*
28 august 2015
Marianne Haslev Skånland:
Er barnevernskritikerne mistenkelige?
Hva slags syn har vi og barnevernet på vold mot barn?
En artikkel om barnevern: Raser mot barnevernet på Jan Simonsens blogg
har en del leser-kommentarer under. En kommentar sier:
"Jeg må si det er noe mistenkelig over dere barnevernshatere."
Vel, mitt eget engasjement sprang ut av at jeg satte meg inn i konkrete barnevernssaker, og derpå i rettspraksis, en del av lærestoffet som brukes i barnevernet og i barnevernsjuss, den type klinisk psykologi det hviler på, og argumentasjonen på ulike nivåer (det som jevnlig kommer fra offentlig hold er hjelpeløst uholdbart og unnvikende).
Barnevernet – dessverre en skadevolder. 1: Møte med systemet og rettsbehandlingen
For å hjelpe til det jeg kan klare i å gjøre nordmenn mere på vakt, så de bedre kan forsvare sine barn og sine familier, har jeg i de følgende 20+ år beflittet meg, i det meste av det jeg har skrevet av artikler, på å gi dokumentasjon og henvisninger som kan følges opp.
Hvis dette er mistenkelig, så er det lite å gjøre med det. Jeg har absolutt erfaring for at det ikke slår an hos folk som bare vil debattere uten å sette seg inn i realitetene, og heller ikke vil lese det sånne som meg kan gi av opplysninger. Man tror kanskje at de som kritiserer barnevernet heller ikke egentlig vet noe men bare synser i vei. Mange vil at jeg skal stå skolerett og eksamineres og bedømmes av dem om hvorvidt jeg og det jeg sier er 'bra' nok, uten at de følger opp den dokumentasjonen jeg kan gi, og mens de selv både mangler kunnskaper om emnet og slett ikke synes deres egne oppfatninger trenger å utsettes for noen tilsvarende eksaminasjon.
*
Ovennevnte kommentar kom i forbindelse med en diskusjon av vold mot / fysisk avstraffelse av barn. Ingen av de kritikerne jeg kjenner av det nåværende barnevernet, er det minste tilhengere av vold mot barn. Gjengs oppfatning i den norske befolkning og blant 'fagfolk' har imidlertid tre mangler sammenligningsvis, mangler som barnevernskritikere ofte prøver å få frem (men da blir de mistenkt / beskyldt for å være for vold mot barn):
Det mangler forståelse av den alvorlige følelsesmessige tragedie det påfører et barn å ta foreldrene fra det. Hvordan står dette i forhold til det barnet påføres ved fysisk avstraffelse av forskjellige grader? Er / Var volden fra foreldrene så ille at det er nødvendig å bryte all kontakt mellom barn og foreldre? Er det / Er det ikke vold fra barnevernets side å tvangsfjerne det fra foreldrene når barnet absolutt vil være hos foreldrene? Er det vold å nekte barnet å komme hjem når barnet hele tiden sier at det vil hjem? Er det vold å ta barnet med makt på nytt når det flykter fra fosterhjem/institusjon og prøver å komme seg hjem til foreldrene? Er det vold når barnevernet sier (som de faktisk gjør): "Foreldrene dine vil ikke ha deg lenger, så du skal få nye foreldre." eller "Foreldrene dine har nok med sine egne problemer, de har ikke tid til å ta seg av deg, så vi skal gi deg ny mor og far, og du skal få søsken i fosterhjemmet." ? Dette sier barnevernet vel å merke i saker hvor foreldrene gjør alt for at barna ikke skal bli tatt fra dem; de elsker barna og har sandelig ikke 'nok med sine egne problemer', men er opptatt av barna dag og natt. Samtidig forbyr barnevernet foreldrene å si til barna eller vise dem at de er glad i dem.
Det mangler at man ser i øynene hvor alvorlig reduserte livs- og fremtidsutsikter det er for foster- og institusjonsbarn (statistikkene er fryktelige);
og det mangler realistisk forståelse av at det å ta barn vekk fra deres foreldre og sende dem inn i barnevernsindustrien, generelt er å sende dem ut i betydelig fare for vold. Samfunnets skyts rettes kun mot ekte foreldre. Når samme slags handlinger utføres av barnevernets folk, tildekkes det ofte, og terminologien skifter: Nå heter det at barnevernets aktører 'setter grenser' for barna når de går fysisk til verks; når de legger dem i gulvet og holder dem der, kan man høre det forklart som at de 'beskytter barnet mot det selv'.
