*

11 november 2020,
oppdatert 2 januar 2025
 
 
 
 
 
familien-er-samlet:
 
Flukt, eksil og sjanser
Snart 8 år borte fra Norge og norsk barnevern



November 2020:


Årene går og barna vokser til. Da vi flyktet fra Norge i 2013, sa en venn av meg at "dere må bli til barna er 18 år." Jeg tror det var en nokså rask og presis analyse, selv om jeg håpet og trodde at det kanskje skulle la seg gjøre å returnere før.
 
“Skal dere ikke reise hjem til Norge", er det likevel noen som spør oss. "Kanskje må dere ta en sjanse", sier en annen, som vet at vi hadde problemer med barnevernet.

Javel. Ta en sjanse ja. Vår yngste datter er bare ni år. Er det henne vi skal gamble med? Eller er det gutten vår på 13? De andre, 15 og 16, nærmer seg selvsagt en alder der det blir vanskeligere for barnevernet å lage problemer. Men jeg har ingen illusjoner. 

Nå bor vi også i et land med pågående politisk konflikt. Riktignok merker vi ikke noe særlig til det der vi bor i hovedstaden, men på toppen av coronatiltakene som har pågått i et halvår, synes vi jo at det er litt mye å forholde oss til. Ambassaden drev også og oppfordret oss til å reise til Norge, da coronaen startet i mars. De skulle visst skaffe oss flybilletter også. 

Jo, takk!

Likevel. Å reise til Norge som familie? 



Er barnevernet blitt bedre?

Vi som har sett hvordan barnevernet fungerer, og forsøkt å reise oss imot systemet, har lært. Vi har fått en innsikt som mange nordmenn ikke har. Vi forstår noe som andre ikke har forstått. Vi som forsøkte å stå rakt og stolt og hevdet vårt syn og trodde at vi hadde rettigheter, vi har lært å bøye våre nakker. Vi har lært å frykte et system som knekker de sterkeste. 

Derfor er vi heller ikke sjokkert når vi ser at det egentlig ikke skjer noen særlig forandringer med barnevernet hjemme i Norge. Vi har jo forsøkt å snakke med rådmannen, fylkesmannen, fylkeslegen, kommuneadvokaten, sivilombudsmannen, ordføreren, barnevernssjefen. De står alle sammen steinstøtt mot en familie som kjemper for sitt liv. De er en mur av innbyrdes lojalitet, som den lille mann ikke en gang klarer å skrape i. Min erfaring er at ingen av dem – ikke en eneste – vil sette sannheten over samholdet. Og systemet er så sterkt at det vil ta flere generasjoner å få røkt ut lukten som sitter i veggene.

"Barnevernet får veldig mye kritikk", sier noen, og mener at det vil være trygt å reise tilbake til Norge.
 
Nei. Jeg ser ingen endringer. Det er nå snart ti år siden vår barnevernssak begynte. Hvilke forandringer har skjedd? Joda, håp er det mye av. Mer enn noen gang. Strasbourg. Granskingsrapporter som tildels slakter barnevernet. 




Endring er det lite av

• Fremdeles har vi en sakkyndigordning som fremstår korrupt. Fremdeles får barnevernet de rapportene de vil ha. Fremdeles lar vi et vanvittig barnevernsfag på svak vitenskapelig grunn trumfe over kjærligheten mellom barn og foreldre. Fremdeles tror politikerne at sosialarbeidere og psykologer kan spå i kaffegrut og tolke samspill og blikkontakt, og bruke dette som grunnlag for de mest brutale valg man kan tenke seg.
 
• Fremdeles lar helsevesenet barnevernet tråkke inn i helseinstitusjoner for å hente nyfødte barn fra mors bryst. Fremdeles lar politikerne familier leve tvangsmessig og skrekkslagne i månedsvis på mødrehjem – hvem sin tur til å bli hentet i dag? 
 
• Fremdeles er det et apparat rundt barnevernet som betjener dem: helsesøster, skole, BUP osv. 
 
• Fremdeles lar politiet seg bruke til henting av barn, slik de lot seg bruke til å hente jøder under krigen. 
 
