*


13 oktober 2014



Når malaysiere blir angrepet av vestlig barnevern – hva gjør man?

Av Marianne Haslev Skånland
professor emeritus


•••

Engelsk versjon av denne artikkelen ble først publisert den 5 februar 2014, i litt forkortet form, i den nettbaserte avisen Free Malaysia Today (FMT), med tittel Be aware of Western child protection systems. Den ligger også på mhskanland.net, her under tittelen When Malaysians are attacked by Western child protection – what to do?

Dette er den andre av tre artikler jeg skrev for publisering i Malaysia i anledning av at fire malaysiske barn var tatt av barnevernet i Sverige og plassert i fosterhjem, mens foreldrene var satt i varetektsfengsel. En oversikt ligger her: En barnevernssak Malaysia / Sverige, med lenker til de to øvrige artiklene.
•••


Reaksjonen til den malaysiske utenriksminister og statsminister, der de har fått de fire barna hjem fra Sverige til Malaysia, er akkurat hva man kan ønske seg fra et lands ledere. Barna er nå der de vil være. Foreldrene vet også at barna er hjemme og at Malaysias regjering ikke vil glemme dem når de skal forsvare seg mot anklagene i Sverige. Disse to tingene vil forhåpentlig være til en viss lettelse for dem.

Hva nå?

Hvis saken mot foreldrene som nå sitter arrestert i Sverige var en enslig, overdreven reaksjon fra et barnevernssystem som var grunnleggende godt for barn og hadde deres aller viktigste behov fremst i bevisstheten til enhver tid, ville det ikke være så ille. I denne konkrete saken ville barnas uttrykte lengsel etter sine foreldre og sitt hjem og deres lengsel etter å være hos dem ha blitt tatt alvorlig, og systemets representanter ville gjøre alt de kunne for å lette adskillelsen, behandle barna uhyre varsomt, og legge til rette for at de fikk kontakt med andre slektninger og kunne dra tilbake til dem. Isteden har det vært fullstendig avvisning på mange nivåer, inntil den malaysiske regjering klarte å utvirke "et unntak".

Hvordan kunne det være et unntak? Selve ordet sier det meste om den måten slike saker generelt blir behandlet på. Og ganske riktig, Sveriges behandling av denne saken har vært temmelig standard, unntatt at de har gitt slipp på barna.



Hvordan blir barn behandlet i barnevernssaker?

Hvis man ikke allerede vet – slik kritikerne og de som er rammet av vestlig barnevern vet – at våre myndigheter går maksimalt ut for å skaffe bevis i slike saker, for eksempel ved å hjernevaske barna mot foreldrene, så trenger man bare å se på hva man kan lese i artikler etter at de malaysiske barna kom tilbake til Malaysia: den 14 år gamle datteren var blitt forhørt alt i alt omtrent 20 timer. Det må ha vært utført av politiet, av sosialarbeidere, eller av fosterforeldre. Jeg tror dette alene muligens faller inn under begrepet "tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff", særlig når det gjøres mot et barn. Slik behandling krenker Artikkel 3 i Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon. Sverige er medlem av Europarådet og er derfor bundet av Konvensjonen.

Faktisk er systemets behandling av barna det sentrale spørsmålet i barnevernssaker, og akkurat dette er samtidig det våre vestlige myndigheter aldri tar hensyn til. Med mindre foreldrene er direkte onde, er den verste formen for barnemishandling med de mest ødeleggende resultatene det å skille barna fra deres foreldre.

Det foreligger mye evidens fra forskning om dette, i form av statistikk som viser at: selv sammenlignet med barn som vokser opp under meget negative og vanskelige forhold men hos sine egne foreldre, så er fosterbarn og tidligere fosterbarn sterkt over-representert når det gjelder områder som hjemløshet, manglende utdannelse, arbeidsløshet, tidlig uføretrygding, havarerte ekteskap, misbruk av narkotika og alkohol, forbrytelser og fengsling, mental sykdom, fysisk sykdom, det å være blitt utsatt for overgrep og mishandling i sitt hjem (fosterhjemmet), manglende sosialisering og anti-sosial holdning, tidlig død på grunn av sykdom eller selvmord.

En stor advokatpraksis i Oslo med flere advokater med strafferett som spesiale og med over tusen straffesaker hvert år besluttet rundt 1990 å gå igjennom sine arkiver for noen år for å få klarlagt om det var spesielle, fremtredende faktorer i bakgrunnen til deres klienter som hadde stått anklaget for forbrytelser. Riktignok var ikke alle blitt funnet skyldige av retten, men de var iallfall blitt tiltalt. Man fant at 50% hadde vært under barnevernets omsorg i kortere eller lengre perioder som barn, og ytterligere 30% hadde vært under andre tiltak fra barnevernet.

