*
17 februar 2021
Anita
Skippervik, jurist:
Kortversjon
av historikken til det norske barnevernet
Norge sies å ha en lang og stolt tradisjon med å verne barn
mot vold, vanskjøtsel og omsorgssvikt. Dette fordi Norge
var det første landet som innførte en "barnevernslov"
gjennom vergerådsloven eller "Lov om behandling av forsømte
børn" av 1896.
Den trådte i kraft i 1900.
Denne barnevernstradisjonen har flere mørke sider og ender
hele tiden opp med grove skandaler hvor det offentlige er
den som selv driver med forfølgelser og vilkårlighet og
hvor barna ofte blir utsatt for grove overgrep.
Historien starter likevel mye tidligere. I
1646
fikk Bergen et
Manufakturhus, et "barnehus" der jenter og gutter skulle få
oppdragelse og få lære et håndverk.(1) Huset fikk også en egen
avdeling for "lettferdige" kvinner. De som bodde i huset
skulle skaffe inntekter gjennom produksjon av klær. Husets
funksjon ble etter hvert å være tukt- og manufakturhus, og
dit kunne både kriminelle og folk som ikke greide å
forsørge seg selv, bli dømt, enten for en avgrenset periode
eller på ubestemt tid. Barn og kriminelle ble plassert
sammen. Tukthuset i Bergen bestod helt til
1886.
Stavanger fikk et "spinnehus" i 1764,
og lignende hus og stiftelser fant man også i de andre
norske byene.
I 1755
fikk Bergen stift
(Vestlandet) en egen fattigforordning, og som følge av den
kunne samfunnet gripe inn overfor fattige. Man ville til
livs tigging og løsgjengeri. For å redusere det offentliges
utgifter, kunne de fattiges barn bli tatt fra foreldrene og
"satt ut" til fremmede mot betaling, ofte ved auksjon til
den som krevde minst, eller mot barnas arbeidsinnsats.
Mange av disse barna ble sendt langt av gårde, f. eks. fra
Bergen til kysten av Troms og Finnmark.
På 1800-tallet
vokste det fram en
rekke foreninger som ville "redde" forsømte barn, eller
beskytte samfunnet mot disse barna ved å få dem vekk fra
gatene.
I 1841
ble ”Rednings-,
forbedrings/forsørgelsesanstalt for forladte, forsømte
eller vanartede ældre børn” etablert i Urtegata på Grønland
i Oslo. Dette skulle erstatte de tradisjonelle
straffetiltakene, som tidligere hadde bestått av
tukthusplassering fra siste halvdel av
1700-tallet.
Anstalten på Grønland ble senere kalt for Toftes gave
(etter grosserer Andreas Tofte som i 1845
gav nye bygninger
til anstalten)(2). Formålet var nok bra, men
hvordan barna ble ivaretatt, og holdningene overfor dem i
samfunnet, var varierende. På 1800-tallet ble barnevern
omhandlet i flere lover, som kriminal-, fattig- og
skolelovene. Disse lovene var lite egnet til å sikre barns
behov for beskyttelse. Kriminalloven fra
1842
satte den
kriminelle lavalder til 10 år, men fra 1874
kunne barn mellom
10 og 14 år dømmes til opphold på redningsanstalt i stedet
for fengselsstraff.
Hensynene bak 1896-loven
var å sette skole-
og kriminalpolitikk sammen i en lov. Lovens viktigste
tiltak var formaning av foreldre som etter statens syn
forsømte sine barn, ved å sette dem bort i fosterfamilier,
barnehjem eller skolehjem. Barna ble ofte definert som
"sædelig forkomne", og var barn fra fattige kår hvor
lovgiverne i forkant hadde kalt barna "fordervede
elementer" og "sædeligt smittestoff" hvor disse barna var
uønsket i skolen. Ordningen medførte raskt at mange barn
ble stemplet som åndssvake, for da fikk fosterhjemmene mer
penger. Det meste gikk fortsatt ut på å beskytte samfunnet
og ikke barna, selv om den kriminelle lavalder ble hevet
fra 10 til 14 år.(3)
De kommunale vergerådene skulle føres tilsyn med barnas
oppvekstsvilkår. Vergerådene kunne fungere som domstoler,
da med en sorenskriver eller annen dommer som formann. Det
viste seg at vergerådene fungerte noen steder, men andre
steder ikke. Det var stor variasjon i hvordan loven ble
håndhevet og på landet spilte fattigstyrene en større
rolle. Terskelen for inngrep var svært varierende over hele
landet, og rollekonflikter medførte at Norges rolle som
fremst på barnevern var totalt feilslått politikk. Allerede
i 1907
gav Mikael Stolpe,
psevdonym for Bjørn Evje, en tidligere lærer på Bastøy, ut
romanen Under
loven.(4) Der beskrev han brutaliteten
ved anstalten Bastøy, og boka vakte stor oppstandelse.
