*
2 desember 2019
Bjørn Bjøro:
Kostbar unnaluring som barnevernsteknikk
• • •
Innlegget ble publisert som en kommentar til artikkelen "Rapport: Barnevernet for dårlige til å dokumentere hva de gjør" i Tidens Krav den 30 november 2019.
Innlegget er trykket her med forfatterens sjenerøse tillatelse.
• • •
Jeg har tidligere arbeidet nærmere 10 år i byomfattende offentlig barnevern i Oslo, og har deretter på fritiden hjulpet noen familier.
I en sak fikk vi innhentet samtlige dokumenter, både rettskraftig dom fra tingretten og etterfølgende korrespondanse m.v. En snaut 6 år gammel jente ble etter at barnevernet hadde planlagt akuttvedtak over litt tid, hentet i barnehagen og kjørt gråtende av sted. Foreldrene fikk ikke lov til å snakke med henne før etter nærmere to måneder. Fylkesnemnda vedtok omsorgsovertakelse. Tingretten fastslo i en meget grundig dom at jenta aldri skulle vært tatt fra sine foreldre, og at jenta skulle hjem straks. Jenta har fortsatt traumer etter barnevernets behandling, og hun blir meget godt ivaretatt av sine foreldre.
Min gransking viste at kommuneadvokaten hadde holdt vesentlige dokumenter i saken og som var ført i journal i barnevernet, skjult for fylkesnemnda, og dette inkluderte et dokument kommuneadvokaten hadde medunderskrevet kort tid før saken var oppe i fylkesnemnda. Under hennes eksaminasjon av et vitne i tingretten ble hun så nervøs at hun røpet at det var viktig dokument tingretten ikke hadde, og tingretten krevde at hun framla tilbakeholdte dokumenter, og så ba retten om en rekke dokumenter fra barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) m.v. , og konkluderte med at foreldrene alltid hadde samarbeidet godt med barnevernet, BUP m.v., og rettens dom var en knusende kritikk av barnevernet.
Barnevernets partsrepresentant holdt også i sine forklaringer skjult for fylkesnemnda og tingretten den dokumentasjonen som var holdt unna, og bør vel kunne sies å ha forklart seg uriktig også for retten, noe som kan være straffbart.
Fylkesnemndslederen ble konfrontert med hvordan kommunen hadde oppnådd et uriktig resultat til skade for barn gjennom skjuling av journalførte dokumenter, og nemndslederen ble spurt om nemnda heretter ville legge skjerpet kontroll på kommunen ved å forlange å få dokumentlister fra barnevernet og kontrollere at samtlige relevante dokumenter var med. Dette var nemndslederen ikke interessert i, og la dermed åpent for at liknende saker fortsatt kunne skje. Sentralenheten for fylkesnemndene ville heller ikke foreta seg noe. Departementet ved statssekretær ble orientert og ville ikke gjøre noe. Det ville heller ikke direktoratet, selv om henvendelser ble stilet direkte til direktør Mari Trommald.
Altså ble alt lagt til rette fra ansvarlige myndigheter for at slik praksis til skade for barn kunne fortsette.
Dert klages - særlig fra mine fagforeningskolleger i barnevern - over at det er for lite ressurser i barnevern. Jeg beregnet hvor mye denne saken kostet, og registrerte at ca. kr. 2,- millioner ble sløst bort i destruktiv virksomhet. I tillegg kommer langsiktig skadepåføring. Dersom sløsingen i konfliktorientert virksomhet ble stoppet, og midlene kanalisert i progressivt arbeid i samarbeid med familier og nettverk, hadde vi fått et langt bedre barnevern, og vi hadde fått en god langsiktig økonomisk effekt. De knusende nederlagene Norge har lidt i Menneskerettsdomstolen ser så langt ut til å virke i alle fall noe i positiv retning.
**
*