*
4 juni 2020
Uvirksom og kanskje negativ ‘hjelp’ ?
Av Marianne Haslev Skånland
Det er positivt og riktig at mennesker som har fått sine familier revet i stykker av barnevernet, søker sammen i grupper på facebook og ellers, arrangerer demonstrasjoner, og står for andre tiltak for å gjøre barnevernets overgrep kjent. Den forståelsen de har for andre mennesker, kommer fra deres egne liv, og er derfor meget verdifull.
Men en tråd i en facebook-gruppe vil noe annet. En Vigdis Mikkelsen Ringkilen er langt fra selv å være rammet av barnevernets ødeleggelser, men vil ‘hjelpe’ folk som er fratatt barn av barnevernet.
Vigdis Mikkelsen Ringkilen:
Innlegg
Nytt fokus på barnevernet, på facebook, 3 juni 2020
Hjelpe med og til hva?
Hun opplyser å ha arbeidet med "oppfølging på barn i fosterhjem".
"Vigdis Mikkelsen Ringkilen --> Nina Tangen Arnesen: – for vi er et par damer med massevis av barnevernfaglig bakgrunn og egentlig i alle ledd i dette systemet.. jeg for min del har 25 års fartstid og veiledet, stilt i rettssaker, familieråd, i møter med alle instanser mm.. jeg har et "kall" for å hjelpe de som ikke får støtte og hjelp.. bli med så setter vi igang"
Er dette vel betenkt? Det høres ut som hva barnevernet selv sier, og hun arbeider forsåvidt for dem: de vil støtte og hjelpe – – – hvis foreldrene har evnen til å nyttiggjøre seg ‘hjelpen’. Det høres ut som psyko-surv i mine ører - - - ‘stakkars deg’, ‘ja, jeg skjønner hvordan du har det nå’.
Er det ikke egentlig en blindvei?
Ingen skal fortenkes i å prøve å få hjelp og samhold i en fortvilet situasjon, og naturligvis skal ingen forbys å søke seg til en slik gruppe ledet av folk med 'barnefaglig' bakgrunn. Men det siste jeg ville hatt på nakken, er folk som arbeider for barnevernssystemet til å vise meg 'sympati' når de hadde rasert mine barns og mitt liv. Den stadige masingen i artikkel etter artikkel i avisene er frastøtende, det er omsorgsfulle toner om at foreldrene må 'få hjelp’ til å ‘takle sin frustrasjon' – hvor det hele tiden dyttes på foreldrene at de vær så god skal være med på at det selvsagt var riktig at barnevernet tok barna. Man skal ‘hjelpe’ foreldrene til å være enig i det, som en dadda som ‘lærer’ uforstandige barn at de ‘må’ det og det.
Her har vi altså en dame som vil drive mere slik virksomhet, øyensynlig på fritiden, vil organisere noe slags system til å ta seg av barneverns-ødelagte foreldre i en ‘gruppe’. Hun beskriver dem som "denne sårbare og glemte foreldregruppen"; skal de ‘trøstes’ til å akseptere adskillelsen?
Kommentarer i tråden tyder på at flere tror slike ‘kriseteam’ vil være bra. Hvordan blir det når det overhode ikke hjelper dem til å bli gjenforenet med barna? Det er dette som er virkeligheten for de aller fleste. Et par kommentarer i tråden uttaler seg negativt, antagelig en realistisk reaksjon.
"Vigdis Mikkelsen Ringkilen —> Nina Tangen Arnesen: .... ingen makter det, det burde vært et team som virkelig tok vare på dere.. å jeg har så lyst å jobbe frem noe slik"
Men foreldre trenger ikke å 'tas vare på' av godhjertede uforstående, de trenger nok heller å skjermes fra dem som – utenkende – støtter systemets rasering av familier.
"Nina Tangen Arnesen: Tok meg 2 år å kome på beina att."
"Vigdis Mikkelsen Ringkilen --> Nina Tangen Arnesen: grusomt
og hvor vondt du må ha hatt det med tanke på å ikke få noe støtte og veiledning».
Det man trenger, er ikke ‘støtte og veiledning’. Veiledning? Til hva? Det foreldrene så vel som barna trenger, er å gjenforenes, oppreisning og erstatning både til barna og foreldrene, bøyde hoder som virkelig skammer seg over det de har gjort mot familien, og som aldri gjentar slike handlinger.
*
Kari Killén, i sin bok Sveket – Omsorgssvikt er alles ansvar, har samme grunnholdning og omtrent samme slags forslag til behandling av foreldre. Et par tilfeldige eksempler – det er mange av dem i boken:
(ovenfra og nedad og ganske grusomt, om foreldrene): "Vi inviterer dem også til å komme frem med sine reaksjoner. Det er en invitasjon til samarbeid. Ved å gjøre foreldrene delaktige i hva vi ser og i vår tenkning, tar vi sikte på at de skal kunne oppleve at tiltak og eventuelle inngrep er basert på forsøk på å forstå dem og deres situasjon. Vi viser at vi ønsker å ha dem som partnere i samarbeidet om barnet, og at vi forsøker å få øye på og anerkjenne deres ofte gode intensjoner og eventuelle prestasjoner." (s 431)
'Eventuelle' prestasjoner? Hun mener altså at sosialarbeidere i utgangspunktet skal vente seg at foreldre de angriper og skiller fra barna, ikke kan prestere noe som helst av verdi? Ikke være av verdi for sine egne barn?
"Med utgangspunkt i forståelse av foreldrenes benekting, aggresjon eller bagatellisering og den viten vi har om de konfliktene og de savn de har opplevd i livet, forsøker vi å leve oss inn i deres manglende ønske om å ta realitetene innover seg." (s 435)
Hun snakker om sosialarbeidernes "bekymringsarbeid" for foreldre når barna er tatt (s 558), og om å gi "terapeutisk hjelp til foreldrene, og til barnet i separasjonsprosessen". (s 427) – Terapi fra barnevernsarbeiderne?
Alle de vel 570 sidene er gjennomsyret av en nærmest stormannsgal tro på sosialarbeideres evne til å observere riktig, analysere korrekt, 'se' årsaker, og forutse fremtiden.
**
Se også
Dr. philos Kari Killén
– sentral leverandør av lærebøker og foredrag til de barne"faglige" profesjonene
Samling artikler etc,
BarnasRett, ca 1988 – 2009
Marianne Haslev Skånland:
Noen barnefaglige eksperter (1)
Kari Killén, sosionom og dr. philos
MHS's hjemmeside, 26 august 2018
Åge Simonsen:
Håndbok for klientutvalg og barnevernsofre
Særlig kapittel 4
BarnasRett, 2 utgave mars 2003
Mer om prediksjons-faktorer (belastnings-faktorer, fra Killén):
Aage Simonsen:
Norwegian child protection hits immigrants hard
MHS's home page, 4 July 2012 / 10 November 2017
*