*





25 november 2014




Skaden ved adskillelse oversett av fagperson Steinkopf

Av Marianne Haslev Skånland


                                                                                 "Den styrken som hjalp [min far] til å
                                                          overleve, er det at han ville se meg igjen.
                                                          Han visste at han hadde et barn utenfor
                                                            leiren... Jeg var barn og jeg ville leve,
                                                     jeg ville gjense mine foreldre. Av alle mulige
                                                     former for lidelse var dette den største:
                                                adskillelsen fra foreldrene. Jeg tror at for barnet
                                                     er dette det tristeste og det mest tragiske.
                                                   Det å ha det ukomfortabelt, sult, hva som
                                                         helst – det er absolutt underordnet. Men
                                                  å lengte etter å få se min far komme gående
                                               mot meg i sneen, det var den virkelige sorgen.
                                                            Å lengte etter å få gjense min mor,
                                                                   som var den første som ble tatt."
                                                                    Roman Polanski
                                                 (
om tilværelsen under krigen, da han var barn)



Her er en typisk propaganda-artikkel for barnevernets virksomhet – typisk på den måten at alt foreldre mistenkes for å ha gjort eller for å kunne komme til å gjøre, dramatiseres som om det nærmest er et selvsagt faktum, mens alt barnevernet og deres kumpaner gjør, fremstilles som uskyldig, uskadelig, hjelpsomt og barnevennlig.

Bedre å ta feil enn å ikke gjøre noe
nrk Sørlandet, 18 mai 2011

Artikkelen er 3 år gammel, men kaster nettopp derfor klart lys over barnevernets merkverdige teorier og tro, for praksis og manglende selvkritikk hos barnevernets aktører er akkurat den samme i dag i 2014, og de agerer stadig oftere, til barne-departementets store tilfredshet.


Hvor foregår skading av barn?

Jo, barn skades av å utsettes for voldelige eller seksuelle overgrep. Og noen slike gjøres av foreldre. Men statistikker viser at barn faktisk er langt mere utsatt i alle andre miljøer enn hos sine biologiske foreldre, med andre ord at tilfellene er prosentvis langt færre i foreldres hjem enn andre steder hvor barn beordres til å bo.

Heine Steinkopf nevner ikke med et ord all den skaden som følger når barnevernet 'gjør noe'.

Én ting er hva barn utsettes for av skremsler og faktisk av vold i beredskapshjem, på institusjoner og fosterhjem hvor det ikke finnes noen som elsker dem, og hvor de som har makten er lært opp til å mene at alt de selv gjør er storartet og harmløst uansett.

En annen ting er at Steinkopf er helt uvitende om hva som vanligvis skjer når et barn tas fra foreldrene fordi man skal 'undersøke' noe. Disse 'undersøkelsene' utføres som regel fullstendig inkompetent, og med en konklusjon som spinnes opp nærmest av luft. Ingen bevisførsel, ingen metode eller metodiske overveielser – 'mistanke er bevis nok'.

Se for eksempel hvordan denne farens fomling med en pyjamas er blitt til et 'overgrep':
Jan Simonsen:
Barnevernsak rammer Norges anseelse i Tsjekkia
2014


Dernest sørger barnevernet – tydeligvis med Steinkopfs ubekymrede samtykke – for at tiden går. I den saken som artikkelen fra Sørlandet gjelder, ble barnet hastefjernet i en uke mens man undersøkte hva som var årsaken til blåmerker barnet hadde. Hvorfor det skal ta en uke å få en kompetent lege til å konstatere at blåmerkene ikke er mishandlings-resultater men fødselsmerker, er uvisst. En uke uten foreldrene er utvilsomt en evighet av frykt og ulykkelighet for et barn i barnehagealder. Unnlatelsene i nrk-artikkelen og fra Steinkopfs side mer enn antyder at en uke er en bagatell, samt at det var selvsagt at reelle undersøkelser kom frem til riktig resultat, og selvsagt at barnet da kvikt ble sendt hjem til sine foreldre. Det var iallfall over på en uke.

Men slik er det ikke til daglig. Normal praksis er at når barnevernet først har fått tak i et barn, sørger de for at det blir holdt fast og så vidt mulig hindret i ethvert samvær med foreldrene. Dette får de fylkesnevndenes og domstolenes aksept for, slik at de etter hvert kan bruke et nytt argument: Nå er det for sent, hevder de med dyp 'barnefaglig kompetanse', for barnet er ikke 'knyttet til' foreldrene men 'har knyttet seg til' fosterpersonene. (Tilknytnings-teori skriver seg fra psykoanalytiker John Bowlby, og har ikke kunnet vise til støtte gjennom forskning, men er særs populær hos barnevernet, selvsagt.)

I den tsjekkiske saken har barnevernet sørget for at barna aldri skal få komme hjem – at de også har ødelagt resten av familielivet ved å tvinge frem en skilsmisse, samt påføre den aldrende bestefaren lidelse, affiserer dem ikke. Barnevernet har 'teoriene' klar: Barn er som planter, og når de er omplantet, 'knytter de seg til nye omsorgsfigurer'.

