*


23 april 2018

 

Et barnevern på avveier

Av Marianne Haslev Skånland


**
Artikkelen er tidligere trykket
i Norge IDAG den 30 januar 2018.
**
 

Intervjuet Norge IDAG har med advokat Are Lövenörn Svendsen for noen dager siden, Foreldres kamp mot barnevernet er som Davids kamp mot Goliat, griper fatt i mange viktige ting som viser hvorfor barnevernssakene går som de går. Lövenörn Svendsen har helt klart riktig syn på utilbørlighetene. Likevel er jeg uenig med ham på noen punkter; jeg synes ikke han går langt nok inn til kjernen i det som er galt med barnevernet, og som rettsordningen kun er et ekko av. La meg bare ta opp to ting:


1) Kompetanse

Advokat Lövenörn Svendsen sier at barnevernets saksbehandlere ofte mangler kompetanse, så som "relasjonskompetanse, altså evnen til å bygge tillit, la familien forstå at man er der for å hjelpe og vise kultursensitivitet". Også barnevernet og deres støttespillere snakker stadig om at barnevernet må ha tillit for å kunne arbeide. De retter det som et krav til familiene; de mer enn antyder at man vær så god skal ha tillit til barnevernet, ellers er det ens egen skyld at relasjonen går galt og at de "må" ta barna.

Men tillit må bygges ved at barnevernet viser seg den verdig, ikke ved at man narrer familier til å tro at man er å stole på, mens man ikke er det; dette siste er falskspill. Tror Lövenörn Svendsen at barnevernet i virkeligheten hjelper og er tillit verdig? Det tar han feil i. Det har over mange årtier vært sak på sak som viser noe ganske annet: oppfatninger av barn og voksne som bunner i feilaktig psykologi. Dette vil barnevernet ikke endre sin innstilling til.

En etat som vil verne barn skal ikke ha noen "relasjonskompetanse"; de skal utvise respekt og pietet og yte reell hjelp, og slik vise at de er å stole på. Da kommer tilliten. Da er det også unødvendig med riktig så mange restriksjoner på hva den private part får lov til i retten. Dertil blir det langt færre saker, bare det meget begrensede antall hvor det virkelig foreligger mishandling og overgrep. Vekk med psykologisk "evidens"; det er uvederheftig.

I årevis har barnevernet ønsket "mer kompetanse" – øket utdanning. De vil også ha en godkjenningsordning. Nå skal de få begge deler. Det legges opp til utvidete studier, man vil bygge opp til en 5-årig mastergrad.

Den som ser på noe av lærestoffet de er blitt tilført i sin 3-årige utdannelse, og ikke minst betrakter nogenlunde uhildet resultatet av den, ser straks rødlys. Det vil bli ytterligere påplussing med mer av samme art som de allerede har fått. Det vil gi øket prestisje, enda sterkere rett for barnevernerne til å kreve og hevde og foreta hva som helst uten å bli motsagt. Godkjenningen kommer til å bli rent formell: vedkommende har den og den utdannelse og praksis, kan derfor ikke fjernes, og hans uttalelser kan ikke motsies, for han har formell, lovbeskyttet "kompetanse" til å uttale seg som han gjør.


Jeg synes kanskje Lövenörn Svendsen er litt for slepphendt med aksept når han ikke vil kritisere barnevernet på personnivå. Hva er det å gjøre en utmerket jobb, når det systemet man jobber for, er til skade, er utilbørlig? (Nürnberg og andre saker etter det gir assosiasjoner.) Det er også på tide at det rettes alvorlig kritikk mot fosterforeldre: De må våkne opp og se hva de er med på. Er det akseptabelt å gjøre som de aktuelle fosterfolkene i Haugesund, som på barnevernets oppfordring og med lønntilskudd drar i skjul med et barn som Høyesterett har gitt lov til å komme tilbake til sine egne?
Barnevernstjenesten i Haugesund ba fosterforeldre skjule et barn
Norge IDAG, 19 januar / 28 mars 2018

