*
19. april 2009 / med et tillegg 7. september 2013
Når foreldre - eller barnevernere - straffes for vold mot barn
Av Marianne Haslev Skånland
En far har drevet voldelig oppdragelse av sine barn, og settes i fengsel: Far slo sønnene da de stjal (tv2nyhetene 19.04.09).
Denne faren uttaler at han har søkt hjelp, blant annet hos barnevernet, for å få stoppet sønnene i å stjele.
Barnevernet har selvsagt ikke hjulpet. Barnevernet har nemlig ingen hjelp å gi, hverken til foreldre eller til barn, kun psykobabbel, ansvarsfraskrivelse, overvelting av skyld, og tvang, som her:
Else Sommer: Hjelpetiltag
mhskanland.net, 22.07.2013
*
I kontrast til fengselsstraff for foreldre står den offentlige forståelse overfor offentlige ansatte og engasjerte aktører som foretar seg lignende eller verre ting, og som likevel roses og forsvares ufortrødent som eksperter på å behandle barn.
Nyhetsinnslag i Dagsrevyen kl 19, 11. april 1996, gjengitt slik på NRK tekst-tv samme dag:
"To barnevernsarbeidere, opprinnelig fra Haugesund, er i Nedenes herredsrett (Arendal) dømt for sin behandling av barneverns-barn.
Opprinnelig arbeidet de ved en privat barnevernsinstitusjon i Vestfold, der man brukte nokså spesielle oppdragelsesmetoder.
De to er dømt for å ha brutt straffeloven, særlig i sin behandling av en 14-årig gutt. De tok ham ut i sneen i et skogholt uten klær, tvang ham til å stå oppreist i en sovepose i lang tid, og til å sette bena ned i en dam med isvann.
De to haugesunderne er ilagt bot på 5000 kroner, men er ikke fratatt retten til å arbeide i barnevernet, hverken privat eller offentlig."
Akkurat, de to kan fortsette. Barnevernet har aldri akseptert at foreldre skal ha noen form for rett til å bestemme eller bruke makt, men det stiller seg anderledes med maktutøvelse utført av barnevernsaktører i embeds medfør. Og det er forståelig, for de har ikke særlig annet enn maktbruk å fare med.
*
Ikke er barnevernet blitt bedre i de vel 100 år det har eksistert under forskjellige navn. Kanskje heller ikke verre, for barnevernet har alltid vært en tragisk overgriper, men det rammer i dag langt flere og på nær sagt alle livets områder. Det siste året eller så er det maktbruk for å få barnevernsbarn til å føye seg som er blitt den største kjepphesten. Det går nå ikke en uke uten at vi får servert artikler med oppfordring til at barnevernet må ha anledning til å låse barn inne og ellers "oppdra" dem når de flykter fra barnevernsparadiset. Oppfordringene føres an av lederen for Stortingets barnekomité, May-Helen Molvær Grimstad, Kristelig Folkeparti, og tiltredes av andre politikere, allehånde politifolk, og selvfølgelig sosialarbeidere – alle barne-ekspertene.
Det er altså ikke bare foreldre som straffes hardt. Her er et ferskt eksempel på avstraffelse av barnevernsbarn. De skal tas hardt, anmeldes og utvilsomt kjøres gjennom kjøttkvern:
Måtte stanse togtrafikken (Moss Avis 17.04.09)
"De to jentene er født i 1992 og vil nå bli anmeldt etter hendelsen. - -
Den ene av de to sparket etter politimannen da hun skulle bli med politiet og vil i tillegg til anmeldelsen for å ha oppholdt seg på skinnegangen, også få en anmeldelse for vold mot offentlig tjenestemann."
Og til kjedsommelighet: opprørske barnevernsbarn og -ungdommer, og hva som gjøres med dem:
"Hjemmehørende" harmoni på institusjon?
(10 nettsider med eksempler, de fleste av dem fant jeg selv uten å søke annet enn tilfeldig.)
*
Vel, det norske folk lar jo dette fortsette. Nå er erstatningssaker for vold, overgrep, trakassering og vanskjøtsel utført på barnehjem, kjørt opp til å dekke forhold fra såpass nylig som ca 1990 i noen tilfeller, og noen saker med erstatning for tilsvarende behandling fra foster"foreldre" har også resultert i erstatning. Flere slike saker må frem hvis man skal ha håp om å få stoppet galskapen med den fortsatte barne-behandlingen utført av "ekspertene". Men schizofrent nok ser norske hjerner ikke ut til å lage den aller minste tankebane mellom disse forholdene og forholdene nå. 1990, eller 1970, det er nok leeeenge siden, det. De barbariske tilstandene tilbake i den urtiden for 20 eller 40 år siden er uten betydning for hva slags samfunnsmennesker nordmenn er i dag?
Er håpet om å få en slutt på det, realistisk? Dagens tilstander skulle man tro var en øyeåpner for noen hver, tilstander som illustrerer – ufrivillig fra myndigheters og medias side, men allikevel illustrerer – hvordan det går når foreldre behandles som søppel og syndebukker istedenfor å støttes bestemt og besluttsomt i sin oppdragelse av og hegning om sine barn. Imidlertid er især politikerne stærblinde og redde: Jeg vet ikke av én politiker i maktposisjon som ser i øynene, og gjør noe med, det faktum at akkurat like ille behandling av barn foregår i offentlig regi i dag. Nei, foreldrene stigmatiseres og fratas barn, og i de aller fleste tilfellene uten at det er foregått noen vold overhode i barnas hjem. Så utleveres barna til ensomheten, isolasjonen, meningsløsheten, fortvilelsen og torturen i barnevernsprofitørenes hender. Og alle er så forbauset, så, når flere og flere barn "må" tas av barne"vernet" under dekke av at alle disse barna "trenger hjelp" og "venter" på plass i foster"hjem" og på institusjon, og når ropene om ressursmangel fører til krav om mer, fra dem som bruker pengene. Mer penger til mer av det samme.
*