All pålitelig statistikk om barnevernsbarn – så vel som studier av barn som mister sine foreldre av andre grunner, for eksempel adoptivbarn – viser noe ganske annet.

Men det har aldri bekymret barneverns-kadrene. De lever i en unaturlig verden, i sannhet en 'brave new world'.


Hva de 'barnefaglige' skjuler og benekter

'Ekspertene' i barnevernet preker sin 'tilknytningsteori' svært så høyt og gjentatt: et barn kan ikke få flytte hjem når det har vært holdt borte fra foreldrene noen måneder (for ikke å snakke om år), for da er barnet såkalt 'knyttet til' andre og slett ikke til foreldrene.

Hvis domstolene bestemmer at foreldrene allikevel skal få ha noen fattigslige samvær med barnet, forbyr barnevernet foreldrene å vise barnet kjærlighet og å snakke om hvorfor barnet ikke kan få komme hjem. På den måten søker barnevernet å skape et hat hos barnet til disse 'fjerne' foreldrene som tilsynelatende ikke bryr seg om det. Det legger veien åpen fra ytterligere hjernevask av barnet, utført av barnevernet og fosterforeldre.

At denne adferden og diktatet er en utfoldelse av ondskap er det ingen tvil om. Men den er også en klar demonstrasjon av det selvmotsigende og anti-vitenskapelige i barnevernets teoretiseringer:

Hvis tilknytning skapes mekanisk hos et barn til hvilke som helst personer som omgir det i det daglige, hvorfor da denne redselen for at biologiske foreldre som kun får lov til å se barnet noen få timer et par ganger i året, skal omfavne barnet og vise at de elsker det? Barnevernet er svært redde for at en omfavnelse skal skape 'tilknytning'. Å? Men da kan det vel ikke være så farlig å la barnet flytte hjem, da, hvis tilknytning skapes så lett og 'tilknytningen til fosterforeldrene' ikke er sterkere enn som så?

Hvis tilknytning til fosterforeldre kan skapes ved å tvinge barnet til å være hos dem, kan den vel like lett gjenskapes til foreldrene etter at barnet har vært borte?

Hvis det er så viktig å ikke bryte tilknytningen et barn har til fosterforeldre hvor det har bodd i opptil flere år, hvorfor synes barnevernet da at det er bare bra å bryte tilknytningen et barn har til sine foreldre hvor det har bodd i mange år? Barnevernet tvangsfjerner jo i fleng barn i en hvilken som helst alder, faktisk opp til over 17 år, og de gjør det uten hensyn til at barn ofte protesterer, gråter, nekter å forlate foreldrene, uopphørlig prøver å få kontakt med foreldrene og flykte tilbake til dem.

Idéene om 'tilknytning' som barnevernet praktiserer, henger ikke sammen.

Kanskje vi isteden bør forstå at barn er knyttet til sine egne, unike foreldre med usynlige bånd – kjærlighetsbånd – som intet psyko-babbel lettvint kan fjerne. Kanskje vi skulle begripe at det er avsporet sludder å tolke adferden hos et barn som viser 'reaksjoner' av sorg, sinne, redsel, fluktforsøk i et fosterhjem, som en re-aktivering av problemer fra foreldrehjemmet? Kanskje det istedenfor er det selvsagte: et uttrykk for lengsel og savn etter foreldrene, og opprør mot fangevokterne som har makten over det?





Noen referanser:




Selvtilfreds overbevisning hos ekspedisjonssjefen i barnevernsavdelingen i Departementet:

Russisk barneombud bommer med norsk barnevern-kritikk
nrk, 15.11.2014



Atskillelse fra foreldrene:

Sverre Kvilhaug: Atskillelse barn og foreldre
2005: Cita forlag. ISBN 82-303-0532-3

Flere arbeider av en forskningsgruppe med blant annet O. Agid og B. Shapira ved
Hadassah-Hebrew University Medical Center, Jerusalem
Omtalt her:
Når malaysiere blir angrepet av vestlig barnevern – hva gjør man?
2014



Tilknytning:

Lennart Sjöberg: Tvångsadoption? Psykologer om en mors olämplighet, och om barnets "anknytning"
2001, BarnasRett 2008 (revidert utgave)

Marianne Haslev Skånland:
Er biologisk slektskap irrelevant for menneskenes liv?
2007

Marianne Haslev Skånland:
Fakta og forskning: 
Barnemishandling som barnevernsmyndighetene ikke ønsker å kjenne til - 2:
Vold mot stebarn kontra biologiske barn: Daly & Wilsons forskning
2005
Avsnitt 8.

Marianne Haslev Skånland:
Barnevernet – dessverre en skadevolder
2: Innhold, omfang, årsaker og mekanismer i barnevernets virksomhet

2006
Avsnitt "Tilknytningsteori og andre forestillinger"



*





















*