*
11 juni 2015
Fagfolk vil
kritisere barnevernet
Av Marianne
Haslev Skånland
Det
har i noen måneder vært planlagt et initiativ overfor
myndighetene til reformasjon av barnevernet, fra en del
mennesker som regner seg som fagfolk når det gjelder
barnevern: jurister, psykologer, lærere,
barnevernsarbeidere og ymse andre profesjoner. De kommer nå
med et opprop de vil overlevere til statsråder og
stortingskomitéer. Oppropet er kalt "Bekymringsmelding".
Det er omtalt i flere aviser med NTB som kilde. Aftenposten
har en lengre artikkel med intervjuer.
Fagfolk melder bekymring om
barnevernet
En
lang rekke barn blir utsatt for grov uforstand og
overgrep i dagens barnevern, mener en gruppe fagfolk som
har overlevert en bekymringsmelding til Regjeringen
Aftenposten,
10 juni 2015
Selve bekymringsmeldingen holder Aftenpostens nettutgave
skjult for ikke-abonnenter, men den blir vel offentliggjort
snart av fagfolk-gruppen selv eller andre – hvis den skal
være hemmelig, har det jo ingen hensikt, skjønt mange
fagfolk og myndigheter og myndighetstro personer innbiller
seg at konfidensialitet er positivt og bringer resultater
som man ikke får hvis almenheten får vite hva som foregår.
Gruppen av fagfolk som har forfattet bekymringsmeldingen,
har beflittet seg på å ekskludere rammede familier. På
denne måten mener de at bekymringsmeldingen vil bli tatt
mer alvorlig. Det er ikke umulig, men jeg ville likevel
stille spørsmål ved hvor langsiktig fornuftig en tankegang
er som sier om ofrene at "alle vet at de er sinte", og
faktisk kan bidra til nedlatenhet overfor dem og den
evidens de sitter inne med. Mentaliteten blant fagfolk og
myndighetspersoner som ikke vil høre om enkeltsaker, ta
informasjonen fra dem alvorlig og gjøre noe med dem, er
temmelig betent – de tror muligens at generelle oversikter
og synspunkter ikke har med enkeltsaker å gjøre?
Hvor klokt er det å ville holde
konferanser og beslutnings-møter om konsentrasjonsleirene i
krigstiden og behandlingen der av motstandsfolk, jøder,
sigøynere og mentalt handikappede mennesker, og så bevisst
ekskludere alle disse, med deres unike, førstehånds
informasjon, fra konferansene og møtene, og dertil i
prosessen selv ikke ville høre på dem, forstå og respektere
hvorfor de snakker og handler som de gjør? Er ikke noe av
det verdifulleste, det nesten uunnværlige, vi har hatt til
å oppdra oss etter krigen om disse forholdene, nettopp
tilstedeværelsen av dem
som har opplevet det selv? :
Samuel Steinmann
Wikipedia,
1 juni 2015
Samuel er den siste norske overlevende
etter Holocaust
Samuel Steinmann
er én av bare 34 norske jødene som overlevde Holocaust.
tv2,
27 januar 2012
*
Om bekymringsmeldingen i andre aviser:
Hundre fagfolk med bekymringsmelding om
barnevernet
Oslo
(NTB): Over hundre fagfolk har overlevert et opprop til
regjeringen der de gir uttrykk for bekymring for
situasjonen i barnevernet.
Altaposten,
11 juni 2015
Også i
Framtid i nord
Adresseavisen
Sunnmørsposten
Sunnmørsposten har over
artikkelen satt et bilde med en tekst som ikke er brukbar i
sammenheng med artikkelen, og som røper at de overhode ikke
har lest artikkelen, så interessen og forståelsen er nok
laber: "omsorg: Det er
barnets beste som er viktigast. Det kan bety at både det
biologiske prinsipp og privatlivets fred må vike, viss det
er naudsynt for å unngå omsorgssvikt og overgrep, skriv
artikkelforfatter.illustrasjon"
Agder - Flekkefjords Tidende
(Tilgjengelig
bare for abonnenter)
Vi
får se hvorvidt det kan føre til noen forbedring. Det
faktum at statsråd Horne har erklært seg enig i bekymring,
er
ikke lovende – den
tankegangen som kommer fra henne og hennes departement
kjenner vi fra før, og det at hun gjerne vil møte disse
fagfolkene og høre om de har forslag, er verdens klareste
symptom på at hun nok en gang ikke har forstått det minste.
