*
Bergen,
april 2003
Skal
foreldre og andre slektninger "vurderes"
som om de søker jobb?
Av
Marianne Haslev Skånland, professor
I Norge har vi i disse tider gående i media særlig
Svanhild-saken og Anita-saken, hvor intelligens og testing
er et sentral tema. I Sverige har man Oscarshamn-fallet med
Karin og Lasse, og i går viste også norsk tv Jan Josefssons
film om denne saken. (Jf lenker nederst.) Som alle i nkmr
vet, så vi der slett ikke noen "spesiell" sak; tvert imot
var sosialarbeidere og nevnds-medlemmer akkurat så
unnvikende og luftige og direkte feige som vi er vant til:
Sakene ligner hverandre til kjedsommelighet.
I disse sakene står noen få etisk oppreiste mennesker frem
og sier at det er galt å legge så stor vekt på en
intelligens-test; en slik test kan ikke vise hvilke
egenskaper mennesker har som foreldre.
Og det er riktig nok. Allikevel er noe ved det videre
resonnement forfeilet: Man fremhever viktigheten av
andre
egenskaper eller
omstendigheter ved saken og foreldrene: Hvilken "sosial
intelligens" har foreldrene, hvilket nettverk har de, kan
noen i miljøet assistere dem og backe dem opp?
Dette er en avsporing. Det er spørsmål det saktens er
riktig å stille om personer som søker en jobb i
omsorgssektoren. Det er irrelevant når det dreier seg om et
barns egne nære familie-medlemmer. Familiebånd konstrueres
ikke arbitrært. Lasse og Karin, Anita, Svanhild - de ER
foreldre; de elsker sine barn.
De fleste av oss er imot tvangs-ekteskap, mens de fleste
politisk korrekte system-beundrerne later til å ha stor tro
på konstruerte tvangs-familier for barn. Man har en naiv
tro på at når barnet "plasseres" i et godt miljø, vil det
automatisk oppstå kjærlighet, eller hva?
*
La meg forsøke å si det så klart jeg greier:
1.
Det er IKKE
foreldres primære oppgave å være sine barns
omsorgspersoner.
Hvis foreldre klarer å gi barna det daglige stell, gi dem
mat, kle på og av dem, vaske dem, få dem av gårde på
skolen, ta dem til legen når de virker syke - så er det
bra. Klarer de ikke det, for eksempel fordi en forelder er
invalid, så får andre utføre den praktiske omsorgen,
normalt i foreldrenes hjem.
I barnevernet er det imidlertid vanlig praksis at hvis
foreldre er syke, tas barnet vekk, plaseres i
beredskapshjem eller på institusjon, og senere hevdes det
at nå kan barnet av alle mulige grunner ikke få komme hjem,
selv hvis sykdommen eller vanskelighetene har vært høyst
midlertidig. I en sak i Danmark ble familien hjemløs da
huset ble ødelagt i en storm; sosialvesenet ville fjerne
barna og sende foreldrene på vandrerhjem.
2.
Det er IKKE
foreldres primære oppgave å være sine barns
oppdragere.
Hvis foreldrene klarer å gi dem en god oppdragelse, er det
bra, hvis ikke, får andre prøve å trå til.
Det er riktig at barn vanskelig lar seg oppdra av andre enn
dem de er glad i, særlig når det trenges etisk veiledning
om å ta hensyn til sine medmennesker. Derfor må
"oppdragere" utenfor familien sette alt inn på å støtte
foreldrene i oppdragelsen, ikke i å arbeide mot foreldrene.
Barn har enda
vanskeligere for å
la seg oppdra av autoritets-personer som stiller seg
fiendtlig til barnas foreldre. Det meste slike
"grense-settere" kan håpe å oppnå, er kadaver-disiplin,
tvunget frem under trusler og med makt. Symptomene på dette
viser seg med all ønskelig tydelighet i alle de mislykkede
barnehjems- og fosterhjems-plaseringene av barn, gjennom
all den tid og for samtlige grupper vi har materiale om:
plaseringer av same-barn i internat, av taterbarn,
uskikkelige barn, kriminelle barn, syke barn, mentalt
handikappede barn, normale barn av normale foreldre,
hyperaktive barn... Listen kunne forlenges. Det vanligste
resultat ser ut til å være ulykkelige, lengtende, skremte,
hatefulle, tildels asosiale barn.
