*

10 november 2019



Når kommunenes advokater skal 'verne' barn

Av Marianne Haslev Skånland


En mor berøvet sitt barn for flere år siden søkte barnevernet i Vestnes kommune i Møre og Romsdal om øket samvær med datteren. Kommunens svar var å gå til sak om tvangsadopsjon av datteren; de ville ha moren helt vekk. Det har de forøvrig villet hele tiden. Kommunen fikk gjennomslag i fylkesnevnden (nærmest selvfølgelig) og i tingretten, men ikke i lagmannsretten. Der later det til at domstolen var blitt noe reddere etter Lobben-dommen i storkammeret i Den Europeiske Menneskerettsdomstol (EMD) den 10 september i år, som lagmannsretten refererer til.

Stanset tvangsadopsjon etter Trudes seier
Dagbladet, 5 november 2019

"Prosessfullmektig for Vestnes kommune, advokat Sverre Larhammer, opplyser Dagbladet om at kommunen ikke har anledning til å kommentere dommen i dag, men vil komme tilbake til saken."

Et par dager senere får vi så se hvordan de vil fortsette saken:

Jubler etter barnevernsdom: – Helt suverent
Dagbladet, 7 november 2019

(Det er som vi kan se ikke kommunen som jubler.)
Kommunen overveier å drive prosessen videre til Høyesterett:
"Larhammer sier Vestnes kommune vil bruke tida fram mot anketidsfristen til å vurdere en anke over dommen, da det er «flere forhold lagmannsretten har funnet bevist som barnevernet er uenig i»".

Vel å merke:
"Det er likevel ikke lagmannsrettens forståelse av barnevernssignalene fra Strasbourg som vil være tema i en eventuell anke."
og
"Kommunen ønsker ikke å kommentere mandagens dom fra Frostating lagmannsrett i lys av storkammeravgjørelsen i EMD."

Nei vel, kommunen vil ikke beskjeftige seg med sine krenkelser av menneskerettighetene. Man vil fortsette å prosedere på barnevernets oppfatning av bevis og 'barnets beste', og behandle menneskerettighetene som irrelevante for begge deler:

" – Mor har fått endelig avslag på søknad om asyl og opphold og har i årevis hatt plikt til å forlate landet. Vi mener saken reiser et prinsipielt spørsmål om hvordan dette skal vektlegges i en adopsjonssak."

At deportering av moren og totalt brudd ifølge kommunen ikke bør telle i tvangsadopsjonssaken, er for kommunen og dens advokat et "prinsipielt spørsmål" – det skal vel bety at man ikke anser det som et prinsipielt spørsmål hvorvidt kommunen krenker morens menneskerettigheter, og hvorvidt de også krenker datterens ved fullstendig å ha misforstått eller feilfremstilt datterens ønsker og behov.

Moren kommer fra et afrikansk land. Hvis alle hennes formelle bånd til sitt barn oppheves ved tvang av norske myndigheter, står døren fullt åpen til tvangs-returnering av henne. Dermed vil hun og datteren aldri mer få noen kontakt mens datteren er umyndig.

"Vi mener også at lagmannsretten har lagt liten vekt på barnets ønske."

Hva er barnets ønske, da? Jo, å ha samvær med sin mor. Piken kan sikkert ha sagt ja til å bli adoptert når saken fremstilles av barnevernet på den måte de ønsker, som en festlig fordel uten ulemper. Det at adopsjonen samtidig betyr at hennes mor blir fjernet fra hennes liv, holder barnevernet & co ynkelig tett med:

"Domstolen har holdt mot barnevernet at barnet ikke er gjort kjent med at en adopsjon kan føre til at mor må forlate landet. Vår oppfatning er at man ikke kan legge slik belastning på et barn, sier Larhammer."

Man har altså ingen betenkeligheter med å legge på piken belastningen av å berøve henne hennes mor for alltid. Men man er full av såkalt pietet når man ikke har villet belaste henne ved å fortelle henne at adopsjon ville medføre et slikt brudd?

Det låter ikke ekte. Enda mindre ekte blir det fordi man selvsagt må regne med hva som blir pikens sannsynlige reaksjoner, følelser, refleksjoner, og hele hennes fremtid når hun oppdager hva myndighetspersonene rundt henne har gjort og hva de har skjult. Da er det for sent for hele barndommen og ungdommen, da er moren borte.