Forholdene på Bastøy var ikke spesielle og skildrer
egentlig enhver anstalt, noe en ser gjentar seg i
barnehjemmene i Bergen og dagens barnevernsinstitusjoner.
Svært mange barn ble bortsatt. I 1926
var 2873 barn
bortsatt av fattigstyrene, 3308 av vergerådene, til sammen
6181 barn i en befolkning på ca 2,7 millioner innbyggere.
En særlig utsatt gruppe var samene fordi politikken var å
fornorske samfunnet. Diskrimineringen varte til
etterkrigstiden. Først ut på 1970-tallet
ble samene
anerkjent som minoritetsgruppe. De fikk først en
unnskyldning av kong Harald i 1997
for hvordan de har
blitt behandlet.(5)
I 1939
ble det erkjent at
barnevernspolitikken var totalt feilslått, men på grunn av
krigen skjedde ingenting. Vergerådsloven ble erstattet med
lov om barnevern vedtatt i 1953.
Denne loven koordinerte bestemmelsene nedfelt i
vergerådsloven, forsorgsstyreloven (tidligere
fattigstyret), helserådsloven og skoleloven. Det nye
lovforslaget samlet bestemmelsene i én lov. Loven ble
iverksatt 1. juli 1954.
I 1953
sto kampen mellom
pedagogikk og sosialpolitikk hvor en endte opp med at loven
skulle legge hovedvekt på forebygging, sosial service og
hjelpetiltak. Tvangstiltakene skulle bare benyttes når de
rene hjelpetilbudene ikke førte frem. Hjemlene for
tvangsinngrep ble kritisert fordi vilkårene ikke var
presist formulerte, men sterkt skjønnspregede. Svakhetene
med denne loven var at barnevernet kom i en rollekonflikt
med seg selv. Det skulle være et hjelpeorgan samtidig som
det skulle være et organ som forberedte og avgjorde
tvangssaker. Vergerådene ble erstattet med
barnevernsnemndene som var fem medlemmer valgt av
kommunestyret. Taterne ble fremdeles ikke vernet mot
fornorskingen fra starten på 1900-tallet hvor
Kirkedepartementet hadde gitt Den norske kirke og
"Foreningen til motarbeidelse av omstreifervesenet", senere
omdøpt til Norsk misjon blant hjemløse (misjonen), i
oppdrag å tvangsbosette taterne.(6) I den forbindelse tok de også
barna deres. I perioden 1900 –
1970 ble
minst 1500 barn fjernet fra sine reisende foreldre og
plassert i fosterhjem og barnehjem, ofte uten at det var
fattet vedtak. Misjonen ble offisielt avviklet sent
på 1980-tallet,
og går i dag under navnet Kirkens sosialtjeneste, som også
i dag driver med barnevernstjenester.
I motsetning til samene, fikk ikke taterne status som
nasjonal minoritet før i 1998. Etter hvert kom en slags
erkjennelse fra myndighetene om at det var blitt begått
overgrep mot taterne som gruppe og enkeltmennesker. Flere
barn ble plassert i anstalter hvor de ble utsatt for
vanskjøtsel, omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep, noe
som fremkommer etter Drægebø-utvalget.
I 1985
ble det lagt frem
en NOU om endring av barnevernsloven. Det tok syv år før en
ny lov ble vedtatt den 17. juni 1992
av Stortinget.