"Bekymringsmeldingen" er, som man vil se
når den blir publisert, også preget av en del godsnakk
angående barnevernet som vel skal hente sympati og enighet
fra folk som egentlig bare nærer nedlatende forakt overfor
barnevernets ofre og er mest opptatt av hvordan systemet
fungerer for dem selv i yrkesutøvelsen. Det er nok fare for
at ingen vil gå til roten av ondet, men derimot påføre
systemet enda et lag vakker ferniss, og bidra til
ytterligere å sementere nåværende "ordninger".
Det er jo også et faktum at alarmen burde
ha gått hos mange av disse fagfolkene for 20-25 år siden.
Dertil er det kommet strømmer av informasjon mellom da og
nå, så de som er nyere og yngre, har kunnet lese om det,
som fagfolk bør. Barnevernets overgrep er blitt mere
utbredt, men innholdet var akkurat det samme da som nå.
Men
gudbedre: Enhver forandring av kursen i bedre retning kunne
jo redde ihvertfall noen
barn fra
barnevernets ødeleggelser.
- - - - - - - - - - -
(*)
Selve bekymringsmeldingen er nå dukket opp en del steder,
og later til å spres åpent. Den er slik:
•••
Bekymringsmelding
Situasjonen i
norsk barnevern er dypt foruroligende. Som fagpersoner og
ansvarlige samfunnsborgere føler vi et ansvar for å si
klart og tydelig fra at en lang rekke barn – hvor mange vet
ingen – med dagens system utsettes for grov uforstand og
overgrep.
Som
samfunn kan vi ikke lenger leve med denne
situasjonen. Vi mener det er på tide
å mobilisere et sterkere engasjement rundt
utfordringene i norsk barnevern – i
fagmiljøer, blant politikere, i media og i
samfunnsdebatten for øvrig. Som medlemmer av det sivile
samfunn har vi alle et ansvar for at barn og familier ikke
utsettes for uforstand, overgrep
og menneskerettighetsbrudd fra et omsorgs- og
beslutningsapparat som er etablert for å gi dem trygghet og
omsorg.
Stadig
flere fagfolk i ulike yrker som kommer i kontakt med norsk
barnevern, begynner å forstå at systemet i mange
situasjoner langt fra ivaretar barns beste og at det er
behov for inngripende endringer. Mye tyder på
at de tiltak som hittil er iverksatt og planlagt,
ikke er tilstrekkelige. Engasjement
fra statsråder og mange andre er åpenbart ikke
nok.
Vi vil
gjerne ha tillit til at høy faglig kompetanse og godt
skjønn i barnevernet sikrer velfunderte tiltak og
beslutninger. Likeledes vil vi gjerne tro at
rettssikkerheten til barna og familiene deres ivaretas av
rettsvesenet og de sakkyndige. Fagfolk med ulik bakgrunn
som går enkeltsaker etter i sømmene, ser altfor ofte en
helt annen virkelighet.
Vi vet det finnes mange tilfeller der det er nødvendig at
myndighetsorganer griper inn i familier og overtar omsorgen
for barn. Mange barnevernstjenester takler denne uhyre
krevende oppgaven på beste måte. Samtidig ser vi stadig
eksempler på at etaten fremstår som en dysfunksjonell
organisasjon som foretar omfattende feilvurderinger med
alvorlige konsekvenser.
På den ene siden ser vi tilfeller der barneverntjenesten
overser alvorlig omsorgssvikt og overgrep i familier og
således unnlater å gripe inn med de nødvendige tiltak for å
redde barn ut av en totalt uakseptabel livssituasjon. Her
må det utvikles bedre kartleggingsmetoder slik at barn som
virkelig lider under alvorlig omsorgssvikt, får hjelp
tidligst mulig.
På den andre siden ser vi tilfeller der barn fjernes fra
hjemmet på et meget svakt evidensgrunnlag preget av
spekulative fortolkninger, mangel på samsvar mellom
observasjon og vurdering/konklusjoner, samt manglende
kvalitet på tiltak som kunne medført endring.
