*
10 november 2019
Når kommunenes
advokater skal 'verne' barn
Av Marianne
Haslev Skånland
En mor berøvet sitt barn for flere år siden søkte
barnevernet i Vestnes kommune i Møre og Romsdal om øket
samvær med datteren. Kommunens svar var å gå til sak om
tvangsadopsjon av datteren; de ville ha moren helt vekk.
Det har de forøvrig villet hele tiden. Kommunen fikk
gjennomslag i fylkesnevnden (nærmest selvfølgelig) og i
tingretten, men ikke i lagmannsretten. Der later det til at
domstolen var blitt noe reddere etter
Lobben-dommen i storkammeret i Den
Europeiske Menneskerettsdomstol (EMD) den 10 september i
år, som lagmannsretten refererer til.
Stanset tvangsadopsjon etter Trudes
seier
Dagbladet,
5 november 2019
"Prosessfullmektig
for Vestnes kommune, advokat Sverre Larhammer, opplyser
Dagbladet om at kommunen ikke har anledning til å
kommentere dommen i dag, men vil komme tilbake til saken."
Et
par dager senere får vi så se hvordan de vil fortsette
saken:
Jubler etter barnevernsdom: – Helt
suverent
Dagbladet,
7 november 2019
(Det er som vi kan se ikke kommunen som jubler.)
Kommunen overveier å drive prosessen videre til
Høyesterett:
"Larhammer
sier Vestnes kommune vil bruke tida fram mot
anketidsfristen til å vurdere en anke over dommen, da det
er «flere forhold lagmannsretten har funnet bevist som
barnevernet er uenig i»".
Vel å merke:
"Det
er likevel ikke lagmannsrettens forståelse av
barnevernssignalene fra Strasbourg som vil være tema i en
eventuell anke."
og
"Kommunen ønsker ikke å kommentere mandagens dom fra
Frostating lagmannsrett i lys av storkammeravgjørelsen i
EMD."
Nei vel, kommunen vil ikke beskjeftige seg med sine
krenkelser av menneskerettighetene. Man vil fortsette å
prosedere på barnevernets oppfatning av bevis og 'barnets
beste', og behandle menneskerettighetene som irrelevante
for begge deler:
" –
Mor har fått endelig avslag på søknad om asyl og opphold og
har i årevis hatt plikt til å forlate landet. Vi mener
saken reiser et prinsipielt spørsmål om hvordan dette skal
vektlegges i en adopsjonssak."
At deportering av moren og totalt brudd ifølge kommunen
ikke bør telle i tvangsadopsjonssaken, er for kommunen og
dens advokat et "prinsipielt spørsmål" – det skal vel bety
at man ikke
anser det som et
prinsipielt spørsmål hvorvidt kommunen krenker morens
menneskerettigheter, og hvorvidt de også krenker datterens
ved fullstendig å ha misforstått eller feilfremstilt
datterens ønsker og behov.
Moren kommer fra et afrikansk land. Hvis alle hennes
formelle bånd til sitt barn oppheves ved tvang av norske
myndigheter, står døren fullt åpen til tvangs-returnering
av henne. Dermed vil hun og datteren aldri mer få noen
kontakt mens datteren er umyndig.
"Vi
mener også at lagmannsretten har lagt liten vekt på barnets
ønske."
Hva er barnets ønske, da? Jo, å ha samvær med sin mor.
Piken kan sikkert ha sagt ja til å bli adoptert når saken
fremstilles av barnevernet på den måte de
ønsker, som en
festlig fordel uten ulemper. Det at adopsjonen samtidig
betyr at hennes mor blir fjernet fra hennes liv, holder
barnevernet & co ynkelig tett med:
"Domstolen
har holdt mot barnevernet at barnet ikke er gjort kjent med
at en adopsjon kan føre til at mor må forlate landet. Vår
oppfatning er at man ikke kan legge slik belastning på et
barn, sier Larhammer."
Man
har altså ingen betenkeligheter med å legge på piken
belastningen av å berøve henne hennes mor for alltid. Men
man er full av såkalt pietet når man ikke har villet
belaste henne ved å
fortelle
henne at adopsjon ville medføre et slikt brudd?
Det låter ikke ekte. Enda mindre ekte blir det fordi man
selvsagt må regne med hva som blir pikens sannsynlige
reaksjoner, følelser, refleksjoner, og hele hennes fremtid
når hun oppdager hva myndighetspersonene rundt henne har
gjort og hva de har skjult. Da er det for sent for hele
barndommen og ungdommen, da er moren borte.
