*
17 august 2021
Bygger vi menneskeverd, bygger vi fred
Av Ranveig Røtterud
• • • •
Artikkelen sto som kronikk i VG den 8 august 2021.
Den er trykket her med forfatterens velvillige samtykke.
• • • •
22. juli-tragedien kan analyseres og bearbeides fra mange vinkler: rettsoppgjør, beredskap, minnesmerker, markeringer. Nå dreier mye seg om partipolitisk pingpong med ideologier, rasisme og høyreekstremisme.
Jeg har helsefaglig bakgrunn og innsikt i helsetjeneste og annet offentlig hjelpeapparat. Jeg savner et element i bearbeidelsen av 22. juli. Det involverer mange av dem som i likhet med meg var betraktere til hendelsen uten å være direkte personlig involvert.
Sett bort fra det politiske og ideologiske aspektet har mange nordmenn opplevd å være i en lignende situasjon som de 22. juli-rammede. De har opplevd ulykker, sykdom, funksjonstap, mistet barn eller andre kjære.
Når man står midt oppe i en slik tragedie oppleves ofte dette som unikt – "min hendelse eller situasjon er helt spesiell". Men når man kommer ut av den bobla ser man at det er mange andre som har det på samme måte – ens egen opplevelse var ikke unik likevel.
Så begynner fasene med bearbeidelse av sorgen, restitusjon, rehabilitering og reorientering. I streben etter å finne sin "new normal" ligger mange elementer, fra omsorg og støtte fra både de nærmeste og de man har på et par armlengders avstand, til tjenester fra det offentlige. Og det er i de to siste gruppene jeg vil stanse opp litt.
*
I dagene og ukene etter 22. juli ble det offentlige oppmerksomhetsrommet fylt – virkelig fylt – av ulike omsorgsuttrykk overfor de som var rammet. Det var legitimt og naturlig gitt hendelsens natur og omfang.
Men etter en tid var det noe i inderligheten, i personliggjøringen fra folk som ikke var personlig engasjert, i graden og mengden av følelsesmessig engasjement, som begynte å tre frem i relieff til det man selv hadde opplevd. Ikke hva gjaldt støtte og engasjement innen familie og vennekrets, men det som nå kom fra offentlige myndigheter, maktapparat og hjelpeapparat.
Folk begynte å spørre: "Hva med oss?"
De hadde gjenkjennbare skader, gjenkjennbare tap, gjenkjennbar sorg, men kjente ikke igjen det offentlige Norges håndtering av de som var berørt av 22. juli-tragedien og deres eget møte med de samme instansene. Var deres sorg så mye mer "edel"? Var deres tap av et barn så mye større?
I tiden etterpå har vi hatt Tolga-saken, NAV-skandalen, Mattilsynskandalen, byggesakskandalen, vi har en mangelfull psykisk helsetjeneste og vi er dømt 11 ganger i EMD for brudd på menneskerettigheter i barnevernssaker.
Vi har forsvarsveteraner som lever langt innpå skauen uten offentlige tjenester fordi de på grunn av PTSD ikke makter å møte på et offentlig kontor til oppsatt tid.
Vi har nye prosjekter innen rusomsorg og habilitering av bostedsløse som viser at tidligere praksis med straff og krav for å få innvilget offentlige tjenester egentlig bare var god på en ting: Å gi de ansatte i hjelpeapparatet følelsen av makt og bedrestilthet i forhold til den de skulle hjelpe.
*
Folk som kunne følge den respektfulle rettsbehandlingen av ABB hadde selv opplevd å stå i et rettslokale og bli latterliggjort og hånet, nektet bevisførsel, nektet vitneførsel og til slutt bli dømt til en livslang straff for noe de ikke hadde gjort.
Disse menneskene, som ikke hadde ødelagt andres liv eller fremtid, ventet på at AUF, Ap, regjering, Storting, politi, annet hjelpeapparat og andre myndighetsinstanser, at de etter lærdommen fra 22. juli skulle ta et steg tilbake og anvende den nye kunnskapen: se sammenhenger, likheter, svakheter, udekte behov.