En av studiene som gjør mest inntrykk er foretatt av en stor forskningsgruppe, som fant at adskillelse av barn, helt opp i 17 års alder, fra foreldre hadde negative følger for barnas helse både fysisk og psykisk, og at skaden var størst når årsaken IKKE var foreldres død enn når den var det! (Det finnes flere publikasjoner fra denne forskningsgruppen, noen av dem ligger på internett; se f.eks O. Agid, B. Shapira, J. Zislin, M. Ritsner, B. Hanin, H. Murad, T. Troudart, M. Bloch, U. Heresco-Levy og B. Lerer, Department of Psychiatry, Hadassah-Hebrew University Medical Center, Jerusalem: "Environment and vulnerability to major psychiatric illness: a case control study of early parental loss in major depression, bipolar disorder and schizophrenia", Molecular Psychiatry 1999 Mar; 4 (2): 163-72; Kendler et al.: "Childhood parental loss and risk for first-onset  of major depression and alcohol dependence; the time decay of risk and sex differences",
Psychological Medicine 2002, 32: 1187.94.)

Det skjer aldri at våre vestlige barnevernseksperter retter oppmerksomheten mot noe av dette – de ser ikke engang at de selv kan være en årsak til mishandling og lidelse.



Det er så galt som vel mulig, men det blir verre

Omsorgsovertagelse skjer hyppig, og det eskalerer i flere land.

Derfor har malaysiere grunn til å heve oppmerksomhetsnivået, og til å overveie hva man kan gjøre for generelt å motvirke og hindre slike tragedier. Det er ikke nok å unngå å bryte loven i vestlige land, siden barnevernsarbeidere og deres hjelpere har det med å komme med de mest absurde argumenter og få dem godtatt av rettsapparatet. Domstolsbehandlingen, som er ment å sikre at det er virkelig, alvorlig og sannferdig bevis før barn skilles fra sine foreldre, er absolutt ikke slik i praksis; en illustrasjon ble gitt av Jørgen Stuelands artikkel
Child protection: The Norwegian way i FMT den 1 februar (ligger også på Forum Redd Våre barn med tittel The Child Protection Service: Report from a meeting in the autumn of 2013; norsk original i Oppland Arbeiderblad: Kronikk: Rapport fra et møte høsten 2013).

En politiker i Malaysia, Wee Choo Keong
, har kommentert Malaysia/Sverige-saken og lagt ut en video om svenske forhold på sin hjemmeside: "Wanted by the State: Your Children. Sweden"; den er god og gir et pålitelig bilde (se Child protection or child abuse in Sweden?)



Mulige praktiske tiltak

Saken nevnt i min kommentar-artikkel i FMT 29 januar (= De malaysiske barna som holdes i Sverige trenger sin egen familie), hvor to indiske barn var tatt under offentlig omsorg av norsk barnevern, skapte mye publisitet og sterk bekymring i India – noe lignende av det vi nå ser i Malaysia.

Et positivt resultat var at en gruppe indere som er aktivt engasjert i sosiale spørsmål: politikere, dommere, advokater, mennesker som arbeider i menneskerettighetsorganisasjoner, utarbeidet en Petisjon til sin egen Indiske Nasjonale Menneskerettighetskommisjon (Indian National Human Rights Commission), hvor de sterkt anbefaler en del praktiske tiltak de ønsker at deres regjering setter ut i livet.

Malaysiere som er opptatt av velferd for sin egen befolkning når de reiser til vestlige land, kunne dra nytte av å lese hele denne Petisjonen, inklusive beskrivelsen av hva som foregår i velferdsstatene i den vestlige verden. Petisjonen og dokumentene som følger den har vært publisert mange steder, for eksempel på internett (FMT har dem tilgjengelige gjennom de siste tre lenkene i denne artikkelen:
Children seized from parents in foreign coutries). Fru Aiyar's tale ved pressekonferansen ved lanseringen av Petisjonen finnes her: Suranya Aiyar, advokat og kritiker av konfiskatorisk barnevern i utlandet: Ved pressekonferansen holdt 12 oktober 2012 ved Women's Press Club (Kvinners presseklubb), New Delhi.

Det er verdt å legge merke til at representanter fra Pakistan, Bangladesh, Afghanistan, Sri Lanka, Bhutan, Brunei, Russland og Slovakia var til stede. Av pressedekningen ved lanseringen skiller Christopher Bookers artikkel i The Telegraph seg ut som spesielt klar:
Indians join Slovaks in protesting against UK child snatchers.

