*




11 juni 2015


Fagfolk vil kritisere barnevernet

Av Marianne Haslev Skånland


Det har i noen måneder vært planlagt et initiativ overfor myndighetene til reformasjon av barnevernet, fra en del mennesker som regner seg som fagfolk når det gjelder barnevern: jurister, psykologer, lærere, barnevernsarbeidere og ymse andre profesjoner. De kommer nå med et opprop de vil overlevere til statsråder og stortingskomitéer. Oppropet er kalt "Bekymringsmelding". Det er omtalt i flere aviser med NTB som kilde. Aftenposten har en lengre artikkel med intervjuer.

Fagfolk melder bekymring om barnevernet
En lang rekke barn blir utsatt for grov uforstand og overgrep i dagens barnevern, mener en gruppe fagfolk som har overlevert en bekymringsmelding til Regjeringen
Aftenposten, 10 juni 2015

Selve bekymringsmeldingen holder Aftenpostens nettutgave skjult for ikke-abonnenter, men den blir vel offentliggjort snart av fagfolk-gruppen selv eller andre – hvis den skal være hemmelig, har det jo ingen hensikt, skjønt mange fagfolk og myndigheter og myndighetstro personer innbiller seg at konfidensialitet er positivt og bringer resultater som man ikke får hvis almenheten får vite hva som foregår.

Gruppen av fagfolk som har forfattet bekymringsmeldingen, har beflittet seg på å ekskludere rammede familier. På denne måten mener de at bekymringsmeldingen vil bli tatt mer alvorlig. Det er ikke umulig, men jeg ville likevel stille spørsmål ved hvor langsiktig fornuftig en tankegang er som sier om ofrene at "alle vet at de er sinte", og faktisk kan bidra til nedlatenhet overfor dem og den evidens de sitter inne med. Mentaliteten blant fagfolk og myndighetspersoner som ikke vil høre om enkeltsaker, ta informasjonen fra dem alvorlig og gjøre noe med dem, er temmelig betent – de tror muligens at generelle oversikter og synspunkter ikke har med enkeltsaker å gjøre?
   Hvor klokt er det å ville holde konferanser og beslutnings-møter om konsentrasjonsleirene i krigstiden og behandlingen der av motstandsfolk, jøder, sigøynere og mentalt handikappede mennesker, og så bevisst ekskludere alle disse, med deres unike, førstehånds informasjon, fra konferansene og møtene, og dertil i prosessen selv ikke ville høre på dem, forstå og respektere hvorfor de snakker og handler som de gjør? Er ikke noe av det verdifulleste, det nesten uunnværlige, vi har hatt til å oppdra oss etter krigen om disse forholdene, nettopp tilstedeværelsen av
dem som har opplevet det selv? :

Samuel Steinmann
Wikipedia, 1 juni 2015

Samuel er den siste norske overlevende etter Holocaust
Samuel Steinmann er én av bare 34 norske jødene som overlevde Holocaust.

tv2, 27 januar 2012

*


Om bekymringsmeldingen i andre aviser:

Hundre fagfolk med bekymringsmelding om barnevernet
Oslo (NTB): Over hundre fagfolk har overlevert et opprop til regjeringen der de gir uttrykk for bekymring for situasjonen i barnevernet.
Altaposten, 11 juni 2015


Også i
Framtid i nord
Adresseavisen
Sunnmørsposten
Sunnmørsposten har over artikkelen satt et bilde med en tekst som ikke er brukbar i sammenheng med artikkelen, og som røper at de overhode ikke har lest artikkelen, så interessen og forståelsen er nok laber: "omsorg: Det er barnets beste som er viktigast. Det kan bety at både det biologiske prinsipp og privatlivets fred må vike, viss det er naudsynt for å unngå omsorgssvikt og overgrep, skriv artikkelforfatter.illustrasnon"
Agder - Flekkefjords Tidende (Tilgjengelig bare for abonnenter)