Hele handlemåten i Vestnes med hva man forteller og hva man
ikke forteller denne piken, låter som feig unnasluntring av
å ta noen av vanskelighetene i den situasjon kommunen selv
har brakt piken opp i, ved fosterhjemsplasseringen, ved å
nekte moren iallfall hyppig samvær, ved helt fra starten å
begrense samvær mellom mor og datter så mye som mulig og
planlegge å koble moren ut, istedenfor det
menneskerettighetene sier: arbeide iherdig for at datter og
mor kan gjenforenes så kvikt som mulig. Det er ikke
sannsynlig at hensyntagen til barnet har vært noe motiv for
at kommunen har veket unna sannheten. En mere sannsynlig
gjetning er at barnevernet, med rette, forutså at hvis
piken var blitt fortalt at adopsjonen ville medføre at
moren forsvant, ville hun blitt opprørt og ville sagt nei
eller laget vanskeligheter, samt at barnevernet ikke ville
klart å skjule dette.
Hvor
vanskelig er det for en advokat som skal fremlegge
barnevernets påstander, og for dem som styrer barnevernet:
kommunens byråkrater og politikere, å forstå at slik uærlig
fremferd kan ha ødeleggende virkning på pikens respekt for
offentlige etater i fremtiden? Kanskje på hennes
innstilling til hele det norske samfunn generelt. Hun er
afrikansk; hennes følelser og oppfatninger blir ikke
automatisk solidariske med 'det norske' ved å bli
tvangsadoptert og holdt i uvitenhet om en viktig følge av
det.
*
Denne lagmannsrettssaken i Frostating minner om
et innslag i Dagsnytt 18 den 14 juli
2015.
Der var deltagerne opptatt av at det måtte forhindres at
asylsøkere hvis barn var blitt tatt av barnevernet, og
som så fikk avslag på opphold i Norge, fikk med seg sine
barn når de reiste eller ble tvangssendt ut av landet.
Ingen betenkelighet ved å skille barn og foreldre (ofte
enslige mødre) permanent ved å tvinge foreldrene ut uten
barna, men stor bekymring for at barna skulle få reise
sammen med foreldrene. Deltagerne i programmet betraktet
det visst som gudsens sanning at når barnevernet hadde
tatt barna, da var foreldre bevist
å være udugelige
og skadelige for sine barn. En av dem var Olaug
Bollestad (vår nåværende landbruks- og matminister). Hun
sa blant annet (43:15):
"Når
det gjelder denne sagen, så støttar me UNE, me tenker det
må ein lovendring, ein forskriftsendring te. For heile
målet med loven, med barnevernsloven, heile målet med
taushetsplikt er at han skal ivareta barnet. Det er heile
hensikten med barnevernet vårt, det å sikra ungen. Og hvis
ein etat som UNE skal ta avgjørelse om ein unge skal være i
Norge eller ei, og blir sendt ut med foreldre som ikkje er
i stand te det då, så tenke eg at me ivaretar ikkje ungen,
og me tar ikkje ein beslutning på eit godt nok grunnlag."
"Å sikre ungen" er altså å
holde ungen i Norge, uansett. Foreldrene er likegyldige for
sine barn og blir sendt ut som luft.
*
Advokat Sverre Larhammer har altså ingen betenkeligheter
med å fremføre Vestnes kommunes anløpne forestillinger om
hva som er godt vern av barn.
Det har i alle år vært vanskelig å forholde seg rolig når
kommuneadvokater, og private advokater som en kommune hyrer
inn til å føre en sak for dem, ordlegger seg i slike
vendinger som her, noe de så ofte gjør på kommunenes vegne
i barnevernssaker.
Jo da, jeg er fullt klar over at en advokat i sitt arbeid
representerer sin klient, ikke seg selv, og har rett til
ikke å identifiseres med sin klient.
Men når klienten er en offentlig instans, som gjennom saken
de kjører og sin maktbruk krenker hjelpeløse menneskers
menneskerettigheter, undres jeg likevel over at advokaten
orker å gå frem som Larhammer gjør, øyensynlig blank for
motforestillinger. Av ovennevnte Dagblad-artikkel av 7
november fremgår det at den samme advokat Larhammer også
har kjørt den
saken for Vestnes
kommune, og at også det er en tvangsadopsjonssak. Hvorfor
ikke rette ryggen og si: "Nei, jeg kan ikke være med på å
fremme en offentlig parts sak når den går ut på å krenke og
skade mennesker slik som denne kommunens barnevern gjør."?
Larhammer er jo ikke alene. Blant mange eksempler er
enkelte av klasse. Ett dreier seg om en advokat Kjell Holst
Sæthers uttalelse i en fylkesnevndssak:
Du tror det ikke før du har lest det!