• Fremdeles har vi barnevernsforskere som ikke egentlig vil til bunns i hva barnevernet er for noe, men som skriver passe kritiske rapporter som skaffer mer penger til etaten og indirekte eller direkte til dem selv. 
 
• Fremdeles har vi politikere som nesten alle som en tenker mer på gjenvalg og egen karriere, enn på å stå opp for barna. Fremdeles har vi kommuneadvokater som er eksperter på å kjøre familiene i senk, og som setter igang på det minste vink fra barnevernet. Fremdeles har vi nemnder som ikke er domstoler, som henter sine folk fra offentlig part, og vedtar ni av ti saker i barnevernets favør. 
 
• Fremdeles har vi klageinstanser som er unyttige for den private part, og som produserer byråkratisk ordgyteri istedenfor å hjelpe.
 
• Og fremdeles har vi skole- og barnehageansatte som både informerer og vitner for barnevernet og samtidig tar betalte oppdrag som fosterforeldre i saker hvor de selv er involvert.


Komme til Norge før barna er voksne? Sende dem rett i fanget på en helsesøster som skal "vite hvordan de har det" eller en lærer eller SFO-ansatt som er ivrig i tjenesten? Risikere å igangsette det apparatet som vi med Guds velsignelse og med små marginer unnslapp for over sju år siden?
 
Nei, takk.



Reddet til frihet av vårt nye land

Vi takker oss til et u-land med tidvis politisk uro, der nøden er synlig like utenfor stuedøren.

For uansett hva dette landet er for andre, så er det - paradoksalt nok – selve friheten for oss. Det er fred. Det er rettferdighet. Dette landet har – uten at de er klar over det – reddet en familie. De er våre redningsmenn. De er våre velgjørere. De er våre frigjørere.
 
Dette landet er – med sin nød, fattigdom og konflikter – Edens have for oss. Dør jeg her, skal jeg graves rett ned i denne hellige jord, og ikke sendes hjem til selvopphøyde Norge i kiste. 
 
Her fikk vi komme, uten spørsmål, og uten at noen skulle plage oss. Her ble vi gjenreist som foreldre. Her fikk vi lov å være mor og far for våre barn, uten innblanding, tvang, stigmatisering, føringer, trusler, sjikanering, overvåkning eller latterliggjøring fra myndighetene. 
 
Ingen har kritisert oss som foreldre her. Ingen har sagt de opprivende, kalde og sjokkerende ordene: "Jo, vi mener at verken du eller din kone har omsorgsevne, og vi vil at barna skal plasseres i fosterhjem." Ingen har fortalt barna at de skal "få ny mor og far", og ingen har forsøkt å manipulere barna til å si stygge ting om mamma og pappa. 

Ta en sjanse?

Vi tar sjansen på å bo her til barna er voksne. 

For å ta familien og flytte til Norge, er ikke å ta en sjanse. Å flytte familien innenfor barnevernets aksjonsradius, er å spille hasard. Og det spillet er vi ferdige med. 


– –
 
 
Juni 2021:
 
 
Takk for videreformidling av mitt innlegg her på nettet! Jeg legger til litt:

 
Flyktningefamilier
 
Jeg ser jo av responsen at vi langt fra er de eneste som har valgt å flykte fra Norge. Jeg lurer jo på: – er det godt nok for den norske stat at hundrevis av familier lever i eksil på grunn av norsk barnevern? I et av de landene i verden hvor det skal være best for barn å vokse opp? Jeg tror ikke at myndighetene ønsker fokus på dette problemet. Det er vel egentlig ganske flaut. Nå har myndighetene forsøkt å stramme inn lovverket i totalitær retning slik at færre skal klare å flykte lovlig slik vi gjorde. Den gangen var det lov å forlate landet etter at begjæring om omsorgsovertakelse forelå.
 
Men til syvende og sist er det bare en reform av barnevernet som kan få bukt med flyktningeproblemet.
 