Begrunnelsen for en ny lov var at 1953-loven
var blitt endret
flere ganger og det var et behov for omarbeiding og
modernisering av loven. Lovgiver mente at de sosiale
problemer som gjerne ligger bak omsorgssvikt og mishandling
hos barn hadde endret karakter med samfunnsutviklingen,
slik at loven passet dårlig med dagens problemer.
Samfunnets forutsetninger gjennom økonomiske muligheter,
fagpersonell og nye metoder i arbeidet hadde medført at
forutsetningene for å løse problemene var blitt annerledes.
Loven tydeliggjorde rollefordelingen mellom stat,
fylkeskommune og kommune. Loven la også
avgjørelsesmyndigheten i tvangssaker til et organ utenfor
og uavhengig av barnevernet – Fylkesnemnda for barnevern og
sosiale saker, for å bedre rettsikkerheten. Lovgiver
videreførte svakhetene i den eldre loven som igjen i
hovedsak var en videreføring av gjeldende rett. I
forarbeidene til loven var nå barn av alenemødre,
innvandrere og syke foreldre – fysisk og særlig psykisk –
særlig sårbare barn. Alle lovene bygger i det vesentlige på
hverandre.
Det norske barnevern er under hard kritikk og Norge er
flere ganger dømt i EMD for krenkelse av EMK artikkel 8.
Tradisjonen tro løser staten utfordringen – der de selv
blir avslørt for igjen å systematisk drive overgrep, ha
variert praksis og vilkårlig saksbehandling – med å vedta
en ny lov. Dessverre er denne også gjennomgående en
videreføring av gjeldende materiell rett og uten noen
vesentlige systemendringer, hvor samme etat er hjelper og
bøddel med svært skjønnspregede vurderinger. En sitter
dermed med et lappesystem av lover gjennom over 100 år med
formål å plassere barn raskest mulig til samfunnets beste.
*
(1) Tukt- og
Manufakturhuset
Histos,
uten dato
(2) Kjøpmann, Legatstifter og Politiker
Andreas Tofte
Skrevet av Else Boye, Norsk
biografisk leksikon, 13 februar 2009
(3) Barnevernets historie i
Norge
Bufdir,
18 desember 2019, oppdatert 15 desember 2020
(4) Asgeir Falch-Eriksen: De kriminelle barna
Dagbladet,
5 januar 2011, oppdatert 7 november 2016
(5) samenes historie
Skrevet av Harald Gaski, Store
norske leksikon, sist oppdatert 5 januar 2021
(6) Overgrep mot taterne i
Norge
samlemappe, BarnasRett,
uten dato (ca 2000 – 2009)
**
Se
også
Anita Skippervik:
Systematiske lovbrudd kan ikke
omdefineres som unntaksvise
enkeltsaker
MHS's
hjemmeside, 24 juli 2020
– : Norske granskingsmetodar i barnevernsaker
held ikkje internasjonal standard
MHS's
hjemmeside, 27 februar 2019
Anita Skippervik og Yngve Nedrebø:
Barn, barnevern og
åpenhet
MHS's
hjemmeside, 29 februar 2020
Minoritetsgrupper
samlemappe,
BarnasRett,
uten dato (ca 2000 – 2009)
Trine Nickelsen:
– Utsatt for omsorgssvikt:
Barnehjemsbarna før, asylbarna nå
Apollon,
Universitetet i Oslo, 1 februar 2012
Sverre Kvilhaug:
Atskillelse barn og foreldre – det
fortidde traume?
BarnasRett,
25 januar 2008
Profesjonsutdanninger som
halvfabrikata
forskning.no,
10 september 2006
Det ER håp for alle
forskning.no,
4 februar 2006
Norge dømt i
Strasbourg
BarnasRett,
3 juli 2007
Rolf Brennskag:
Barnevernskandalen, EMD og
Høyesterett
MHS's
hjemmeside, 3 februar 2021
Falstadsenteret:
Etterlyser barnas
historier
MHS's
hjemmeside, 11 oktober 2018
*