Jeg tror de venter fremdeles. De ser at de overlevende, de etterlatte og støttegruppa etterlyser mange av de samme tingene som de har påpekt, uten at det har hjulpet nevneverdig.
Jeg tror dette er noe av bakgrunnen for de strømninger som enkelte ganger bobler opp som hatmeldinger, andre ganger som taushet eller distansering, og som AUF nå ber samfunnet om å ta tak i.
Jeg ser at personer som, når de trengte hjelp og støtte eller bare å få være i fred med sine alminnelige utfordringer har møtt det offentlige Norge med den skarpe sida ut, gjennomgår en mental reorientering fra å være "myndighets-sløve" til å bli myndighetsskeptikere eller endog -motstandere.
Det slår ut i søken etter andre sannheter, forklaringer og fakta både innen politikk (som radikalisering), helse (som vaksinemotstand), sosialt (som hatretorikk) og på andre måter.
*
De venter på refleksjonen. Erkjennelsen. At det snakkes sant ikke bare om høyreekstrem ideologi men også om barnevern, byggesaksbehandling, sosialhjelp, falske bekymringsmeldinger fra barnehager, vennetjenester i næringslivet, seksuelle overgrep og emosjonell omsorgssvikt i fosterhjem.
De venter på at det skal bli reell brukermedvirkning i eldreomsorg og psykiatri, at domstolene skal teste bevis fremlagt fra offentlige instanser like nøye som privat motparts bevis og at begge parter skal møtes med samme grad av troverdighet eller skepsis.
De venter på at det skal bli like vanlig å kontrollere at politi og saksbehandlere faktisk følger lover og regelverk, som at tollere sjekker kofferter.
De venter på eksterne, oppriktige og troverdige granskinger av ulike deler av offentlig forvaltning. Der det er makt er det også alltid misbruk av makt, og der det blir gjort noe blir det også alltid gjort feil. Sånn er det. Men både viljestyrte og ikke-viljestyrte feil må søkes opp, finnes og fjernes, og myndighetene har et spesielt ansvar for å holde orden i eget hus.
Selvsagt kan vi ikke ha rosetog for hver enkelt personlige tragedie. Men vi kan ta lærdommen fra 22. juli og overføre til resten av samfunnet. Vi kan erkjenne at barnevernsforeldre, sykehjemsbeboere og bostedsløse sitter med perspektiver, kunnskap og erfaringer som vi ikke kan få noe annet sted og som er helt nødvendige for å utvikle forsvarlige tjenester.
Det er nok uønsket fra noen, men det vil gi et bedre samfunn for alle. Bomba i regjeringskvartalet spurte ikke om stand og stilling da den tok liv. Hver enkelt innbygger må oppleve samfunnets omsorg og omtanke og respekt i samme grad. Bygger vi menneskeverd, bygger vi fred.
**
Se også
Bård Fosse:
Forbrytelse og hevn
MHS's hjemmeside, 3 mai 2014 / 26 oktober 1994
Nils Morten Udgaard:
Norge og det "sivile samfunn"
MHS's hjemmeside, 10 november 2016 / 20 mai 1996
Leif Helge Bakke:
Rørleggere, røntgensveisere og barnevernsarbeidere
MHS's hjemmeside, 6 april 2021
Arnfinn Wiksaas:
Ikke de unges feil
MHS's hjemmeside, 22 januar 2017
Nathalie H. Brinkmann:
Nav-skandalen kaster lys over norsk barnevern
MHS's hjemmeside, 29 november 2019
Marita Moltu og Roy Magne Kanestrøm:
Verdig liv uten statlig inngripen
MHS's hjemmeside, 21 juli 2021
Marianne Haslev Skånland:
Menneskerettigheter i Norge – på bånn
MHS's hjemmeside, juli 2004
– : Psykologiske forutsigelser og ABB's barndom
MHS's hjemmeside, 14 oktober 2011
– : Mere tull om Breiviks barndom
MHS's hjemmeside, 4 oktober 2012
Erik Bryn Tvedt:
Årsaker til krisen i barnevernet
MHS's hjemmeside, 17 januar 2020
– : Hvem ivaretas i barnevernssaker?
MHS's hjemmeside, 5 februar 2019
*