er egnet til å skape forvirring. Alvorlighetsgraden for når meldeplikten inntrer er ikke lav, men høy. Og meldeplikten er knyttet til alvorlighetsgraden.

Det er en vanlig misforståelse blant offentlig ansatte at de tror det er barnevernet som skal vurdere om det er grunn til å tro. Det er feil. Det er den som sender bekymringsmeldingen som skal vurdere alvorlighetsgraden før meldingen sendes, basert på en konkret og selvstendig vurdering av om vilkårene foreligger. Det må foreligge en begrunnelse for hvorfor man mener omsorgssituasjonen er klart uholdbar. Hvis offentlig ansatte er i tvil, må de undersøke nærmere før de setter sin lovpålagte taushetsplikt til side.

Foreldre som urettmessig meldes til barnevernet opplever det som et overgrep. For dem er det en dypt rystende opplevelse å bli stemplet som udugelige eller farlige omsorgspersoner, og grunnløse meldinger er en umyndiggjøring.

Det er riktig at terskelen for å kople inn barnevernet med tanke på å sette inn frivillige hjelpetiltak er lav, men dette er basert på samtykke og medvirkning. Ingen skal utsettes for vilkårlige inngrep i privatlivet. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot slike inngrep.

Til tross for åpenlyse lovbrudd begått av offentlig ansatte, vil ingen ansvarliggjøre kommunene. Fylkesmannen i Innlandet ble i en uttalelse fra Sivilombudsmannen bedt om å vurdere nettopp denne type saker. Likevel er svaret familiene får når de klager til Fylkesmannen nærmest likelydende: Informasjonen vil inngå i risikovurderingen, men det tas ikke stilling til lovbruddene fordi det ikke er åpnet tilsyn. I stedet for å foreta en vurdering av om kravene i loven er overholdt, velger Fylkesmannen å se gjennom fingrene med en praksis som strider mot regelverket. Fylkesmannen i Innlandet oppfordrer i stedet familiene som rammes til å anmelde dette til politiet (!).

Kommunene viser liten vilje til å innrømme feil, og Fylkesmannen unnlater å ta stilling. For foreldrene er det en enorm belastning. I tillegg møtes de av et system som ikke ivaretar deres rettigheter. Fylkesmannen skal ha et særlig tilsynsansvar med kommunene, men i praksis er det ikke noen reell mulighet å forfølge denne type saker. Dette til tross for at brudd på taushetsplikten er et alvorlig pliktbrudd. Slik skal det ikke være i en rettsstat.


**




Se også


Bente Ohnstad og Mette Sønderskov:
Tilsyn og rettssikkerhet
MHS's hjemmeside, 17 desember 2020

Bente Ohnstad:
Strenge vilkår for å melde til barnevernet
MHS's hjemmeside, 22 mars 2019

 – :  Meldeplikten til barnevernet tolkes feil
Juristen, 3 januar 2020

Bente Ohnstad og Ylve Gudheim:
Meldeplikt til barnevernet
Er det nok å være bekymret?
Lillehammer: Ordskifte forlag, 2019. ISBN 978-82-691748-0-9

Kester Moe:
Mette Sønderskov starter i Østlandsforskning
østlandsforskning, april 2020

Flere tipser barnevernet
Gudbrandsdølen Dagningen, 14 mars 2007

Jan Simonsen:
"Statens barn" – tsjekkisk dokumentar med kritisk søkelys på norsk barnevern
MHS's hjemmeside, 26 november 2017

Arne A. Kallevik:
Faglig blekksprutaktivitet
MHS's hjemmeside, 13 desember 2019

Olav Nilsen:
Barnevern og opplysningsplikt
MHS's hjemmeside, 12 oktober 2017

Marianne Haslev Skånland:
Barnevoldsutvalget vil ha mere overvåking og ytterligere utkobling av foreldre, og tror det skal hjelpe mot overgrep mot barn
MHS's hjemmeside, 25 juni 2017

 – :  Voldelige ungdommer og skolenes ansvar
MHS's hjemmeside, 22 april 2019

Ole Henriksen:
Barnevernet og EMD
MHS's hjemmeside, 11 januar 2020





*