*
16 desember 2020
Hvem skal gripe
inn når tilsynsmyndighetene ikke gjør det?
Av
Bente Ohnstad, professor i rettsvitenskap
og Mette Sønderskov, seniorforsker
• • • •
Artikkelen ble publisert som
kronikk i Gudbrandsdølen Dagningen
den 1 desember
2020.
Den er trykket her med sjenerøs
tillatelse fra forfatterne, gitt av Bente Ohnstad på vegne
av begge.
Artikkelen ble fulgt i Gudbrandsdølen
Dagningen av et tilsvar den 14 desember, skrevet av
velferdsdirektør hos Fylkesmannen i Innlandet Eli
Blakstad. Ohnstad og Sønderskov svarte på dette den 15 desember.
• • • •
Antall bekymringsmeldinger til barnevernet har økt
betraktelig, og det sendes flere meldinger årlig enn det
fødes barn. Det er selvfølgelig bra at alvorlige saker
meldes, det skal de. Mange av meldingene skulle imidlertid
aldri vært sendt. De er ofte svært dårlig begrunnet og
sendes uten at vilkårene for meldeplikt er oppfylt. De
lovmessige vilkårene for meldeplikt er strenge, og
forutsetter at barn blir utsatt for alvorlig omsorgssvikt i
hjemmet. Grunnløse meldinger tar mye ressurser fra
barnevernet – ressurser som kunne ha blitt brukt til å
hjelpe de barna som virkelig trenger det. Samtidig får
urettmessige meldinger store konsekvenser for familiene som
utsettes for det.
Utgangspunktet for behandling av personopplysninger i det
offentlige er taushetsplikt. Meldeplikten er et unntak fra
taushetsplikten og inntrer når det er grunn til å tro at
omsorgssituasjonen i hjemmet er alvorlig sviktende. Det
betyr at det må være konkrete holdepunkter for å tro at et
barn er i en situasjon som kan oppfylle kriteriene for
inngrep i foreldremyndigheten og/eller omsorgsovertakelse.
Fylkesmannen i Innlandet har tidligere uttalt at det er lav
terskel for at opplysningsplikten inntrer. Dette er egnet
til å skape forvirring. Alvorlighetsgraden for når
meldeplikten inntrer er ikke lav, men høy. Og meldeplikten
er knyttet til alvorlighetsgraden.
Det er en vanlig misforståelse blant offentlig ansatte at
de tror det er barnevernet som skal vurdere om det er grunn
til å tro. Det er feil. Det er den som sender
bekymringsmeldingen som skal vurdere alvorlighetsgraden før
meldingen sendes, basert på en konkret og selvstendig
vurdering av om vilkårene foreligger. Det må foreligge en
begrunnelse for hvorfor man mener omsorgssituasjonen er
klart uholdbar. Hvis offentlig ansatte er i tvil, må de
undersøke nærmere før de setter sin lovpålagte
taushetsplikt til side.
Foreldre som urettmessig meldes til barnevernet opplever
det som et overgrep. For dem er det en dypt rystende
opplevelse å bli stemplet som udugelige eller farlige
omsorgspersoner, og grunnløse meldinger er en
umyndiggjøring.
Det er riktig at terskelen for å kople inn barnevernet med
tanke på å sette inn frivillige hjelpetiltak er lav, men
dette er basert på samtykke og medvirkning. Ingen skal
utsettes for vilkårlige inngrep i privatlivet. Enhver har
rett til lovens beskyttelse mot slike inngrep.
Til tross for åpenlyse lovbrudd begått av offentlig
ansatte, vil ingen ansvarliggjøre kommunene. Fylkesmannen i
Innlandet ble i en uttalelse fra Sivilombudsmannen bedt om
å vurdere nettopp denne type saker. Likevel er svaret
familiene får når de klager til Fylkesmannen nærmest
likelydende: Informasjonen vil inngå i risikovurderingen,
men det tas ikke stilling til lovbruddene fordi det ikke er
åpnet tilsyn. I stedet for å foreta en vurdering av om
kravene i loven er overholdt, velger Fylkesmannen å se
gjennom fingrene med en praksis som strider mot
regelverket. Fylkesmannen i Innlandet oppfordrer i stedet
familiene som rammes til å anmelde dette til politiet (!).
Kommunene viser liten vilje til å innrømme feil, og
Fylkesmannen unnlater å ta stilling. For foreldrene er det
en enorm belastning. I tillegg møtes de av et system som
ikke ivaretar deres rettigheter. Fylkesmannen skal ha et
særlig tilsynsansvar med kommunene, men i praksis er det
ikke noen reell mulighet å forfølge denne type saker. Dette
til tross for at brudd på taushetsplikten er et alvorlig
pliktbrudd. Slik skal det ikke være i en rettsstat.
**
Se
også
Bente Ohnstad og Mette Sønderskov:
Tilsyn og
rettssikkerhet
MHS's
hjemmeside, 17 desember 2020
Bente Ohnstad:
Strenge vilkår for å melde til
barnevernet
MHS's
hjemmeside, 22 mars 2019
– : Meldeplikten til barnevernet tolkes
feil
Juristen,
3 januar 2020
Bente Ohnstad og Ylve Gudheim:
Meldeplikt til barnevernet
Er det nok å være bekymret?
Lillehammer:
Ordskifte forlag, 2019. ISBN 978-82-691748-0-9
Kester Moe:
Mette Sønderskov starter i
Østlandsforskning
østlandsforskning,
april 2020
Flere tipser
barnevernet
Gudbrandsdølen
Dagningen, 14 mars 2007
Jan Simonsen:
"Statens barn" – tsjekkisk dokumentar med
kritisk søkelys på norsk barnevern
MHS's
hjemmeside, 26 november 2017
Arne A. Kallevik:
Faglig
blekksprutaktivitet
MHS's
hjemmeside, 13 desember 2019
Olav Nilsen:
Barnevern og
opplysningsplikt
MHS's
hjemmeside, 12 oktober 2017
Marianne Haslev Skånland:
Barnevoldsutvalget vil ha mere overvåking
og ytterligere utkobling av foreldre, og tror det skal
hjelpe mot overgrep mot barn
MHS's
hjemmeside, 25 juni 2017
– : Voldelige ungdommer og skolenes
ansvar
MHS's
hjemmeside, 22 april 2019
Ole Henriksen:
Barnevernet og EMD
MHS's
hjemmeside, 11 januar 2020
*