Hele handlemåten i Vestnes med hva man forteller og hva man ikke forteller denne piken, låter som feig unnasluntring av å ta noen av vanskelighetene i den situasjon kommunen selv har brakt piken opp i, ved fosterhjemsplasseringen, ved å nekte moren iallfall hyppig samvær, ved helt fra starten å begrense samvær mellom mor og datter så mye som mulig og planlegge å koble moren ut, istedenfor det menneskerettighetene sier: arbeide iherdig for at datter og mor kan gjenforenes så kvikt som mulig. Det er ikke sannsynlig at hensyntagen til barnet har vært noe motiv for at kommunen har veket unna sannheten. En mere sannsynlig gjetning er at barnevernet, med rette, forutså at hvis piken var blitt fortalt at adopsjonen ville medføre at moren forsvant, ville hun blitt opprørt og ville sagt nei eller laget vanskeligheter, samt at barnevernet ikke ville klart å skjule dette.

Hvor vanskelig er det for en advokat som skal fremlegge barnevernets påstander, og for dem som styrer barnevernet: kommunens byråkrater og politikere, å forstå at slik uærlig fremferd kan ha ødeleggende virkning på pikens respekt for offentlige etater i fremtiden? Kanskje på hennes innstilling til hele det norske samfunn generelt. Hun er afrikansk; hennes følelser og oppfatninger blir ikke automatisk solidariske med 'det norske' ved å bli tvangsadoptert og holdt i uvitenhet om en viktig følge av det.

*

Denne lagmannsrettssaken i Frostating minner om et innslag i Dagsnytt 18 den 14 juli 2015. Der var deltagerne opptatt av at det måtte forhindres at asylsøkere hvis barn var blitt tatt av barnevernet, og som så fikk avslag på opphold i Norge, fikk med seg sine barn når de reiste eller ble tvangssendt ut av landet. Ingen betenkelighet ved å skille barn og foreldre (ofte enslige mødre) permanent ved å tvinge foreldrene ut uten barna, men stor bekymring for at barna skulle få reise sammen med foreldrene. Deltagerne i programmet betraktet det visst som gudsens sanning at når barnevernet hadde tatt barna, da var foreldre bevist å være udugelige og skadelige for sine barn. En av dem var Olaug Bollestad (vår nåværende landbruks- og matminister). Hun sa blant annet (43:15):
"Når det gjelder denne sagen, så støttar me UNE, me tenker det må ein lovendring, ein forskriftsendring te. For heile målet med loven, med barnevernsloven, heile målet med taushetsplikt er at han skal ivareta barnet. Det er heile hensikten med barnevernet vårt, det å sikra ungen. Og hvis ein etat som UNE skal ta avgjørelse om ein unge skal være i Norge eller ei, og blir sendt ut med foreldre som ikkje er i stand te det då, så tenke eg at me ivaretar ikkje ungen, og me tar ikkje ein beslutning på eit godt nok grunnlag."

"Å sikre ungen" er altså å holde ungen i Norge, uansett. Foreldrene er likegyldige for sine barn og blir sendt ut som luft.

*

Advokat Sverre Larhammer har altså ingen betenkeligheter med å fremføre Vestnes kommunes anløpne forestillinger om hva som er godt vern av barn.

Det har i alle år vært vanskelig å forholde seg rolig når kommuneadvokater, og private advokater som en kommune hyrer inn til å føre en sak for dem, ordlegger seg i slike vendinger som her, noe de så ofte gjør på kommunenes vegne i barnevernssaker.

Jo da, jeg er fullt klar over at en advokat i sitt arbeid representerer sin klient, ikke seg selv, og har rett til ikke å identifiseres med sin klient.

Men når klienten er en offentlig instans, som gjennom saken de kjører og sin maktbruk krenker hjelpeløse menneskers menneskerettigheter, undres jeg likevel over at advokaten orker å gå frem som Larhammer gjør, øyensynlig blank for motforestillinger. Av ovennevnte Dagblad-artikkel av 7 november fremgår det at den samme advokat Larhammer også har kjørt den saken for Vestnes kommune, og at også det er en tvangsadopsjonssak. Hvorfor ikke rette ryggen og si: "Nei, jeg kan ikke være med på å fremme en offentlig parts sak når den går ut på å krenke og skade mennesker slik som denne kommunens barnevern gjør."?


