*





Oslo 19 januar 2014




Fosterforeldres egne barn blir ikke sjelden sjalu –
en helt naturlig reaksjon

Av Marianne Haslev Skånland



Det har tatt 3 måneder for Bergens Tidende og Fosterhjemsforeningen å rykke ut med at fosterbarn i huset helt forutsigelig skaper en situasjon der fosterfamiliens egne barn kan reagere med sjalusi. Eller kanskje tanken ikke har streifet dem før nå? Den har ihvertfall ikke streifet barnevernet.

Egne barn blir for ofte glemt
Biologiske barn blir for ofte tilsidesatt når det kommer et fosterbarn inn i familien, mener Fosterhjemsforeningen.
Bergens Tidende, 18 januar 2014


Det refereres til 13-åringen på Stord som drepte den 3 år gamle fosterbroren.

Sjalusi var vel den første tanke vi fikk, de av oss som vet noe om barnevernets praksis, da den tragedien fant sted. 13-åringen grep til kniv da barnevernet var på besøk. Det sannsynligste er vel at barnevernet har snakket opp og ned og i mente til fosterforeldrene om det 3-årige fosterbarnets behov og tilstand, slik de alltid gjør. De har kanskje latt som om 3-åringen nå "naturligvis" var akkurat like kjær for fosterforeldrene som egne barn?

Slik drev barnevernet også på i saken om Adele Johansens datter Signe Malene: ensidig fokus på det barnet de hadde i sitt grep. De var null interessert i hva deres handlemåte påførte Adeles andre barn (som bodde hos Adele) av vondt; Signe Malene skulle også "beskyttes" mot kontakt med småsøsknene, disse måtte gjerne både ydmykes og såres og forferdes.

Noe av det mest tragiske i Stord-saken er vel at 3-åringen var en nær slektning av fosterfamilien, visstnok søskenbarn av 13-åringen. Men selv ikke det kan hos et barn kompensere for å ha det ene nødvendige: foreldre som viser tydelig at egne barn står i en helt spesiell særstilling og alltid kommer først. Og det er det vel vanskelig å vise når barnevernet setter fosterbarnets forhold til fosterforeldrene i sentrum og forlanger at fosterforeldrene også gjør det.

"Fylkesmannen konkluderer i sin tilsynsrapport med at dette ikke er kritikkverdig, fordi det ikke er noe krav om at barnevernet skal snakke med familiens biologiske barn."

*

Barnevernet kan ikke klandres
Noen måneder før den tre år gamle gutten ble drept av fosterbroren sin, beskrev barnevernet forholdet mellom dem som godt.
Bergens Tidende, 17 januar 2014

Fylkeslege Helga Arianson iler til og mener at det ikke har vært noen svikt fra noen offentlig etat. Alle regler og rutiner har vært fulgt. (Så vidt jeg husker, var det den samme Arianson som anbefalte
Samnanger-gruppen å "samarbeide med fylkesmannen"? Som om det skulle løse noe problem. Det gjorde det da heller ikke.)

Jovisst er barnevernets fremferd kritikkverdig. Den er enda et bevis - hvis vi trenger noe - på at barnevernere og andre "barnefaglige eksperter" er fullstendig uvitende når det gjelder følelsene hos barn og deres familier.

For sunne mennesker trengs ingen spesiell instruks for å skjønne barns sjalusi, og at den må vies særlig oppmerksomhet og motvirkes av foreldrene hele tiden. Men barnevernet består ikke av sunne mennesker. Barnevernet idylliserer foster-tilværelsen, både for fosterbarna og også for fosterfamiliene. Barneverns"faget" er så villedende som det kan få blitt. Det er derfor barnevernet i denne saken ikke har visst grunnen til tragedien - som vi fikk høre flere ganger at de ikke gjorde.

13-åringen skal i årevis fremover "følges opp" av spesialisthelsetjenesten, - sikkert i samarbeid med barnevernet! Hva kan så de to etatene utrette? Her er en 13-åring blitt merket, kanskje for livet, av hva han har gjort, etter at barne-ekspertene har forårsaket at han er kommet i en situasjon han ikke har klart. Og en 3-åring er blitt utsatt for den mest drastiske versjon av det som fremgår av alle statistikker: Å ta et barn fra sin
egen familie er å sende det ut i stor fare. Ingen andre har naturens beskytter-instinkt til å hjelpe sin omsorgsgjerning slik som egne foreldre har. Å nekte foreldrene å gi denne beskyttelsen, er uhyre risikabelt. Hvor foreldre mangler, er besteforeldre ordinært de beste til å tre inn. Å vri fosterforeldres oppmerksomhet og beskyttelse vekk fra deres barn, er like ille.

Er det noen som overhode kan få barnevernet og barneverns-forsvarerne til å holde opp å skakkjøre hele befolkningen med en syk ideologi?

  

*



20 januar 2014:

Et ganske klart eksempel på barnevernets tenkemåte kommer frem i en artikkel av i dag om innvandrerfamiliers negative holdning til barnevernet. Man snakker glatt om miljø og verdier som skal "tilføres" barna - viktigheten av barns følelser overfor sine foreldre og deres følelser og ranker når de berøves foreldrene er fullstendig fraværende hos denne barneverns-rådgiveren:

"– Barnets beste er å få en god omsorgssituasjon. Det er det aller viktigste. Det ideelle for barnet er å gi dem verdier fra både norsk og sin egen etniske kultur, avslutter han."
("Han" er Kjetil Aas, rådgiver i Bufetat, region vest.)

- Innvandrerforeldre er redde for barnevernet
nrk Rogaland, 20 januar 2014

" … spesielt innvandrerfamilier fra den tredje verden ønsker å bli fosterhjem, men for barn innenfor deres egen familie og slekt. Det er vanskelig å finne hjem som er åpne for å ta imot barn som de ikke har en relasjon til fra før, sier Aas."


Følgene av å gjøre barn foreldreløse er også fraværende fra artikkelforfatter Christian Skaugs argumentasjon. Han ser problemene med kollisjon mellom verdisyn (særlig om synet på hva som utgjør barnemishandling, formodentlig), men begynner som de fleste midt på treet, i at han ikke stiller spørsmål ved hvorvidt det å ta barnet fra sine foreldre kanskje kan tenkes å være det mest skadelige av alt for barnet i nåtid og fremtid:

Nesten ingen fosterfamilier blant minoritetene
Document.no, 20 januar 2014


Kanskje innvandrerfamiliene har en bedre grunnholdning i dette helt essensielle område av menneskelivet?

  






*