*




15 februar 2013





Familie må komme først

Av
Suranya Aiyar
New Delhi, India



***

Denne artikkelen sto trykket i HindustanTimes med tittel Family must come first, den 14. februar 2013.

Den er oversatt av Marianne Haslev Skånland og er trykket her med forfatterens velvillige tillatelse.

***


Ett år gamle Indrashish Saha, indisk borger, har vært under fosteromsorg i USA siden september i fjor. Indrashish's foreldre bestrider konfiskasjonen av ham utført av barnevernet i delstaten New Jersey. De vil ha ham sent til hans besteforeldre i India isteden. På familiens anmodning har den indiske regjering forlangt at Indrashish blir sent hjem til India. Etter dette har en utrolig undersøkelse av familien Saha i India blitt satt i sving av amerikanske myndigheter.

De forente staters spørreskjema for å vurdere slektninger som søker om omsorgsrett for barn som er tatt fra sine foreldre, er avslørende for hva landets barnevernssystem synes er relevant. Spørreskjemaet vil ha beskrivelse av slektningens "fysiske fremtreden" og "viktige personlighetstrekk". Det forlanger at slektninger skal oppgi sin årlige inntekt og sitt utdannelsesnivå. Det spør om utstyr i huset inkluderer klimaanlegg. Det er 14 sider med spørsmål av denne typen.

Det verste med denne inspeksjonen av familien Saha er ikke spørsmålstypen, men det faktum at det kreves en undersøkelse i det hele tatt. For å avgjøre saken skulle det være nok at dette er Indrashish's besteforeldre og de vil ha ham igjen. Men i filosofien til disse vestlige barnevernssystemene er det ikke selvsagt at barn hører hjemme hos sine familier.

Det nonchalante synet på familiebånd er også tydelig i den måten barn tas fra sine foreldre på. Systemet lar barn bli tatt vekk før noen rettssak, og i noen land, som Norge, skjer det uten noen rettslig undersøkelse. Foreldre får omtrent ikke ha forbindelse med sine barn mens de venter på rettsbehandling, noe som kan ta måneder eller til og med år. Saha-familien har vært skilt fra sin baby siden september 2012 uten noen rettssak. Gjennom å tillate denne lettvinte og ubestemt langvarige beslagleggelsen av barn før noen skikkelig avgjørelse, ignorerer systemet dimensjonene av urett i saker hvor adskillelsen av foreldre og barn er uberettiget.

Vi må også utfordre brutaliteten i barnevernssystemer som straffer foreldre ved å ta deres barn for alltid. Til og med hvis de verste påstandene barnevernet bruker mot foreldre er riktige, kan man ikke benekte at foreldre som ber om å få sine barn tilbake, lider fryktelig. – Med mindre man tror at alle slike foreldre bare vil ha sine barn tilbake for å mishandle dem. De følelsene som får foreldre til desperat å rope at de må få sine barn tilbake, gjør ikke disse følelsene det maktpåliggende for oss å tenke over om de ikke skal gis en ny sjanse istedenfor at foreldre rives ubetenksomt i stykker av Staten? Beskytter dette systemet barn, eller gjør det noe ubeskrivelig grusomt når det, som i England, trer i aksjon og tar babyer ved fødselen, fra mødre som sosialarbeidere bedømmer - mens de er gravide - til å være uegnet som mødre?

Det finnes noen farlige foreldre som må skilles fra sine barn. Men den riktige reaksjon i slike tilfeller er å fjerne den mishandlende forelderen, istedenfor å rive til seg barnet. Løsningen på et slikt barns problemer ligger ikke i en lettvint flytting fra én omsorgsgiver til en annen i et fosterhjem eller en adopterende familie.

Modellen for barnevern som Vesten har lagt seg på, har vært et forferdelig mistak. En mere varsom og klartseende reaksjon må utvikles for å hjelpe barn i familier med problemer. En reaksjon som ikke betyr invasjon i familier og ødelegging av alle deres forhold og familiebånd, og som ikke betyr at man absurd innbiller seg at man fritt kan konstruere såkalt "gode" familier for barn gjennom å plassere dem i fosterhjem og gjennom tvangsadopsjon.








*



Se også

Petisjon til den indiske National Human Rights Commission (nasjonal kommisjon for menneskerettigheter): Indere vil at deres regjering skal beskytte mot vestlig barnevern







*