Larhammer er jo ikke alene. Blant mange eksempler er enkelte av klasse. Ett dreier seg om en advokat Kjell Holst Sæthers uttalelse i en fylkesnevndssak:
Du tror det ikke før du har lest det! Kommunens advokat Kjell Holst Sæthers uttalelse i en fylkesnevnd
(klikk det lille bildet nederst til høyre):
"... i denne sak handler det ikke om barnets beste, men om hensiktsmessighet. ....". Han vant altså frem i fylkesnevnden med sitt resonnement om at barnevernet ikke bør gjøre noe hvis barn allerede er skadet av foreldres omsorgssvikt, mens barnevernet derimot bør ta for seg av lekkerbisken-barn som ikke er skadet, og som barnevernet i krystallkulen 'ser' at kan komme til å bli det hos foreldrene i fremtiden (men selvsagt ikke i barnevernets institusjoner eller fosterhjem?).

En tredje sak om tvangsadopsjon går også i disse dager. Den er fra en annen kant av landet, men illustrerer hvor utbredt de samme typene vrangforestillinger er hos våre mynigheter og hos jurister som assisterer dem:
Vil tvangsadoptere jente (5) av romani-taterslekt
TV2, 20 oktober 2019

Hvor mange advokater er det som tror på barnevernets, og dermed på kommunenes, påstander om hva som er godt for barn? Juristenes opplæring om barnevern gjennom sin utdannelse er meget kritikkverdig; de lærer den samme ideologi som barnevernerne og beslektede profesjoner selv gjør. Sentralt i denne ideologien står forestillingen om at foreldre ikke er av betydning for barns lykke og følelser og fremtidige liv, og at alle offentlige etater og de de hyrer inn, 'arbeider' storartet med 'tilknytning' til alle andre enn egne biologiske slektninger, 'arbeider' storartet for å hindre 'skjevutvikling' og 'omsorgssvikt' og bøte på alt de foraktelige foreldrene påstås å ha gjort eller 'forutsies' å ville komme til å gjøre i fremtiden.

*

Ganske sinnssvak ideologi, vel representert i tallrike barnevernsstøttende uttalelser, jf Dagsnytt 18-programmet referert til ovenfor. De faktiske resultater av barnevern av denne typen er i forferdende statistikk helt anderledes enn ideologien hevder, med meget dystre følger av å skille barn fra deres biologiske familie.

Verden er temmelig rik på ex-fosterbarn og ex-adopterte som gjør opprør; internett formelig flømmer over av slike som søker tilbake til sin egentlige slekt. En vesentlig faktor ser ut til å være hvorvidt de oppfatter at bortrivingen og egen families forsvinning ikke har vært til å unngå, har vært nødvendig i en forstand de aksepterer. Deres vurderinger av dette er svært langt unna det norsk barneverns-ideologi kolporterer. Pålitelig statistikk (ikke barnevernets egne 'undersøkelser') viser det samme: Barnevernet ødelegger i stor stil familier som det ville gått langt bedre med (mange til og med utmerket) hvis barnevernet ikke hadde invadert. Å sprenge familien har altså slett ikke vært nødvendig.

Det er på tide at nordmenn våkner til å forstå at det ikke er barnets interesser som har vært vektlagt av barnevernet, ikke i denne saken, ikke i faktisk mange tusen andre saker. Det er barnevernets ideologi om hva som er barnets interesser. Menneskerettskonvensjonens Artikkel 8 om retten til familieliv er en gjensidig rett for foreldre og barn, og det er gode grunner til det.


**



Referanser og andre relevante artikler:


Case of Strand Lobben and others v. Norway
European Court of Human Rights, Grand Chamber, Strasbourg, 10 September 2019

Stanset tvangsadopsjon etter Trudes seier
Dagbladet, 5 november 2019

Jubler etter barnevernsdom: – Helt suverent
Dagbladet, 7 november 2019

Et innslag i Dagsnytt 18 den 14 juni 2015
NRK, 14 juni 2015

Bjorn Bjoro:
A system that wears people down
MHS's hjemmeside, 27 september 2015

Kommuneadvokat Kjell Holst Sæthers uttalelse i en fylkesnevnd
Marius Reikerås, på facebook, 23 mai 2019

Vil tvangsadoptere jente (5) av romani-taterslekt
TV2, 20 oktober 2019

Marianne Haslev Skånland:
Holdningene hos sosialarbeidere som arbeider med barnevern
MHS's hjemmeside, desember 2000 / august 2011

Marianne Haslev Skånland:
Hvordan norske eksperter kom til å avvise biologisk slektskap som relevant for barns velferd
MHS's hjemmeside, 9 november 2017

Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen (EMK) – nordiske versjoner
BarnasRett.no



*