Vi får se hvorvidt det kan føre til noen forbedring. Det faktum at statsråd Horne har erklært seg enig i bekymring, er ikke lovende – den tankegangen som kommer fra henne og hennes departement kjenner vi fra før, og det at hun gjerne vil møte disse fagfolkene og høre om de har forslag, er verdens klareste symptom på at hun nok en gang ikke har forstått det minste.
   "Bekymringsmeldingen" er, som man vil se når den blir publisert, også preget av en del godsnakk angående barnevernet som vel skal hente sympati og enighet fra folk som egentlig bare nærer nedlatende forakt overfor barnevernets ofre og er mest opptatt av hvordan systemet fungerer for dem selv i yrkesutøvelsen. Det er nok fare for at ingen vil gå til roten av ondet, men derimot påføre systemet enda et lag vakker ferniss, og bidra til ytterligere å sementere nåværende "ordninger".
   Det er jo også et faktum at alarmen burde ha gått hos mange av disse fagfolkene for 20-25 år siden. Dertil er det kommet strømmer av informasjon mellom da og nå, så de som er nyere og yngre, har kunnet lese om det, som fagfolk bør. Barnevernets overgrep er blitt mere utbredt, men innholdet var akkurat det samme da som nå.

Men gudbedre: Enhver forandring av kursen i bedre retning kunne jo redde ihvertfall noen barn fra barnevernets ødeleggelser.

  

- - - - - - - - - - -


(*)
Selve bekymringsmeldingen er nå dukket opp en del steder, og later til å spres åpent. Den er slik:


•••

Bekymringsmelding
Situasjonen i norsk barnevern er dypt foruroligende. Som fagpersoner og ansvarlige samfunnsborgere føler vi et ansvar for å si klart og tydelig fra at en lang rekke barn – hvor mange vet ingen – med dagens system utsettes for grov uforstand og overgrep. 

Som samfunn kan vi ikke lenger leve med denne situasjonen. Vi mener det er på tide å mobilisere et sterkere engasjement rundt utfordringene i norsk barnevern – i fagmiljøer, blant politikere, i media og i samfunnsdebatten for øvrig. Som medlemmer av det sivile samfunn har vi alle et ansvar for at barn og familier ikke utsettes for uforstand, overgrep og menneskerettighetsbrudd fra et omsorgs- og beslutningsapparat som er etablert for å gi dem trygghet og omsorg.

Stadig flere fagfolk i ulike yrker som kommer i kontakt med norsk barnevern, begynner å forstå at systemet i mange situasjoner langt fra ivaretar barns beste og at det er behov for inngripende endringer. Mye tyder på at de tiltak som hittil er iverksatt og planlagt, ikke er tilstrekkelige. Engasjement fra statsråder og mange andre er åpenbart ikke nok.

Vi vil gjerne ha tillit til at høy faglig kompetanse og godt skjønn i barnevernet sikrer velfunderte tiltak og beslutninger. Likeledes vil vi gjerne tro at rettssikkerheten til barna og familiene deres ivaretas av rettsvesenet og de sakkyndige. Fagfolk med ulik bakgrunn som går enkeltsaker etter i sømmene, ser altfor ofte en helt annen virkelighet.

Vi vet det finnes mange tilfeller der det er nødvendig at myndighetsorganer griper inn i familier og overtar omsorgen for barn. Mange barnevernstjenester takler denne uhyre krevende oppgaven på beste måte. Samtidig ser vi stadig eksempler på at etaten fremstår som en dysfunksjonell organisasjon som foretar omfattende feilvurderinger med alvorlige konsekvenser.

På den ene siden ser vi tilfeller der barneverntjenesten overser alvorlig omsorgssvikt og overgrep i familier og således unnlater å gripe inn med de nødvendige tiltak for å redde barn ut av en totalt uakseptabel livssituasjon. Her må det utvikles bedre kartleggingsmetoder slik at barn som virkelig lider under alvorlig omsorgssvikt, får hjelp tidligst mulig.

På den andre siden ser vi tilfeller der barn fjernes fra hjemmet på et meget svakt evidensgrunnlag preget av spekulative fortolkninger, mangel på samsvar mellom observasjon og vurdering/konklusjoner, samt manglende kvalitet på tiltak som kunne medført endring.