Det er imidlertid ikke så mange saker som propagandaen vil ha det til, hvor foreldre bruker alvorlig vold. Det er proporsjonalt flere tilfeller av betydelig vold der hvor alle andre personer enn egne foreldre har makten, slik at hvis man øker antallet barn som må vokse opp hos andre, stiger forekomsten av vold.
Det betyr ikke at familieforhold alltid er idylliske. Noen er mislykkede, og der er plenty av problemer og gnisninger. En husholdning er et fellesskap som skal fylle flere funksjoner for medlemmene. Hvis disse funksjonene ikke ivaretas av nære slektninger, som har en naturbasert kjærlighet og samhørighet, pietet og lydhørhet for hverandre, må de ivaretas av andre konstellasjoner av personer. Og i så tilfelle er forekomsten av problemer og konflikter og mistilpasning og hat mere omfattende og uoverkommelig, og antall slike konstellasjoner som går i oppløsning tilsvarende større. Dette er alvorlig for barna, som sterkest er avhengige av at fellesskapet fungerer. Konflikter, vold og mishandling er overrepresentert i barnehjem og fosterhjem over alt hvor slike har vært undersøkt skikkelig og brakt frem i lyset (myndigheter i alle land, også Norge, har en tendens til å skjule sånt så godt de kan) (se Er biologisk slektskap irrelevant for menneskenes liv?).
Av og til lekker det ut litt om vold mot barn i barnevernets omsorg, skjønt vår konvensjonelle presse er ganske tilbakeholdende med å ta noe som helst oppgjør med denne offentlige 'velferden'.
Jeg husker en sak for 20-30 år siden hvor to institusjonsarbeidere hadde tvunget en gutt til å stå med bare ben i isvann i lengre tid. De fikk visst 5000 kroner i bot, men ble ikke avskåret fra å arbeide med barn for fremtiden.
Nylig var det en sak hvor en mor som hadde kastet et håndkle på en umulius av en sønn, ble anklaget for vold. Hysteriet er nådd anselig nivå når man da ville ha henne for strafferett og berøve sønnen denne 'farlige' moren.
Barnevernssjefen i Kristiansand for noen år siden uttalte i en sak hvor fosterforeldre ble dømt for å ha mishandlet et lite fosterbarn: "Vi spør oss om vi burde tolket guttens adferd tidligere. Men vi var ikke mentalt forberedt på at fosterforeldre kunne mishandle barna sine" (s 145 i John Hollens bok Formynderterror, se Averøy barnevern og oppvekstetat, Møre og Romsdal).
Så har vi 19 august i år: 14-åring påsatt håndjern i barnevernssak, hvor måten myndighetene reagerer på, er en ren blindvei: Politiet får påpakning fordi barnevernet ikke har vært til stede! Til det er å si at denne typen oppførsel overfor barn er noe barnevernet ofte er med på. Det er de som mobiliserer politiet når barn skal tas, og som ikke protesterer når politiet tar barna på barnevernets vegne. Sterk bruk av makt, vold, er altså godkjent når barnevernet er til stede som garantist for 'barnets beste'?
Se også nederst her: Fosterhjemstilværelse – som Sverige ville ha for malaysiske barn der hvor det står 2 februar 2014, og klikk gjerne inn på nrk-artikkelen. Det dreier seg om en (norsk) fostermor som ble dømt for å ha mishandlet en fosterdatter. Hun hadde slått henne med flat hånd i ansiktet og på hånden, gitt henne ris, puffet henne og rystet henne. Volden hadde pågått over lang tid. – Det er på sin plass å si at straffen var ubetydelig sammenlignet med det ekte foreldre blir tildelt i barnevernets behandling av dem landet rundt. Alt til 'barnets beste'. Selvsagt.
Barnevernsofrene selv, både barna og foreldrene, kan ofte berette om brutal behandling fra barnevern og politi. Det er 'mistenkelig' i Ola Nordmanns øyne.
En debatt om politi og presse som sporet av: Hvorfor blir 2 av 3 barn fjernet fra sitt hjem uten at de selv eller foreldrene varsles om flyttingen på forhånd?
Noe klarer de å filme og legge ut på video. Slike videoer setter myndighetene en del inn på å få fjernet fra internett igjen. Det heter seg at det er så sensitivt for barna at man får se hvordan barnevernet og deres hjelpere går frem. Dette argumentet kjøper Ola Nordmann. Alt til 'barnets beste'. Selvsagt.
*