I barnevernet beskrives barns preferanse for foreldrene som
at "barn er utrolig lojale". Barnevernet fremfører dette på
en slik måte at de får det til å virke som om barn
pliktskyldigst sier og gjør det foreldrene vil mens barna
egentlig vil noe annet. Det er en sjikanøs fordreining av
hvordan vi alle naturlig reagerer: Vi stoler av gode
grunner på veiledning fra dem vi er glad i og som vi vet er
glad i oss, stoler på at de ikke vil skade oss. Like
naturlig sunt er det at vi er forsiktige med å åpne vår
sårbarhet for, og la oss veilede av, mennesker som ikke
elsker oss og ikke selv vil få det vondt hvis det viser seg
at de har kjørt oss ut i ulykke. Psyko"terapi" hvor man
skal "åpne seg" er en høyst betenkelig affære.
Barn er med andre ord ikke "utrolig lojale" mot sin
familie. De har en naturlig og sunn samhørighetsfølelse med
sin familie; de føler seg mest harmoniske og lykkelige der.
Denne følelsen er sunn fordi det faktisk er i egen
biologisk familie man får den beste beskyttelse og mest
hjelp. Tallrike statistikker viser at i sine biologiske
foreldres hjem er barn tryggere enn noe annet sted. Særlig
er dette klart når man tar i betraktning de til dels
vanskelige oppgaver hjemmet ivaretar, med å beskytte barna
mot ulykker og andres mishandling, mot utslag av barnas
egen ufornuft, og mot langsiktige konsekvenser av barns
umodne impulser. Hvis barna ikke er hos sine foreldre, må
slike oppgaver ivaretas andre steder, av personer som langt
fra er så tålmodige og beskyttende, fordi de ikke har noen
naturlig kjærlighet til barn som ikke er deres egne.
3.
Det er IKKE
foreldres primære oppgave å være sine barns
pedagogiske
hjelpere med
lekselesning, språktilegnelse, eller med forklaringer av
hva som foregår på tv.
Foreldres hjelp med lekselesning kunne saktens vært viktig
for 150 år siden, da mange barn knapt hadde andre til å
støtte opp om skole-undervisningen. I våre dager, hvor barn
er pådyttet pedagoger, barnehaver, og snusfornuftige
barnefaglige personer nærmest fra morgen til kveld, skulle
man tro at alle ville le av marken en psykolog som vil
sprenge en familie blant annet med den begrunnelse at moren
ikke "på en moden måte" kan forklare barna hva som foregår
på tv. Det er et tegn på hvor langt psyko-sosio-pedagogenes
kadrer har klart å hjernevaske vårt samfunn at man ikke
ganske enkelt avvikler profesjoner som kommer med slike
argumenter.
Et gjenganger-argument fra barnevernet er at foreldrene
ikke "stimulerer" sine barn godt nok, for eksempel at de
ikke stimulerer barnets språkutvikling. Argumentet om
språkutvikling er ren svindel. De fleste samfunn driver
ingen språklig stimulering av barn. Hvis barns
språkutvikling skulle være et produkt av foreldres
"stimulering", ville der til enhver tid være flere hundre
millioner mennesker verden rundt som hadde unormal
språkmestring som resultat av miljøets "omsorgssvikt". Noe
sånt finnes i realiteten ikke. Men barnevernet ønsker ikke
å holde opp med å være kvakksalvere i språkvitenskap. De
ønsker å fortsette med sine kvakksalver-diagnoser. Det
høres så imponerende ut når de hevder i journaler og
rapporter og i retten å vite noe dypt om språkutvikling; de
fleste jurister og meddommere biter kritikkløst på.
Når det gjelder generell stimulering av barn, skulle det
holde å konstatere at langt de fleste barn i vår tid er
skadelig over-stimulert, av alskens bråk og ustoppelig
aktivitet, både i barnehaver, gjennom tv og ellers. Ro gir
dem abstinens-problemer.
*
Foreldre er primært sine barns helt uunnværlige
kjærlighets-personer.