Kommunens advokat Kjell Holst Sæthers uttalelse i en
fylkesnevnd
(klikk det
lille bildet nederst til høyre):
"...
i denne sak handler det ikke om barnets beste, men om
hensiktsmessighet. ....". Han vant altså frem i
fylkesnevnden med sitt resonnement om at barnevernet ikke
bør gjøre noe hvis barn allerede er skadet av foreldres
omsorgssvikt, mens barnevernet derimot bør ta for seg av
lekkerbisken-barn som ikke er skadet, og som barnevernet i
krystallkulen 'ser' at kan komme til å bli det hos
foreldrene i fremtiden (men selvsagt ikke i barnevernets
institusjoner eller fosterhjem?).
En tredje sak om tvangsadopsjon
går også i disse dager. Den er fra en annen kant av landet,
men illustrerer hvor utbredt de samme typene
vrangforestillinger er hos våre mynigheter og hos jurister
som assisterer dem:
Vil tvangsadoptere jente (5) av
romani-taterslekt
TV2,
20 oktober 2019
Hvor mange advokater er det som tror på barnevernets, og
dermed på kommunenes, påstander om hva som er godt for
barn? Juristenes opplæring om barnevern gjennom sin
utdannelse er meget kritikkverdig; de lærer den samme
ideologi som barnevernerne og beslektede profesjoner selv
gjør. Sentralt i denne ideologien står forestillingen om at
foreldre ikke er av betydning for barns lykke og følelser
og fremtidige liv, og at alle offentlige etater og de de
hyrer inn, 'arbeider' storartet med 'tilknytning' til alle
andre enn egne biologiske slektninger, 'arbeider' storartet
for å hindre 'skjevutvikling' og 'omsorgssvikt' og bøte på
alt de foraktelige foreldrene påstås å ha gjort eller
'forutsies' å ville komme til å gjøre i fremtiden.
*
Ganske sinnssvak ideologi, vel representert i tallrike
barnevernsstøttende uttalelser, jf Dagsnytt 18-programmet
referert til ovenfor. De faktiske resultater av barnevern
av denne typen er i forferdende statistikk helt anderledes
enn ideologien hevder, med meget dystre følger av å skille
barn fra deres biologiske familie.
Verden er temmelig rik på ex-fosterbarn og ex-adopterte som
gjør opprør; internett formelig flømmer over av slike som
søker tilbake til sin egentlige slekt. En vesentlig faktor
ser ut til å være hvorvidt de oppfatter at bortrivingen og
egen families forsvinning ikke har vært til å unngå, har
vært nødvendig i en forstand de aksepterer. Deres
vurderinger av dette er svært langt unna det norsk
barneverns-ideologi kolporterer. Pålitelig statistikk (ikke
barnevernets egne 'undersøkelser') viser det samme:
Barnevernet ødelegger i stor stil familier som det ville
gått langt bedre med (mange til og med utmerket) hvis
barnevernet ikke hadde invadert. Å sprenge familien har
altså slett ikke vært nødvendig.
Det er på tide at nordmenn våkner til å forstå at
det ikke
er barnets
interesser som har vært vektlagt av barnevernet, ikke i
denne saken, ikke i faktisk mange tusen andre saker. Det er
barnevernets ideologi om hva som er barnets
interesser.
Menneskerettskonvensjonens Artikkel 8 om
retten til familieliv er en gjensidig
rett for
foreldre og barn, og det er gode grunner til det.
**
Referanser
og andre relevante artikler:
Case of Strand Lobben and others v.
Norway
European
Court of Human Rights, Grand Chamber,
Strasbourg, 10 September 2019
Stanset tvangsadopsjon etter Trudes
seier
Dagbladet,
5 november 2019
Jubler etter barnevernsdom: – Helt
suverent
Dagbladet,
7 november 2019
Et innslag i Dagsnytt 18 den 14 juni
2015
NRK,
14 juni 2015
Bjorn Bjoro:
A system that wears people
down
MHS's
hjemmeside, 27 september 2015
Kommuneadvokat Kjell Holst Sæthers
uttalelse i en fylkesnevnd
Marius
Reikerås, på facebook, 23 mai 2019
Vil tvangsadoptere jente (5) av
romani-taterslekt
TV2,
20 oktober 2019
Marianne Haslev Skånland:
Holdningene hos sosialarbeidere som
arbeider med barnevern
MHS's
hjemmeside, desember 2000 / august
2011
Marianne Haslev Skånland:
Hvordan norske eksperter kom til å avvise
biologisk slektskap som relevant for barns
velferd
MHS's
hjemmeside, 9 november 2017
Den Europeiske
Menneskerettighetskonvensjonen (EMK) – nordiske
versjoner
BarnasRett.no
*