Så mitt håp er at grupper av engasjerte malaysiere kanskje vil kontakte den indiske gruppen og diskutere samarbeid om hvordan dere kan øve innflytelse over 'det siviliserte Vesten' i retning av mer ekte beskyttelse av barn. Det kunne beskytte deres egne borgere, og andre også. Konsekvent resonnement fra flere land vil gjøre inntrykk på de vestlige nasjonene i det lange løp. Politikerne som styrer oss aper etter andre, akkurat som resten av oss gjør!



Tiltakene foreslått i den indiske Petisjonen kan være nyttige å gjenta her:
(Oversettelsen er min - MHS)

1.
Den Nasjonale Menneskerettighetskommisjon gjør bruk av sin myndighet under Seksjoner 12(d) og (e) av Lov om Beskyttelse av Menneskerettigheter, 1993, til å anbefale de følgende tiltak for effektivt å iverksette, og fjerne faktorer som hindrer, utøvelsen av menneskerettighetene som diskutert ovenfor for indiske barn og deres slektninger i India under Artikkel 12(4) av ICCPR (rett til å vende tilbake), Artikkel 15 av ICESCR (kulturelle rettigheter), Artikkel 23(1) av ICCPR og 10(1) av ICESCR (rett til bredest mulig assistanse for bevaring og beskyttelse av familien) og Artikkel 14 og Artikkel 21 av den indiske konstitusjon (rett til likebehandling ved all utøvelse av statlige handlinger og retten til liv):

(a) Den indiske regjering utpeker en komité eller et departement med representanter ved alle ambassader, konsulater og delegasjoner i utlandet med plikt til å reagere når indiske barn rammes av barnevernsaksjoner i utlandet. Komitéen/departementet skal ha veldefinerte, klare og åpne prosedyrer for mottak, undersøkelse og effektiv behandling av henvendelser fra barn eller slektninger av barn som er blitt tatt under offentlig omsorg, fosteromsorg eller plassert på institusjon eller er blitt adoptert bort i eller som følge av barneverns-behandling i utlandet; eller som er konfiskert eller er under trussel av å bli konfiskert, enten akutt, temporært eller permanent, i barneverns-undersøkelser eller barneverns-prosedyrer i utlandet;

(b) Den indiske regjering autoriserer komitéen/departementet til å gjøre bruk av sitt vennskapelige forhold overfor fremmede staters regjeringer, særlig stater som har undertegnet ICCPR og ICESCR, til å utvirke at det inngåes avtaler, overenskomster eller annen type aksept for hurtig returnering av indiske barn fanget i barnevernssaker i slike stater til deres familier i India;

(c) Den indiske regjering sender ut en reise-anbefaling som gjør indere som planlegger å reise i utlandet, også om det kun gjelder ferier eller opphold av begrenset lengde, oppmerksom på i hvilken grad utenlandske barnevernslover er alvorlige og konfiskatoriske;

(d) Den indiske regjering gjør sine ambassader, konsulater og delegasjoner i utlandet spesielt oppmerksom på de menneskerettslige problemer forbundet med den konfiskatoriske makt som barnevernsetater i den utviklede verden har, og instruerer dem om å samle informasjon om barnevernslovene og om advokater, aktivister, tolker/oversettere og andre personer som kan være til assistanse for indere som står overfor konfiskatoriske barnevernsaksjoner eller barnevernsundersøkelser.

2.
under Seksjoner 12(g), (h), (i) og (j) av Lov om Beskyttelse av Menneskerettigheter, 1993, å få utarbeidet en juridisk og statistisk studie om hvordan konfiskatoriske barnevernslover eller barnevelferdslover i utlandet fungerer.

3.
Den Nasjonale Menneskerettighetskommisjon gjør bruk av sin myndighet under Seksjon 20(1) av Lov om Beskyttelse av Menneskerettigheter, 1993, til å overlevere en rapport til den indiske regjering vedrørende spørsmålene som tas opp i denne Petisjonen.
Den Nasjonale Menneskerettighetskommisjon gjør bruk av sin myndighet til å drive forskning og bygge opp opplysning.

4.
Den Nasjonale Menneskerettighetskommisjon gjør bruk av sin myndighet til å spre forståelse for menneskerettigheter og bevissthet om tiltak for å beskytte menneskerettigheter; til å oppmuntre ikke-statlige organisasjoner og institusjoner som arbeider i feltet menneskerettigheter; og å iverksette andre tiltak som den måtte finne nødvendige for beskyttelse av menneskerettighetene under Seksjonene 12(h), (i) og (j) av Lov om Beskyttelse av Menneskerettigheter, 1993, gjennom å støtte og offentliggjøre de menneskerettslige problemene som tas opp i denne Petisjonen.


*




Andre artikler om barnevernssaken Malaysia / Sverige:
Malaysisk familie i Sverige – barna tatt
Forum Redd Våre Barn, 22 januar 2014 –





















*