Ett alvorlig ankepunkt er den mangel på rettsikkerhet som
følger av at mange sakkyndige psykologer har altfor tette
bånd til de barnevernstjenester som er deres
oppdragsgivere. Barnevernet bruker ofte de samme
psykologene til å utrede saker der de har gått til
akuttvedtak om omsorgsovertakelse. Når foreldrene anker
sakene til Fylkesnemnda og videre i rettsapparatet, har
barnevernet oppnevnt egne sakkyndige som de kjenner fra
før. Dette er godt betalte oppdrag, og mange sakkyndige har
slike saker som eneste levebrød. Det er lett å tenke seg at
de sakkyndige i altfor mange saker utarbeider sakkyndige
rapporter som støtter opp under de vedtak som barnevernet
har fattet. Vi står her overfor en gedigen
habilitetsproblematikk som kan innebære en alvorlig svikt i
rettsikkerheten til de sårbare familier som rammes.
Når de sakkyndige leverer sine rapporter og vitner i
rettsalen,
ser vi ofte at
deres eget observasjonsgrunnlag er meget spinkelt og
vurderinger gjøres utfra et svakt og spekulativt grunnlag.
Barnevernsoppnevnte sakkyndige tillegges uforholdsmessig
stor vekt når sakene kommer til rettsapparatet. Dommere
overlater i altfor stor grad til de sakkyndige å trekke
konklusjonene. I enkelte tilfeller, der biologiske foreldre
har økonomi til dette, har de mulighet til å oppnevne en
egen sakkyndig psykolog til å utrede saken på nytt. Vi ser
imidlertid en tydelig tendens til at dommere ikke tillegger
deres konklusjoner samme vekt. Vitneutsagn fra privat part
får heller ikke samme status som vitner og sakkyndig
oppnevnt av offentlig part. Altfor ofte ser vi at
biologiske foreldre, som ikke har all verdens ressurser i
ryggen, er sjanseløse overfor et stort og mektig offentlig
apparat. Vi ser altså en tendens til at vedtak basert på
mangelfullt observasjonsgrunnlag og tendensiøse
fortolkninger følger sakene gjennom alle
rettsinstanser.
På
denne bakgrunn vil vi hevde at beslutninger rundt
omsorgsovertakelse i mange saker svikter i alle ledd og at
sikringsinstansene ikke fungerer etter hensikten. Dette får
alvorlige konsekvenser for familiene det gjelder. Særlig
utsatt er innvandrerfamilier – de mister sine barn uten
mulighet til å forstå norsk kultur og tilpasse seg den
norske nulltoleransen overfor f.eks. fysiske avstraffelse i
barneoppdragelsen. Dette er oppdragelsesmetoder som mange
innvandrere selv har levd med i generasjoner og som de har
oppriktig tro på er det beste for barnet deres.
Tillit, respekt og dialog må til for å endre det vi
åpenbart vurderer som uakseptabel oppdragervold. Når dette
mangler, oppstår en tillitskrise mellom barneverntjenesten
og minoritetsbefolkningen slik vi ser det i mange norske
kommuner. Det er behov for en mer selvkritisk holdning til
hvordan vi lykkes å formidle hva som er norsk kulturs
eksplisitte syn på god omsorg, og samtidig behøves økt
innsikt i de spesifikke uttrykk for emosjonell tilknytning
og omsorg slik de fremtrer i andre
kulturer.
Det er
til tider en rystende uoverensstemmelse mellom den
kompetansen barnevernet sitter inne med og den makt etaten
har myndighet til å utøve overfor familier. Det finnes
knapt noe annet område i samfunnet der offentlig
forvaltning griper så radikalt inn i menneskers
privatsfære.
Slik situasjonen er i dag fungerer mange barneverntjenester
ikke på et nivå som gir grunnlag for å utøve en slik makt.
Vi ser eksempler på at det innen denne etaten utvikles
autoritære og lukkede systemer/kulturer som utsetter barn
og sårbare familier for myndighetsovergrep. At barns og
sårbare familiers stemmer har små sjanser til å bli hørt,
går på rettssikkerheten løs.
Særlig
hardt er det for de familier som ikke har store ressurser,
hverken økonomisk eller sosialt, til å føre sin egen sak og
få gehør for denne gjennom rettsapparatet. En naiv tro hos
mange på at barnevernet ivaretar alle barn på en god måte
og at kontrollapparatet representerer det nødvendige
korrektiv, bidrar til å forsterke avmakten hos de
barn og familier som opplever det motsatte.
•••
*