Å ta fra et barn, og prøve å ødelegge, samhørigheten med og
kjærlighetsbåndene til dets familie – bånd som ikke skyldes
noen mekanisk "tilknytning" til de personer som
tilfeldigvis befinner seg i barnets miljø, men som skyldes
så dype, biologisk funderte følelser at det utvilsomt må
betegnes som et instinkt – å ødelegge disse båndene er ikke
til noe barns beste. Det er symptomatisk for den svindelen
klinisk psykologi er, slik den praktiseres i barnevernet,
at man driver med slike forvirrede spekulasjoner om
tilknytning, spekulasjoner uten virkelighetsbasis.
Fosterbarn som flykter, eller som blir så urolige og
vanskelige i fosterhjem at fosterfamilien trekker seg, er
klar evidens for følelsesmessige realiteter, realiteter som
barnevernet fortsetter å lukke øynene for. Fosterbarn med
elendige resultater i skole og yrke er signaler om det
samme. Barnevernet fortsetter å late som om man trenger
mere barnevern i form av flere omsorgsovertagelser.
Hvis foreldre mishandler sine barn – og nå snakker jeg om
reell mishandling, av en sånn karakter at alle kan se den
og det er umulig å få beskyttet barna mot den, ikke om
psykonom-sludder – da er det nødvendig å la barna få et
annet oppholdssted, og å hindre foreldrene i å fortsette
med mishandling.
I alle andre tilfeller er naturligvis det eneste fornuftige
at samfunnet sørger for at et barn får nødvendig praktisk
omsorg, oppdragelse, og opplæring som et
tillegg til
den kjærlighet og samhørighet med egen familie som ingen
vasete "stimulering" gir noen kompensasjon for. Å ta fra
barn dette ene nødvendige er alltid en tragedie.
Det sies ofte at det er barna man skal ta hensyn til, ikke
foreldrene. Slik konstruerer man en fiktiv konflikt mellom
foreldre og barn. Det er grunn til å minne om at
Europa-konvensjonens bestemmelse om retten til familieliv
– EMK artikkel 8 – sier klart at det er en
gjensidig rettighet for foreldre og barn, en rett til å
være sammen.
*
Hordaland fylke bruker, eller vil bruke, en halv milliard
(500 millioner) kroner årlig på den slags barnevern som de
driver i stor stil allerede, med store utbetalinger til
psykologer, fosterhjem, til alskens personale som fører
uendelige journaler med meningsløse og svært ofte uriktige
påstander om både foreldre og barn. Det drives storstilte
kampanjer for å rekruttere enda flere fosterhjem, og det
påstås fra barnevernet at det er nødvendig fordi det øker
sterkt på med omsorgs-svikt fra foreldre. Diagnosen og
medisinen er neppe mer riktig enn alle barnevernets andre
diagnoser og tiltak. Men jeg kan fortelle hva som er en
bedre diagnose og en god prognose:
Det som øker, er sosialarbeideres og psykologers behov for
arbeid. Og resultatet: det kommer til å bli enda verre, jo
mere aktivitet av denne typen barnevernet får lov til å
drive med.
*******************************************************************
Artikkelen har tidligere vært publisert på
http://nkmr.org og på http://www.barnasrett.no
*
Relaterte artikler:
Svanhild-saken - För dum för att ha barn
En
serie artiklar i norska aviser
IQ-testen er etter oss
Av Ivan Kristoffersen
Intelligens og
nytteverdi
Av Synnøve Bjørnson Eilerth
Anita-saken er grotesk
En serie artiklar fra Avisa Nordland (http://an.no) om en
omsorgsovertagelse, publisert 28 februar - 10 mars 2003
"För dumma" för att ha
barn
Några artiklar om hur socialens personal i Sverige, Norge
och Tyskland dömer ut föräldrar och konfiskerar deras barn
En berättelse om tvångsomhändertagandet av
ett spädbarn
Av Karin och Lars Holmgren
Ett grundläggande
systemfel
Av Ruby Harrold-Claesson
Vi vägrade lämna bort vårt älskade barnbarn
- han hör hemma hos oss
Av Per Högfeldt
Nästan ratad som mamma
Av Gert Svensson
Lagen om tvångsomhändertagande, och dess
tillämpning, behöver reformeras
Av Anders Bergkvist
Stämpla inte
utvecklingsstörda!
Av Anders Hill och Tullie Rabe
*