*



Mani Shankar Aiyar:
Norwegian non-humans
The Week – columns, 15 November 2015

*

Mr Aiyar's encouragement of an international initiative, recommended in this article, is very much to the point. It is to be hoped that politicians and officials in different countries affected by Western style 'child protection' go in that direction. And Norway should certainly be made an example of at an early stage.


About
Mani Shankar Aiyar
Wikipedia



**


Norwegian translation:


I denne meget rammende artikkelen kommer herr Aiyar blant annet med en oppfordring og oppmuntring til å få til et internasjonalt initiativ mot Vestlig type 'barnevern'. Det er å håpe at politikere og myndigheter i forskjellige land som er rammet av Vestlig barnevern går i denne retningen. Og Norge bør det absolutt tas et oppgjør med på et tidlig stadium.

Norsk oversettelse av artikkelen i sin helhet følger her.
(Oversettelse: Marianne Haslev Skånland)    



••••


15 november 2015


Norske ikke-mennesker

Av Mani Shankar Aiyar


Leserne husker kanskje kontroversen for en fire års tid siden, da to små barn ble tatt med makt fra sine indiske foreldre og satt under fosteromsorg av norsk barnevern. Anklagene mot foreldrene var blant annet at at barna hadde sovet i samme senger som foreldrene, og at moren matet det eldste barnet med hånden og muligens smekket til ham. Når det gjaldt piken, en baby, ble moren anklaget for ikke på riktig måte å ha brukt et bord til å skifte bleier. Barna ble hevdet å vise "tilknytningsforstyrrelse", og svaret på dette problemet var, ifølge myndighetene, å skille dem fullstendig fra foreldrene. Moren ble hevdet å være mentalt ustabil; diagnosen var basert på hennes hysteriske reaksjon da hun ble fortalt at barna skulle tas fra henne for alltid.

Blant dem som var opprørt var Sushma Swaraj, som da var leder for opposisjonen i Lok Sabha og nå er Indias utenriksminister. I januar 2012 tordnet hun: "Jeg kjenner ikke logikken bak norske lover. De kjenner ikke til indisk kultur og indiske følelser …. hvis det å mate et barn med hånd eller at barna sover hos foreldrene er en forbrytelse, da er alle indiske foreldre, inklusive meg, skyldige." Hun la til: "Kidnappingen av to små barn fra sine foreldre er sjokkerende. Jeg kan ikke forestille meg hva foreldrene og barna går igjennom." I parlamentet sa hun: "Hele landet er med dem. Dette er ikke noe politisk stridsspørsmål."

Vel, hun har en utmerket mulighet til å bestemme hva som skal være neste trekk når hun mottar sitt norske motstykke i India. Han er ikke ankommet ennå når dette blir skrevet, og naturligvis vet jeg ikke hva, om noe, hun vil ha sagt til ham om dette emnet innen det jeg her skriver når frem til leserne. Mitt håp er at ettersom Bhattacharya-saken er blitt fulgt av lignende saker i flere vestlige land, burde den indiske regjering alvorlig overveie å komme til en forståelse, en protokoll, avtale eller traktat med disse landene, bilateralt eller gjennom FNs Kommisjon for Menneskerettigheter, for å regulere disse spørsmålene slik at foreldre og deres barn ikke tilfeldig dømmes til det helvete på jord som en livsvarig adskillelse er.

Sushmaji kan fatte mot fordi våre saker ikke er isolerte tilfeller. Et skikkelig svært bråk har brutt ut i den Tsjekkiske Republikk på grunn av lignende behandling, som et tsjekkisk ektepar og deres to sønner har blitt utsatt for. Ingen mindre enn Tsjekkias president har reagert på offentlighetenes sjokkerte opprørthet, ved at han har avlyst invitasjonen til den norske utsendingen til feiringen av årsdagen for opprettelsen av Tsjekkoslovakia.

Det er også et voksende nettverk av norske familier som slutter seg til den internasjonale bevegelsen som samler seg. Nehru's India ville ha løftet en slik verdensomspennende uro til et allianse-nøytralt initiativ for å få omformet barnevernslover som må revideres i lys av hvordan resultatene har vært. Ett sted må det gjøres en begynnelse, og jeg kan ikke tenke meg noe bedre tidspunkt enn den norske ministerens besøk i India.

Det er tre hovedpunkter som Sushma Swaraj skulle øve påtrykk på sitt motstykke for å få en systematisk løsning av. For det første, i lys av det voksende antallet slike hendelser må den norske regjering behandle sine barnevernslover på nytt, spesielt for å definere helt presist hvilken straff som skal knyttes til forskjellige kategorier av det som ansees som handlinger fra foreldre som betinger statlig intervensjon. Å rykke barn vekk må begrenses til "alvorlig mishandling". For det andre behøver Norge å erkjenne at dets barnevern drives av amatører på grunnivået, folk som er ansatt av noe sånt som 450 kommuner. Meget større profesjonalisme må innføres for å sikre at ytterst humanitær handlemåte preger handlinger som kunne føre til at barna stjeles, i praksis for alltid, fra sine foreldre. Men viktigst av alt: idet man har klart for seg den kulturelle faktoren må man, når det gjelder utenlandske barn, gi prioritet til å returnere dem til sin utvidede familie tilbake i hjemlandet, istedenfor at de blir fremmedgjort for alltid fra sitt hjemland. Bhattacharya-barna ble reddet bare på grunn av intervensjon på høyt nivå av S.M. Krishna. Kan vi vente at hans etterfølger reagerer like kraftfullt på situasjonen?



••••

    




*