Oslo 17 januar 2014






Fosterbarn som blir sårbare og får reaksjoner

Av Marianne Haslev Skånland




Et 'problem' i 2014

En barnevernssak har gått over mange år, med mange forferdeligheter. (Kort oppsummering og lenke til moren May-Britts beretning finnes nederst, i avsnittet Bakgrunn.)

Så kommer vi til dagens situasjon. De to yngste døtrene bor fremdeles i fosterhjem hos en pastor, og de og deres familie har ikke fått treffe hverandre på 7 år. Disse to er nå 19 og 17 år gamle. Det har ved flere anledninger hett seg at de (og de øvrige barna i familien) er/var så sårbare at de ikke kunne tåle å treffe foreldrene (innlegg 20 desember 2011). De andre barna er imidlertid vendt tilbake til familien, og har skapt et familieliv igjen.

Så også nå. Deres farmor fyller 90 år i mars. Familien får beskjed om at disse to yngste ikke kan komme til 90
-årsdagen hvis deres foreldre skal være der. Barnevernet og visstnok fosterforeldrene (se *) mener det er fare for at de vil 'få reaksjoner'. Moren tilbyr seg å avstå fra å komme hvis det kan hjelpe dem til å komme (innlegg 14 januar 2014).



'Få reaksjoner' - - ?

Kanskje de to unge pikene er blitt kjørt inn i så unormal en tankegang at de er utilgjengelige for naturlige følelser i sitt forhold til sin familie. Altså ingen reaksjoner. I så fall ville det jo ikke gjøre noe inntrykk på dem å være med på å ære sin farmor, så da kunne de like godt gjøre det, ikke bare kretse om sin egen person, men gjøre det for farmorens og de andres skyld.

Er det noen som er spesielt sårbar en en slik situasjon, er det jo den 90-årige farmoren. Hun må sitte med lengselen etter endelig å få se de yngste igjen, med sårheten ved å vite at hun kanskje aldri får se dem, aldri får oppleve at familien igjen er samlet og glade i hverandre - minus barnebarnet Sigbjørn, som ikke orket mere barne'vern' og tok sitt liv i fortvilelse, og aldri kommer tilbake.

At to barnebarn, til og med voksne, ikke skulle være i stand til å komme for å gi sin farmor og sin øvrige familie en glede, er fullstendig absurd. Det er enda et eksempel på det vi så ofte ser: barnevernet skravler om at fosterbarn må dirigeres og isoleres på alle måter fra sin familie fordi de er så 'sårbare'. Ifølge barnevernet må fosterbarn uavlatelig få 'ro', familien må vekk for at barnevern og fosterforeldre skal kunne holde dem i en skruestikke, og den 'ro' som denne tvangen gir, tolker barnevernsfolk som harmoni. Men, som den klartseende psykologen Bo Edvardsson sa, til Oslo kommunes argument om 'ro' da de ved tvang bort-adopterte Adele Johansens datter Signe Malene på tross av dommen mot Norge i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol: "I barns liv er det sandelig mange andre behov enn ro!"

Disse ideologisk betente oppfatningene i barneverns-kretser, som går ut på at det er barns egen familie som evig og alltid er så skadelig og at alt barnevernet gjør er så positivt, representerer et dypt nadir for barne-psykologien og barneverns-psykologien. Virkeligheten er ikke slik. Det er også tvilsomt om barne'vernerne' selv egentlig tror på det. Det er vel snarere slik at barnevernet & co er livende redde for at hvis de unge som de har påvirket og ideologisert og hatt i sin makt og gjort avhengig av seg i mange år får kontakt med familien, vil det endelig gå opp et lys eller to for dem.
Kanskje de unge ville få betydelige reaksjoner, og føle en ordentlig sårhet, når det går opp for dem hva barnevernet har påført hele familien av meningsløse lidelser. Slike reaksjoner vil nok barnevernet gjerne unngå.


'Få reaksjoner' ved å glede sin farmor, sine foreldre, sine søsken - - ja, jeg tror faktisk det er fullt mulig at de ville få det.

Så er det da et spørsmål om hva slags reaksjoner og av hvilken grunn.