Ett alvorlig ankepunkt er den mangel på rettsikkerhet som følger av at mange sakkyndige psykologer har altfor tette bånd til de barnevernstjenester som er deres oppdragsgivere. Barnevernet bruker ofte de samme psykologene til å utrede saker der de har gått til akuttvedtak om omsorgsovertakelse. Når foreldrene anker sakene til Fylkesnemnda og videre i rettsapparatet, har barnevernet oppnevnt egne sakkyndige som de kjenner fra før. Dette er godt betalte oppdrag, og mange sakkyndige har slike saker som eneste levebrød. Det er lett å tenke seg at de sakkyndige i altfor mange saker utarbeider sakkyndige rapporter som støtter opp under de vedtak som barnevernet har fattet. Vi står her overfor en gedigen habilitetsproblematikk som kan innebære en alvorlig svikt i rettsikkerheten til de sårbare familier som rammes.

Når de sakkyndige leverer sine rapporter og vitner i rettsalen
, ser vi ofte at deres eget observasjonsgrunnlag er meget spinkelt og vurderinger gjøres utfra et svakt og spekulativt grunnlag. Barnevernsoppnevnte sakkyndige tillegges uforholdsmessig stor vekt når sakene kommer til rettsapparatet. Dommere overlater i altfor stor grad til de sakkyndige å trekke konklusjonene. I enkelte tilfeller, der biologiske foreldre har økonomi til dette, har de mulighet til å oppnevne en egen sakkyndig psykolog til å utrede saken på nytt. Vi ser imidlertid en tydelig tendens til at dommere ikke tillegger deres konklusjoner samme vekt. Vitneutsagn fra privat part får heller ikke samme status som vitner og sakkyndig oppnevnt av offentlig part. Altfor ofte ser vi at biologiske foreldre, som ikke har all verdens ressurser i ryggen, er sjanseløse overfor et stort og mektig offentlig apparat. Vi ser altså en tendens til at vedtak basert på mangelfullt observasjonsgrunnlag og tendensiøse fortolkninger følger sakene gjennom alle rettsinstanser.

På denne bakgrunn vil vi hevde at beslutninger rundt omsorgsovertakelse i mange saker svikter i alle ledd og at sikringsinstansene ikke fungerer etter hensikten. Dette får alvorlige konsekvenser for familiene det gjelder. Særlig utsatt er innvandrerfamilier – de mister sine barn uten mulighet til å forstå norsk kultur og tilpasse seg den norske nulltoleransen overfor f.eks. fysiske avstraffelse i barneoppdragelsen. Dette er oppdragelsesmetoder som mange innvandrere selv har levd med i generasjoner og som de har oppriktig tro på er det beste for barnet deres.

Tillit, respekt og dialog må til for å endre det vi åpenbart vurderer som uakseptabel oppdragervold. Når dette mangler, oppstår en tillitskrise mellom barneverntjenesten og minoritetsbefolkningen slik vi ser det i mange norske kommuner. Det er behov for en mer selvkritisk holdning til hvordan vi lykkes å formidle hva som er norsk kulturs eksplisitte syn på god omsorg, og samtidig behøves økt innsikt i de spesifikke uttrykk for emosjonell tilknytning og omsorg slik de fremtrer i andre kulturer.


Det er til tider en rystende uoverensstemmelse mellom den kompetansen barnevernet sitter inne med og den makt etaten har myndighet til å utøve overfor familier. Det finnes knapt noe annet område i samfunnet der offentlig forvaltning griper så radikalt inn i menneskers privatsfære. 

Slik situasjonen er i dag fungerer mange barneverntjenester ikke på et nivå som gir grunnlag for å utøve en slik makt. Vi ser eksempler på at det innen denne etaten utvikles autoritære og lukkede systemer/kulturer som utsetter barn og sårbare familier for myndighetsovergrep. At barns og sårbare familiers stemmer har små sjanser til å bli hørt, går på rettssikkerheten løs.

Særlig hardt er det for de familier som ikke har store ressurser, hverken økonomisk eller sosialt, til å føre sin egen sak og få gehør for denne gjennom rettsapparatet. En naiv tro hos mange på at barnevernet ivaretar alle barn på en god måte og at kontrollapparatet representerer det nødvendige korrektiv, bidrar til å forsterke avmakten hos de barn og familier som opplever det motsatte.

•••





*