Selv har jeg vært i kontakt med min hjemkommune mange ganger etter at vi forlot Norge. Måler mitt var jo å få til en samtale slik at vi etterhvert kan vende hjem. Men det er umulig å komme i dialog med dem. Det siste de sa var at de skal ta opp igjen saken når vi kommer, og at vi derfor må være snill og gi beskjed når vi flytter hjem. Slik også andre her i kommentarspalten har opplevd.
 
Det er ellers fint å bo i et land hvor skole er skole, og ikke et utekontor for barnevernet. Og hvor familiene står høyt i kurs. Og hvor ingen ville finne på å stille spørsmål ved vår rolle som foreldre.
 
Men livet har sine utfordringer, her som hjemme. Vi kjenner bare dagen, og vet ikke hvilke oppgaver og vanskeligheter som kan ligge i morgendagen. Men enn så lenge blir vi her vi er.
 
 

Puh – bare en drøm
 
Jeg hadde forresten et mareritt om natten for en tid tilbake, som noen har hørt om før.
 
Jeg befant meg i Norge med familien. Vi sto ved vår parkerte bil på plassen utenfor barnas skole, det var en fredelig dag og det var absolutt ingen fysisk dramatikk rundt. Men jeg fikk panikk, fikk hjertebank, og tenkte febrilsk på hvordan jeg hadde havnet der. Jeg følte at vi var i livsfare.
 
Så våknet jeg av fuglekvitter og så konturene av palmene utenfor vinduet.
 
Det var bare en drøm! Vi var fremdeles tusenvis av kilometer fra barnas skole, det kommunale barnevernet og Norge!
 

 
Farfar
 
Da vi flyktet med hele familien for snart åtte år siden, snakket jeg med min nå avdøde far på telefonen. Han sa at han var stolt av meg, med disse ordene: Husk, du er en god far!
 
Dette vil jeg videreformidle til den som måtte lese dette, og kanskje har blitt brutt ned av barnevernets vurderinger. Du er en god far! Du er en god mor!
 
Barnevernets ofte meningsløse vurderinger bør man absolutt ikke ha tillit til. I en lagerbod i Norge har jeg selv en bærepose tettpakket med dokumenter og rapporter der det ikke står en eneste positiv ting om meg som far. Man får velge å se humoristisk på det, for skal man ta det alvorlig kan man gå til grunne. Det er bare et patetisk system som kan drive på denne måten.
 
Mine barn fikk forøvrig aldri truffet farfar igjen. Han sovnet inn for en tid tilbake, i sin leilighet i Norge. Jeg vurderte å ta familien med på besøk til Norge da han begynte å bli dårlig. Jeg turde ikke.
 
Det er selvsagt vondt, og noe av offeret med å leve i eksil, og litt av prisen vi må betale.
 
 
**




Se også


familien-er-samlet:
En serie artikler om en families liv i utlandet i perioden 2013 – 2021, som flyktninger fra norsk barnevern
2 januar 2025

 – :  
Får barn det bedre etter omsorgsovertakelsen?
MHS's hjemmeside, 22 mai 2020

 – :  
Bufdir-rapport 2015: Åtte av ti er fornøyd?
MHS's hjemmeside, 16 april 2020

Arne Jarl Hatlem:
Barnevernet – nådeløse nordmenn
MHS's hjemmeside, 18 juli 2018

Margaret Hennum:
Appell – mot barnevernet
MHS's hjemmeside, 24 april 2016

Marta Straume:
Barnevern på Karl Johan
MHS's hjemmeside, 10 juni 2016

Marianne Haslev Skånland:
Skal foreldre og andre slektninger "vurderes" som om de søker jobb?
MHS's hjemmeside, april 2003

 – :  
Barnevernets kontaktpersoner
MHS's hjemmeside, 9 oktober 2011

Ole Henriksen:
Hvorfor blir vi beskyldt for trusler og trakassering?
MHS's hjemmeside, 19 januar 2020

 – :  
Barnevernet og EMD
MHS's hjemmeside, 11 januar 2020

Anita Skippervik:
Tanker i natten på årets lyseste dag
MHS's hjemmeside, 23 juni 2020




*