Kanskje - bare kanskje - det istedenfor null reaksjon ville gå opp for disse to unge pikene at de avgrunnsdype sjofelhetene som de selv og hele deres familie er blitt utsatt for, de sjofelhetene er de selv nå med på å forlenge hvis de ikke gjenopptar kontakten med familien og prøver å gjøre godt igjen for de tapte årene. De er nå fullt ut i stand til å ta ansvaret for hva de selv gjør og for de resultater deres handlinger har for andre. Da er det jo alltid mulighet for at de og familien ville få en meningsfylt samtale som kunne få de unge til å begynne å tenke selv, tenke på dette ansvaret, sette seg inn i hva som egentlig har foregått, tenke selvstendige tanker om familiekjærlighet som er blitt skjendet og behandlet med forakt. De to skulle gjøre det riktige selv hvis det var til besvær for dem selv. Og her er det ikke engang negativt for dem selv, men ville åpne en dør til familiekjærligheten.

Noe av det vanvittige ved denne tankegangen som barneverns-kretser driver med, og som disse døtrene/barnebarna nå er med på, er at den her tar sikte på å hindre at de gleder en 90 år gammel bestemor og ærer henne.



Til familien vil vi si:

Kjære May-Britt, dere gjør deres beste i en nærmest umulig situasjon. Det skal dere ha vår respekt og sympati for. Det skal da ikke stort mere til enn dette tullet for å skjønne hvilken forskrudd, forvridd vei barneverns-ideologien går. Kun vedvarende usannhet fra barnevernets og fosterforeldres side skaper en slik tankegang.

Det er ingen grunn til at du skal utebli fra 90-årsdagen, det blir bare til en ny runde med at det blir forsøkt å dynge skyld og skam på deg og din mann fra dem som virkelig har skyld og skam. Det er fullstendig mangel på kjærlighet og generøsitet som innpodes i disse barna og ungdommene under barnevernet.

Parkert hos kristelige fosterpersoner? Jaja, kristelighet og kristendom er i sannhet forskjellige (se ** og ***). Det fjerde bud lyder: "Du skal hedre din far og din mor." Det omfatter naturligvis også besteforeldre.

Vi vil tenke på dere og ønske at både du og din mann får en god dag i feiringen av din manns mors store begivenhet.



Bakgrunn

Barnas mor May-Britt har i en tråd på nettet med innlegg helt fra 2006 15 år gammel tok han sitt liv - drevet inn i døden berettet om den barnerike familiens barnevernssak. Jeg kjenner ikke denne familien personlig, men elementene i hva barnevernet opplyses å ha gjort, er akkurat slik som er velkjent og verifisert i svært mange andre saker, og denne saken kan meget godt stå som ganske typisk. Jeg gir i korte trekk morens beretning:

Den store familien ble sprengt og barna stort sett sendt i fosterhjem fordi tenåringene blant dem hadde beklaget seg. (Det var kanskje ikke så greit for foreldre med begrenset økonomi og 11 barn å la dem få alt akkurat som de ville?) Disse har senere bedt familien om forlatelse for det de hadde sagt og forårsaket. En av guttene fikk riktignok besøke foreldrehjemmet, men orket til slutt ikke lenger stedet der barnevernet ville han skulle ha sitt tilhold
, og det å stadig måtte vende tilbake dit, og tok meget tragisk livet av seg.

Opp igjennom tiden har det flagret med de vanlige motsigelsene fra barneverns-kadrene (f.eks
innlegg 1 oktober 2011), med 'diagnoser' og 'grunner' fra barnevernet til at familien 'må' holdes adskilt, så som barnevernets populære 'tilknytnings-forstyrrelse' (innlegg 7 desember 2011).

Barnevernet sendte familien en orkidé da Sigbjørn døde (
innlegg 27 mars 2011).


- -




*       
May-Britt Tysnes: Fostermor
       8 mars 2011 –


**   Marianne Haslev Skånland: Bondeviks krenkning av det fjerde bud
      15 oktober 2005

*** Marianne Haslev Skånland: Kjell Magne Bondevik hjelpe forfulgte?
      18 september 2005