*


11 august 2019




Hva skal en politiker være?


Av Marianne Haslev Skånland
professor emeritus, Oslo



En artikkel i Folkebladet, lokalavis for Midt-Troms, fikk meg til å tenke på hvor avsporet jeg synes politikeres oppfatning av sin egen oppgave er.

Jeg vil ha barna mine tilbake
Av Kay Erling Ludvigsen
(lokalpolitiker for Arbeiderpartiet)
Folkebladet, 18 juli 2018

Artikkelens tittel reflekterer ikke innholdet, men det kan jo være at tittelen er avisens verk. Ludvigsen skriver nemlig om hvorfor han ikke vil gjøre noe for at folk som barnevernet har skilt fra sine barn, skal få dem tilbake.


Ludvigsens syn

Han har et syn på barnevernssaker. Han er blitt oppsøkt av mange familier, antagelig slike som fortvilet prøver å få hjelp mot barnevernets ødeleggelse av deres barn og familien forøvrig. Ludvigsen har avvist alle, og vil ikke sette seg inn i sakene og i hva de som rammes, utsettes for.

Han tar vel for gitt, da, at alle disse barna blir hjulpet av barnevernet. Han har sett en sak hvor han mener at barnevernet gjorde riktig (antagelig ved å ta barn ut av deres hjem), og mener med det som bakgrunn at slik er nok sakene generelt.

Han legger skyld på almenheten som protesterer i sosiale media, og mener deres opphisselse viser at det nok er synd på dem, det er 'forståelig' at de reagerer som de gjør, men de er ubalanserte og skal derfor ikke tas alvorlig. Og de må ikke drive "ensidige offentlige hatkampanjer". Han unnskylder seg med at "Vi må ha tillit til at det ligger grundige vurderinger i bunn for enhver sak som havner i Barneverntjenestens arkiver."

Ludvigsen er ikke alene om slik ansvarsfraskrivelse. Hadde han vært et særsyn, ville først hans parti, deretter andre i hans nærhet, hurtig tatt et oppgjør med hans måte å representere befolkningen på. Men det skjer altså ikke.

Menneskene med makt i det norske samfunn har utstyrt seg med et merkverdig prinsipp: 'Vi kan ikke gå inn i enkeltsaker.' Kan de ikke?

Det er uhyggelig lesning.


Hva er politikernes funksjon?

Politikere skal ikke tilfreds feire seg selv og sine 'meninger'. I et demokrati som skal fungere, må politikerne skjønne at de er valgt for å ta seg av befolkningens anliggender,
spesielt vis-a-vis administrasjon og byråkrati. Politikere må sette seg iherdig inn i den konkrete utøvelsen av samfunnets styring. Det er de som er ansvarlige for den. De ansatte i byråkratier og etater skal ikke være makthavere mens politikerne 'hviler'; da er det representative demokratiet borte.

Jeg har ikke særlig sans for mye av britisk politisk liv. Men jeg tror det er et sunt prinsipp at den som der er valgt til parlamentet for et distrikt, regelmessig skal være til stede i sitt distrikt og holde møtetid, hvor folk kan henvende seg til ham/henne med sine saker. Representanten må finne seg i å bli opplyst om slike enkeltsaker, og må forsøke å gjøre noe med dem som krever undersøkelse og aksjon. Blir det for stor misnøye, blir nok ikke vedkommende valgt igjen neste gang.

Alle saker er enkeltsaker. Å tillate seg å definere enkeltsaker som 'ikke vårt bord' er ren byråkratisme. Hvorfor bøyer godtfolk seg for dette sludderet? Det avskaffer jo åpenhet, gjennomlysning, folkets rett til selvbestemmelse, forsvar mot overmektige myndigheter – altså viktige grunnstener nettopp i demokratiet. De som styrer, vil ikke beskjeftige seg med konkrete utslag av det deres ansatte og underordnede bestemmer og gjør?

Politikere skal ikke sandpåstrø det de utøvende etater foretar seg, mens politikerne selv lar humla suse, synser og mener og tror og gjetter og føler impresjonistisk, og mangler basis i nøyaktige opplysninger fordi de ikke skaffer seg bredest mulig informasjon. Politikere som ikke skjønner at de må ta for seg alle enkeltsaker som de faktisk er ansvarlige for, og gå helt inn i innholdet av de forestillinger og den ideologi den utøvende etat bygger på og de resultater etaten kan oppvise i alle sakene, har ikke forstått hva deres oppgave er.

En politiker skal være en som fyller en slik funksjon. Kay Erling Ludvigsen vil ikke være det, han er ikke interessert i det vi kan kalle 'demokratiets nødvendige infrastruktur'. Han baserer seg på én enkeltsak som han tilfeldigvis visste noe om, og har deretter utstyrt seg med en behagelig sovepute: at "de fagpersonene som er involvert i slike prosesser har en helt annen kompetanse enn meg til å vite hva som er rett og galt".

Jeg har bl.a vært sakkyndig vitne i noen barnevernssaker og satt meg grundig inn i andre, inklusive i barnevernets dokumentasjon. (Det er bare nonsens at man ikke kan vite hvis barnevernet gjemmer seg bak taushetsplikt og ikke vil uttale seg. Den private part har rett til kopi av alle barnevernets dokumenter og har rett til å bruke dem.) Jeg har sett 'fagpersonenes' virksomhet. I sak etter sak gjør barnevernet & co det motsatte av å verne og gavne barn. De snakker og skriver dertil ikke sjelden usant, også i retten.

Når konsternasjonen blant mennesker som vet hva barnevernet ofte gjør av skade, er så sterk som den er, burde Ludvigsen sperre øynene opp og finne ut av realitetene, i mengder av enkeltsaker og i pålitelig statistikk over hvordan det går når barn tvinges under barnevernets 'bedømmelse' og 'omsorg', bort fra frihet og foreldrenes beskyttelse.

Sviket fra politikerne er tragisk.
vi ha tillit? Hva er det for slags politisk styring? Med den forfatning det norske barnevernet er i, og i årevis har vært i, fører det rent galt av sted hvis man 'forbedrer' med ytterligere tilførsel av ressurser og ytterligere tillit til hva de bruker ressursene til. Politikerne må styre barnevernet – ikke styrke men styre det.


** 





Se også:


Jan Pedersen:
Statens barn – Barnevernet har skapt et fryktens samfunn
27 november 2017

Jan Simonsen:
Erna Solbergs hvitvasking av barnevernet
7 januar 2019

Olav Bergo:
Hvem skal man lytte til?
26 mars 2019

Marta Straume:
Barnevern på Karl Johan
10 juni 2016

Åge Simonsen:
Protestbølgene mot norsk barnevern
19 juni 2016

familien-er-samlet:
5 år som flyktninger
30 august 2018

Peder Aresvik:
Jeg bor deler av året i Serbia
20 februar 2017

Marianne Haslev Skånland:
Barnevernets overordnede
16 mars 2017

Marianne Haslev Skånland:
Politikerne må styre barnevernet
8 desember 2018

Marianne Haslev Skånland:
Møte om barnevernet – politikerne ut av boblen?
28 april 2018

Marianne Haslev Skånland:
Regjeringspartienes 'plattform' for barnevern
7 februar 2019

(Litt mer om nekte å 'gå inn i enkeltsaker', se siste del her:)
Marianne Haslev Skånland:
Ytringsfrihet i barnevernssaker




*