*
12 mars 2020
Menneskerettigheter og barnevern
Av Kari Bjørnaas
• • •
Artikkelen er en litt utvidet versjon av en kommentar til Inge Kvarans kronikk Barnevern: Ikke overdriv konsekvensene av at Norge er domfelt i Strasbourg i Adresseavisen 28 februar 2020.
Artikkelen er publisert her med forfatterens sjenerøse tillatelse.
• • •
NTNUs Inge Kvaran jobber med utdanning av personell til barnevernet. Og han er bekymret over dommene mot Norge i den europeiske menneskerettsdomstolen. Ikke på grunn av at de avdekker svakheter ved norsk barnevern. Men fordi han tror dommene vil skape dem. Menneskerettene, hevder Kvaran, beskytter foreldre – ikke barn.
Kvaran har åpenbart ikke lest dommene mot Norge i Strasbourg.
For det første: Dommene har alle vært enstemmige, med unntak av storkammerdommen. Her stemte 13 for fellelse, og fire mot fellelse. Seks har altså vært enstemmig.
For det andre: Menneskerettskonvensjonen, som domstolen bygger sine domsavsigelser på, setter individets rettigheter i sentrum. Barn har individuelle rettigheter, og spesielt storkammerdommen legger vekt på å presisere begrepet "barnets beste". Det slås fast at dette alltid er det viktigste, men at også voksnes rett til familieliv skal være med i vurderingen. Det er ingen grunn å frykte at domstolen fronter foreldrevern fremfor barnevern. Dette er skremselspropaganda.
Kvaran er opptatt av at barnet har et selvstendig rettsvern. Likevel knytter han begrepet "rettssikkerhet" kun til foreldres rettigheter. Han sier: "Samtidig må ikke juss og rettssikkerhet komme i konflikt med og erstatte barnevernets behov for barnevernsfaglig tenkning knyttet til kunnskap om relasjoner, den sosiale sammenhengen barnet og familien står i samt evnen til dialog og innlevelse."
Kvaran erkjenner ikke at rettsikkerhet er viktig også for barn. De er faktisk ikke i stand til selv å skaffe rettslig representasjon, og trenger at rettsprosesser som gjelder dem, tar hensyn til denne begrensede muligheten til partsrepresentasjon i de situasjoner hvor staten hevder at foreldrene ikke kan sørge for denne.
*
Dommene i Strasbourg slår fast at barnevernet ikke i tilstrekkelig grad er i stand til å dokumentere at deres vurderinger bygger på et godt faktagrunnlag. De slår videre fast at barnevernets utgangspunkt ikke er - slik konvensjonen krever - at barn skal gjenforenes med sin familie hvis mulig. Og de slår fast at staten ikke kan bruke argumentet med liten tilknytning mellom barn og foreldre, dersom staten er ansvarlig for at denne ikke har vært mulig å etablere.
Så jo – vi skal sperre øynene opp over dommene i Strasbourg. Vi skal lytte. Vi skal undersøke om kritikken er berettiget. For Kvaran og andre som har vært ansvarlig for å forme holdningene til dagens barnevernsarbeidere, bør forsvare sine ideer med forsiktighet. For dogmene på dette området står for fall. Fra nå av bør det kreves at påstander knyttet til barnevern i Norge kan dokumenteres.
Synsingen og føleriets tid er forbi, Kvaran. Stikk fingeren i jorda og erkjenn at det lukter. Barn trenger sine foreldre. Staten er en dårlig mor. Levekårsstatistikken som viser barnevernsbarns lodd som voksen viser det, dessverre. Barnevernet lykkes ikke i tilstrekkelig grad å hjelpe barn. Det er på tide å tenke nytt innen denne sektoren.
Da er det kanskje fint at Kvaran, Killen m. fl. snart vil trå tilbake til pensjonistenes rekker? Vi trenger ferskt blod og nye ideer i norsk barnevern. Og det haster.
**
Relatert:
Øyvind Eikrem:
Vil ytterligere pengebruk på utdanning løse utfordringene i barnevernet?
MHS's hjemmeside, 6 januar 2020
Sverre Kvilhaug:
Dagens barnevern knuser familiene og reduserer barnas livskvalitet
BarnasRett, 9 desember 1999
Arild Erland:
Barnevernsovergrep uten rettslige konsekvenser
lailand.net, 21 juli 2009
Laila:
Inkonsekvente holdninger til barns rettsvern
lailand.net, 8 september 2016
Erland Løken:
4 leserbrev om barnevern og 'barnevern'
BarnasRett, 29 mai 2007
Marianne Haslev Skånland:
Noen barnefaglige eksperter (1): Kari Killén, sosionom og dr.philos
MHS's hjemmeside, 26 august 2018
Sverre Kvilhaug:
Om fosterhjemsplassering og om debatten som uteble, samt om en forsker som er sjokkert
BarnasRett, 2001
*