Jeg har vanskelig for å se hva slags kontrollfunksjon som er mulig for å "avdekke inkompetente saksbehandlere". De avdekker jo hele tiden seg selv, gjennom de aller fleste sakene. Medlemmene av fylkesnevnder og domstoler lukker øynene for avdekkingen; de sitter beskyttet og risikerer hverken stillinger eller anseelse ved å gi barnevernet "rett". Nærmest et narrespill er også fylkesmennenes kontroll, som kun sjekker hvorvidt alle formalia er fulgt, til stor forbauselse for familier som barnevernet har påført katastrofer. Den eneste måten å få slutt på alt dette på, er at befolkningen retter ryggen og viser mannsmot, viser offentlig det virkelige innholdet av de "enkeltsakene" myndighetene løper fra ansvaret for ved å nekte "å gå inn i" dem, viser hva det barnevernet hevder er til beste for barn går ut på, viser at det er ren svindel, og forlanger det stoppet. Det trengs ikke fortsatt "forskning" i regi av NOVA og andre barnevernskretser for å vise dette, tvert imot. Virkelig og slagkraftig forskning foreligger forlengst, det er barnevernet og myndighetene som unngår å høre om den, lese den, og bruke den til å skjære igjennom.


2) Den nye barnevernsloven bringer forverring

Advokat Lövenörn Svendsen tror den påtenkte nye loven blir et steg i riktig retning. Min spådom er at den tvert imot kommer til å gjøre situasjonen for familiene enda mer fortvilet. Det blir enda sterkere byråkratisering med kontroll av at "godkjent ekspertise" har levert foreskrevne uttalelser, at alle aktørene har "kompetanse", at regler er fulgt. Se bare på den skandaløse dommen fra Menneskerettighetsdomstolen nylig i Lobben-saken:
Barnevernssak i Strasbourg: Norsk dommer avgjorde til fordel for Norge
247Avisen, 5 desember 2017

(Tilføyelse 23 april 2018: Lobben-saken er nå akseptert tatt opp i Storkammeret ved Menneskerettighetsdomstolen. Det skjer meget sjelden.)

Det grunnleggende forsvinner ytterligere (om nå det er mulig): familiers rett til å bestemme selv at de vil ha frihet til å være sammen (uansett psykobabbelet om hvordan det står til med "tilknytningen" og foreldres "omsorgsevne" og annen overtro som barnevernere og deres psykologiske "eksperter" har tro på), familiers rett til å avvise tøvete "veiledning" og "hjelp" som ikke har noen funksjon i familiens virkelige liv, og få være i fred.

Barnevernsloven vil ikke bringe noen bedring i noe av dette. Derimot vil den gi ytterligere anledning til å bruke fine ord om "barns rett til medvirkning" og "øket rettssikkerhet".

Jeg tror bare jeg trenger å nevne et eneste eksempel som symptom på hvor lovendringene bærer hen: Man vil innføre en
lovbestemmelse om at barnevernspersonale skal møte barna med kjærlighet.

I klartekst betyr dette at barnevernsarbeiderne igjen skal drive falskspill. De elsker ikke barna. Det er nonsens å late som om de føler ekte kjærlighet for andres barn. De skal allikevel vise kjærlighet. Og de som skal gjøre dette, er de samme som fungerer som barnas voktere, som hindrer dem i å få komme hjem. (Noen tall fra Bergens Tidende i februar 2016 viste at det i 2015 ble meldt til politiet gjennomsnittlig ca 5 barn som flyktet fra barnevernsomsorg per dag, omtrent samme antall barn som norsk barnevern tar fra sine familier per dag. Hvor mange i tillegg som flykter men ikke blir politianmeldt, kan man fundere på.) Det er disse samme personene som berøver barna de menneskene som har en naturlig, nådegitt kjærlighet til dem: foreldre, besteforeldre, søsken. Den kjærligheten kvester og utraderer barnevernet hvis de kan. Så skal de selv vise barna den kjærlighet barna savner?

De første 15-20 årene jeg beskjeftiget meg med hvordan barnevernet er og hvordan barnevernspersonale tenker, merket jeg meg ofte at kjærlighet manglet påfallende blant alle de utmerkede tingene de barnefaglige ekspertene mente barn trengte for å unngå "skjevutvikling". Nå er altså "kjærlighet" dukket opp, introdusert av "Forandringsfabrikken", en gruppe ungdommer som ser ut til å mene det samme om foreldrene de er tatt vekk fra som barnevernet selv mener, og som er langt fra representative for alle de barn og unge som aldri har villet bort fra foreldrene, og for hvem barnevernets aksjoner er en stor ulykke.

**




*